Under et epletre i hagen til et hvitt trehus står en liten kvinne og peker fornøyd på en struttende mage. Gemma har akkurat kommet hjem fra hivkonferanse i Lisboa. Hun forteller at det var fantastisk å sprade rundt der med stor kul på magen og ring på fingeren. Hun er stolt og lykkelig over seg selv og livet sitt.

– Jeg skulle ønske alle hadde det så bra som meg, sier Gemma. Du har sikkert sett henne før. I aviser, blader, bak en talerstol på et hivseminar eller plassert mellom engasjerte politikere under NRKs sending i forkant av Mandela-konserten. Rolig og åpent forteller hun om sin historie og sykdommen. Som en av få hivpositive kvinner i Norge fronter hun saken i full synlighet. Alltid med et budskap om aksept og toleranse.

– Det er aksept det handler om. Jeg har møtt aksept og har gjennom det lært å akseptere meg selv, fortiden min og sykdommen. Sannheten har satt meg fri. Ved å være åpen håper jeg at også andre kan klare å akseptere seg selv. Jeg vil gi folk troen på at det går an å stå fram. Jeg vil si: «Det finnes håp etter hiv. Det finnes liv etter hiv!» Gemma stryker seg ubevisst over den svulmende magen. Hun ligger støttet opp mot armlenet i den rosa skinnsofaen. I stua på Kløfta er det lunt og overfylt. Gemma påpeker lakonisk at om de har liten plass nå, er det ikke altfor mange måneder til det blir enda trangere. På veggene henger det hustavler, bibelsitater og bilder. Mange av dem bryllupsbilder. Inge, den bunadskledde mannen på bildene sitter og masserer sin kones føtter.

– Det er ikke akkurat noe popularitet og berømmelse å hente. Jeg er heller ikke stolt av å ha hiv. Hadde jeg kunnet ta bort sykdommen ville jeg gjort det. Men gjennom sykdommen har jeg fått en unik mulighet til å hjelpe andre mennesker.

– Det hender hun kommer hjem sliten og mismodig, sier Inge.

– Samtidig vet vi begge at det hun gjør er enormt viktig. For hver gang hun prater åpent om hiv økes sjansen for at hun og andre positive skal møte forståelse. Hver gang hun prater åpent til leger og sykepleiere øker sjansen for at hivpositive skal få bedre behandling.

Mistet datter

Gemma var 19 år og ble smittet med hiv av en politimann som var farens kamerat. Mannen hadde tilbudt seg å betale Gemmas utdannelse etter at farens bedrift gikk konkurs. Etterhvert var han ikke så edel lenger. Han ville ha betalt i form av sex. Gemma så ingen annen utvei enn å gi etter. Hun måtte ha en utdannelse.

– I Norge kan man klare seg uten skolegang. Du blir fanget opp av systemet og kan også få jobber selv om du ikke har utdannelse. På Filippinene er ungdom desperate etter å få gå på skole. Det finnes ingen annen mulighet til å klare seg. Gemma ble gravid og måtte slutte på skolen. Hun fant seg et eget krypinn i Manila og tråkket gatene opp og ned for å finne en jobb. Ingen ville ansette en som ikke hadde gjennomført highschool. Da barnet ble født måtte hun prostituere seg for å forsørge det. Gemma beskriver en tilværelse hvor hun følte seg nummen og død på innsiden. Hun sier at det var derfor hun ikke sørget da datteren hennes døde bare seks måneder gammel.

– Jeg var ikke klar for å få barn. Det var liksom ikke mitt barn.

Mirakel

Da barnet døde visste hun ikke at hun selv hadde hiv og at datteren døde av aids. Hun la det bak seg og fortsatte den trøstesløse karrieren i Manilas red light-district. En dag hun gikk på «strøket» møtte hun en norsk misjonær. Han inviterte henne til et senter to timers kjøretur utenfor Manila. Gemma var utslitt, og var gravid på nytt. Hun takket ja til å bli med misjonæren. Senteret var Ungdom i Oppdrags hjem for tidligere prostituerte.

