Hiv i Norge. Aschehoug forsømmer sitt profesjonelle ansvar.

Aschehoug forlag har nettopp gitt ut boka «Døden ved min side – å leve med hiv», skrevet av pseudonymet «John Galt».  Boka blir presentert som en skildring av en gift og bifil manns møte med hiv-viruset. Det er prisverdig at han skriver så åpent og ærlig om sine følelser og personlige opplevelser. Hans historie er en sterk fortelling om å bli alvorlig syk, og først etter lang tid få vite at det er aids.  Vi skjønner godt at han ønsker å forbli anonym i en bok som beskriver personlige møter med hiv-viruset og dets virkning fordi åpenhet blir en altfor stor belastning, for en selv, ens familie, venner og kolleger.  Problemstillingen omkring åpenhet er ikke ukjent – dessverre. 

Det blir – for undertegnede – problematisk når denne personlige skildringen kobles sammen med en påstått historisk dokumentasjon av hiv i Norge og hvordan ulike aktører har opptrådt i møtet med hiv. Forfatteren selv har bare vært hiv-positiv i kort tid, og har ikke vært en del av den historien han beretter om med bred penn og stor selvsikkerhet. Han må dermed ha støttet seg på kilder som kjenner historien fra nær deltakelse eller observasjon. Vi reagerer sterkt på den framstillingen som legges frem fordi den er helt uten dokumentasjon på de kildene han har brukt, og som leseren kan oppsøke for å sjekke påstandene selv.  Det savnes bl.a. fakta om hvem som står bak informasjon når det gjelder flere beskrivelser av politikk og motiver til organisasjoner og individer.

Vi reagerer særlig på beskrivelsene av den «moraliseringen» som både myndighetene og flere av de sentrale aktørene skal ha stått for, og at flere hiv-organisasjoner var i Dagfinn Høybråtens lomme. Beskrivelsen av sammenslåingen av Pluss og Landsforeningen mot aids er ganske tendensiøs. Dessuten mener vi det er helt feilaktig å påstå at hiv-organisasjoner og myndigheter står sammen om en «bagatellisering av hiv».

Hvorfor er dette problematisk?  Dette fordi ytringsfriheten til den anonyme forfatteren utelukker etterprøvninger av gitte påstander. Mangelen på henvisning til åpne kilder forhindrer tilbakevisning eller avklaring av dem som rammes av disse påstander.   Er det så farlig?  Ja, løse påstander som ikke kan testes ut, kan i beste fall oppfattes som rykter og sladder, som kan skade individer og organisasjoner. I verste fall kan det også skremme nysmittede som søker til boka for å finne kunnskap og erfaringer de kan bruke til å mestre sin egen situasjon. 

Hvem har ansvaret?  Både forfatteren og forlaget. John Galts personlige historie og hans opplevelser kan ingen ta fra ham. Det er viktig at slike personlige beretninger kommer fram. Men når han foregir å være historieskriver, må det kunne kreves at opplysningene og påstandene er holdbare. Minstekravet må være at kildene oppgis på en tilfredsstillende måte, slik at de påstandene kan etterprøves. Når forfatteren i tillegg er anonym, blir det også vanskelig å gå inn i en offentlig debatt med ham. Det er synd, for når historien om hiv i Norge skal skrives, så må den skrives slik at den er til å kjenne igjen av de som har vært en del av den. Tolkninger av faktiske hendelser og utviklingstrekk skal vi alltid tåle, selv om de ikke stemmer med våre egne. Men de må være bygget på fakta som kan dokumenteres.

Men først og fremst ligger ansvaret hos Aschehoug forlag, et forlag som vanligvis oppfattes som seriøst og kvalitetsbevisst. De burde ha sørget for at vanlige krav til saklighet og holdbare fakta tilfredsstilles. I dette tilfellet virker det som forlaget helt har sviktet sitt ansvar når det gjelder å kvalitetskontrollere innholdet i en viktig bok. Vi krever at Aschehoug gjør rede for hvilke prosesser forlaget har gjennomført i løpet av bokens produksjon for å kvalitetssikre boka.  Hvem har forlaget konsultert blant involverte organisasjoner og myndigheter for å sikre bokas troverdighet?

Undertegnede – som på forskjellige tidspunkter er eller har vært direkte involvert i hiv-arbeidet i Norge synes at hiv-positive og samfunnet fortjener bedre enn den boka som Aschehoug har utgitt.  De som ønsker å forbedre behandling og levevilkår for hiv-positive trenger en balansert og riktig informasjon å forholde seg til.  De hiv-positive trenger et nyansert bilde av både hjelpeorganisasjoner og politisk arbeid.

– Geir Audun Andersen, tidligere generalsekretær Landsforeningen mot aids og nåværende styreleder i Hivfondet 

– Kirsten Frigstad, tidligere styreleder Pluss-LMA (nå HivNorge) og tidligere styremedlem Landsforeningen mot aids

– Arne Grønningsæter, tidligere styreleder Landsforeningen mot aids

– Erling Melsom, tidligere generalsekretær Pluss-LMA (nå HivNorge), tidligere styreleder i Helseutvalget for homofile, og tidligere daglig leder i Pluss

– Per Miljeteig, nåværende styreleder HivNorge

– Adam Donaldson Powell, tidligere styreleder Pluss-LMA (nå HivNorge) og aidsaktivist