Den 16. februar 2006 ble John Galt lagt inn på Ullevål sykehus, nesten ute av stand til å puste og med feber oppunder 42. Noen dager senere kom beskjeden: – Du har aids! Da raste verden sammen, skriver Aschehoug  i sin presentasjon av boka.

Men hivviruset – det som fører til aids – lever fortsatt i kroppen. Hivsmitte betyr ikke lenger død, men det er fortsatt skammens sykdom. Å være hivpositiv innebærer ikke bare ensomhet, isolasjon og et splintret selvbilde, men også konstant å måtte beskytte seg mot samfunnets fordommer og frykt.

I en e-post til HivNorge forteller John Galt at reaksjonene på boka har vært udelt positive. Blant annet har både leger og sykepleiere skrevet til forfatteren og sagt at de har lært noe vesentlig. Men den sterkeste meldingen kom fra en kvinnen som mistet sin mann i aids i 1990. Etter å ha lest boka har hun endelig klart å tilgi mannen sin!

«Slike tilbakemeldinger gjør det verd slitet med å ha skrevet boka,» skriver Galt.

Forfatteren retter et skarpt søkelys mot kunnskapsmangelen i helsevesenet og mot myndigheter som ikke ser sitt ansvar, skriver forlaget videre. Og det er i sannhet et rystende bilde han gir av norsk helsevesens kunnskap om hiv og aids. På spørsmål fra HivNorge om hva som skal til for å endre denne tilstanden, svarer Galt blant annet:  «Jeg skriver nokså utførlig i min bok om de mange følelsesmessige sperrene som vanskeliggjør selve mottageligheten for kunnskap. Jeg beskriver helsevesenet som vankundig, ikke bare som kunnskapsløst. Kunnskapsløshet kan nemlig erstattes av kunnskap, vankundighet betyr at noen grunnleggende forutsetninger for at kunnskapstilegnelse kan skje, mangler. (…) Den følelsesmessige arven fra 1980-tallet rundt alt som har med hiv/aids å gjøre, synes det nesten umulig å kvitte seg med. Jeg tror vi i mye sterkere grad må våge å utfordre disse sperrene om vi skal kunne trenge bakenfor og nå inn med nøktern, faktabasert kunnskap. Vi må først angripe de følelsesmessige forskansningene, og det på en måte som gjør at folk virkelig vakler i sine vrangforestillinger. Da må vi våge å snakke om det vesentlige – om sex og om følelser – og vi må kunne snakke om det på en trygg og befriende måte. (…)»

Boka blir derfor også et sterkt og politisk vitnesbyrd om utfordringene helsenorge står overfor i forhold til hiv og aids. Galt kommer også med krass kritikk av hivpositives organisasjoner. Denne kritikken begrunner han slik i sin e-post: «Jeg har etter hvert blitt kjent med svært mange hivpositive, og ser at det finnes mange ressurssterke personer blant oss med et uforløst engasjement. Jeg opplever at skoen trykker i forhold til HivNorge som en organisasjon der hivpositive selv i mye sterkere grad setter agendaen, og der vår virkelighetsforståelse i sterkere grad er retningsgivende for organisasjonens arbeid. Her opplever jeg HivNorges organisasjonsstruktur som problematisk. Hvem er man til for – de store medlemsorganisasjonene eller de hivpositive? (…) I en organisasjon med mange profesjonsansatte hivnegative er det ekstremt viktig at man er ydmyk og lyttende overfor den gruppen man er der for. Hivforumet på Gaysir er i dag det største og i praksis eneste internettforum der det skjer en løpende debatt, og det er ikke bare homser som er med der. Vi savner at HivNorge tar del i debatten og er lyttende til den. I stedet opplever mange at HivNorge hever seg over kritikk i en slags majestetisk fjernhet.» 

Ifølge Aschehoug er imidlertid boka også en kjærlighetshistorie: Galt forteller om mennesker han møter, om dagene og nettene, om håp som reiser seg på ruinene av et ødelagt selvbilde – om å gjenoppdage det beste i seg. Til syvende og sist er dette likevel en bok om frigjørende kjærlighet – om en kvinne som stiller seg ved sin manns side og sier: – Jeg elsker deg like mye. Det er ikke hiv som gjør forskjellen …

John Galt Døden ved min side Aschehoug Forlag 280 sider

John Galt