– Ingen der dømte meg. De aksepterte meg som jeg var. Før hadde jeg ikke trodd på de som sa at Gud var med dem i livet deres. Men der fant jeg Gud og lærte å bli glad i meg selv igjen. Det var på hjemmet hun fikk vite at hun var hivpositiv. Det var også der hun fødte sitt andre barn. Den nyfødte datteren hadde hiv. Gemma var utrøstelig. Hun visste nå hva som hadde feilt babyen som døde. Dette barnet ville hun ikke miste. Hun var klar, følte hun. Hun ville være mamma. Fire måneder senere fikk hun en kontrabeskjed fra legen. Datteren hadde ikke lenger hiv. Hun var frisk.

– Det var et mirakel. Jeg er helt sikker på at det var Gud som helbredet henne. Da det skjedde var jeg ikke lenger i tvil om at jeg ville legge livet mitt i Guds hender.

Adopsjonen

Gjennom senteret begynte Gemma arbeidet med å hjelpe andre hivpositive. Hun reiste rundt til skoler sammen med en lege for å lære ungdom å beskytte seg og var med på å bygge opp et hjem for hivpositive i Manila. Ofte var datteren med. Gemma var lykkelig. Hun kunne gjøre noe for andre og være nær barnet sitt på en gang. Alt fungerte strålende inntil Gemma ble syk over en lengre periode. Hun fikk en form for hivrelatert kronisk hjernehinnebetennelse som gjorde at hun tilbrakte store deler av tiden på sykehus. Gemma innså, med tungt hjerte, at hun ikke var i stand til å ta vare på datteren sin. Hun kom fram til at hun ville gi den hun elsket mest alle muligheter i livet, og bestemte seg for å adoptere henne bort. Prosessen ble satt i gang, et par fra USA ble valgt og alle papirer ble skrevet under. Rett før adopsjonen skulle gjennomføres, da datteren var fem år, ble plutselig Gemma frisk.

– Men da var det for sent. Det var ingen vei tilbake. Jeg fikk se henne en siste gang. Betingelsen var at hun sov og at jeg måtte se på henne via et speil. Jeg trodde jeg skulle dø.

Møtet med Inge

Gemma fortsatte å jobbe for ungdom, prostituerte og hivpositive på Fillippinene. I 1997 brakte arbeidet for Ungdom i Oppdrag henne til Norge. Gruppen reiste rundt til menigheter og kristne organisasjoner for å fortelle om sine liv og om prosjektene de var engasjerte i i hjemlandet. Gemmas historie berørte mange og hun ble invitert tilbake to ganger i 1999. Andre gangen tilbød Maritastiftelsen henne fast arbeid hos dem. Det var langt fra Gemmas plan. – Men jeg tenkte, ja Gud, her er det prostituerte, narkomane og hivpositive. Her kan jeg gjøre noe. 1999 var også det året hun møtte sin kommende mann, Inge, for første gang. Han var aktiv i flere kristne miljøer og spilte i bandet Worship Team. De fikk tidlig god kontakt, men det var ikke snakk om noen flørt. Gemma var skeptisk mot menn og trodde at ingen mann ville elske henne. Inge var redd for å bli forelsket i en som var hivpositiv. Men de ble gode venner. Inge sier at innerst inne visste at det kom til å bli dem.

– Jeg hadde en enorm godhet for henne med en gang. Som trebarnsfar rørte historien hennes meg enormt. Jeg syntes hun var sterk og flott, men jeg ble ikke forelsket. Jeg holdt igjen. Gud fortalte meg at jeg skulle gifte meg med Gemma. Nei, Gud, prøvde jeg å si. Jeg bestemmer over meg selv, og dette tør jeg ikke.

Filippinsk friertradsjon

Istedenfor skrev Inge sanger som egentlig handlet om Gemma. Men etter at Inge hadde hatt en lang samtale med Gemma hjemme hos henne, bestemte Inge seg for å diskutere mulighetene for giftemål med sjefene hennes på Maritastiftelsen. Ubevisst hadde han truffet spikeren på hodet med en filippinsk friertradisjon hvor det er vanlig å diskutere giftemål med kvinnens ledere eller overhoder rundt henne.

– Da skjønte jeg at han virkelig mente alvor. At jeg kunne stole på han, sier Gemma. Begge forteller at forelskelsen kom etter avgjørelsen om å gifte seg.

– Det føltes riktig. Det var noe Gud ville. Da var det plass til å forelske seg etterpå. – Men nå er du forelska i meg Inge? Gemma dytter foten inn i siden på ektemannen. – Ja, det er klart jeg er!

Familien

I mai 2004 skulle Gemma møte Inges familie for første gang. Inge var invitert på konfirmasjon og ringte og sa: «Vi blir en til».

– Og så sa jeg til Gemma: «Nå skal du ikke si noe. De skal møte deg som du er, ikke som en sykdom.» Gemma gled rett inn.

– Særlig mamma var helt solgt, sier Inge. Gemma ga henne likegodt en kroppsmassasje. Hun var i himmelen. Noen måneder senere bestemte paret seg for at det var på tide å fortelle familien at Gemma har hiv. Mens Inge informerte familien dro Gemma til Bergen noen dager.

–Jeg ville ikke se reaksjonen. Jeg har sett den så mange ganger før. Inge tok seg god tid med familien. Han fortalte dem Gemmas historie. Om at sykdommen ikke lenger er regnet som dødelig. Om hvordan medisinene virker. Om hva som er smittsomt og ikke, og at de kan få barn. Da Gemma kom tilbake omfavnet de henne og gråt.

– Så ble jeg bedt om å lage middag til hele familien.

– Jeg tenkte ikke på det da, men det var jo et slags ritual, legger Inge til.

– Det er den sterkeste måten å si: «Vi godtar deg, stoler på det vi har hørt og vi er trygge på deg.» Inges tre barn bor rett i nærheten av Gemma og Inge. De har også tatt Gemmas diagnose veldig bra.

– De er ganske små ennå, men vi kommer til å fortelle dem mer om hiv etterhvert. Uansett er de glad i Gemma og gleder seg til å bli storesøsken, forteller Inge.

Trygg på medisinene

Da paret giftet seg i november i fjor (2004) kom det over hundre gjester for å feire dem. Deretter bar det rett til turtelduetilværelse i sokkelleiligheten på landet. Et halvt år senere var en kommende familieforøkelse i boks. Litt før forventet. De hadde pratet om å få barn, men Gemma sier at det ikke var en felles forståelse om at det var sikkert at det skulle skje.

–Jeg var redd. To barn har jeg fått, og begge har jeg, på hver sin måte, mistet til hiv. Etter det programmerte jeg meg selv til at jeg aldri skulle få flere barn. Legen sa til Gemma: «Ikke stol på følelsen. Stol på tallene. Du har virusverdi på null. Dette går bra.»

– Jeg er ikke redd lenger. Nå gleder jeg meg bare til å se resultatet av vår kjærlighet. Det beste er at det blir født inn i en familie. Og at jeg vet at faren er en kvalitetsmann.

Tilgivelse

Mens de snakker om barn skotter Gemma bort på bildet hun har av datteren i USA. Hun smiler mot et kamera og er tolv år. Hun har ikke kontakt med den biologiske moren sin og vet ikke at adoptivforeldrene hennes av og til sender bilder, brev og videoer. Gemma savner henne hver dag. Foreldrene i USA har fortalt adoptivdatteren at den biologiske moren hennes hadde altfor mye jobb og ikke rakk å være mamma.

– Det er vondt å tenke på at de sier det, når det ikke stemmer. Alt jeg ville var å beholde henne, men jeg kunne ikke. Jeg holdt på å dø. Likevel tilgir jeg dem for at de bruker det som en forklaring. Det er de som ser henne hver dag og gir henne et godt liv. For Gemma er å tilgi det samme som å overleve.

– Det har ikke vært lett å være meg. Hvis jeg ikke hadde hatt Gud ville jeg hatt så mye hat og bitterhet i livet. Alt ville handlet om en ting. Hevn. Uten Gud ville jeg ha drept. Jeg har sett kvinner gjøre det. Nå vet jeg at det handler om å klare å leve videre. Folk må lære å tilgi.

Åpen mot barnet

Når datteren i USA blir 18 år kan hun velge om hun vil ta kontakt med Gemma. Gemma håper hun velger å gjøre det, men er redd for at hun vil få sjokk når hun oppdager morens virkelige historie.

– Det siste jeg vil er at hun kommer til å føle seg sviktet både av meg og av adoptivforeldrene som har løyet for henne. Og så er jeg redd for at hun vil synes det er vanskelig å takle at jeg har hiv. Gemma og Inge sier at de skal være veldig åpne med barnet som kommer. Men alt til sin tid.

– Man må jo vente til et barn er modent nok til å forstå. Det er normalt å fortelle mer og mer til et barn etter hvert som det blir eldre. Overfor vårt barn må vi likevel sikkert være ganske tidlig ute. Gemma er jo i aviser og på tv stadig vekk, sier Inge.

– Jeg vil lære barnet mitt toleranse og åpenhet, fortsetter Gemma.

– Jeg vil at det skal ha plass til mennesker og det som er annerledes. Og jeg vil lære det å ikke frykte noe.

– Er dere redd for negative reaksjoner og kommentarer fra andre barn og deres foreldre?

– Hvis det blir et problem må vi bare informere. Sånne reaksjoner kommer av ignoranse, mener Inge.

Myteknuseren

Informasjon er et viktig ord i familien Myking. Noe av det første Gemma gjorde da hun kom til Norge var å gå til Pluss-LMA og si: «Her er jeg. Bruk meg for alt jeg er verdt!». Det gjorde de. HivNorge betaler Gemmas telefon. På den kan hun treffes til alle døgnets tider, og har kontakt med mange hivpositive i hele landet. Hun har også en egen gruppe for innvandrerkvinner med hiv i regi av HivNorge.

– Hvis ikke jeg gjør det, hvem skal gjøre det da? Selvfølgelig skulle jeg ønske at flere var så åpne som meg, men det er vanskelig å oppfordre folk til å være i media. Det er ikke riktig for alle. Man må finne sin grad av åpenhet. Inge sier at han aldri har hatt problemer med Gemmas åpenhet. Han kaller henne en myteknuser.

– Jeg er glad for at mannen min er et åpent og tolerant menneske. Ellers ville jeg ikke kunnet giftet meg med han, slår Gemma fast.

Viktig ungdomskonferanse

Inge satt stolt og så på henne da hun i juni i år var på NRK på tv i forkant av Mandela-konserten. Der satt hun midt i mellom topp-politikere og kjendiser og fortalte om livet sitt som hivpositiv.

– Det morsomste er at Gemma ikke visste hvem noen av dem var. Hun er ikke så opptatt av hvem som er høyt på strå og hvem som ikke er det.

– På tv var jeg bare fokusert på hva jeg skulle si. Det som var synd var at jeg måtte prate på norsk, og det hemmet meg litt. Jeg er flinkere til å få fram nyansene på engelsk. Dessuten fikk jeg ikke med meg alt det de andre sa heller, så jeg fikk ikke hoppet inn i debatten på den måten programlederen ønsket. Gemma er uansett ikke så fascinert av tv-mediet. Det var i hvert fall ikke den opptredenen hun syntes var viktigst i forbindelse med sin egen deltakelse på Arctic 46664. Hun er mer opptatt ungdomskonferansen der hun snakket for hundrevis av skoleelever fra den videregående skolen.

– Responsen jeg fikk av ungdommene var fantastisk. «Takk for at du tar det opp». «Ingen snakker om det på skolen og ofte tenker vi ikke på vår seksuelle oppførsel». «Takk for at du gir oss valg», var noen av kommentarene jeg fikk.

Fellesprosjektet

At du har et valg i forhold til når og med hvem du vil ha sex med. At du selv bestemmer over egen kropp og kan beskytte deg selv, er noe av det viktigste Gemma vil formidle til ungdom. Etter responsen i Tromsø har hun og Inge begynt å jobbe fram et prosjekt hvor de som positiv/negativ-par reiser rundt på skoler over hele landet. Inge har sosionombakgrunn og mye fritid. Samtidig som de informerer vil de være et levende eksempel på at det går an både å leve godt som hivpositiv og sammen med en hivpositiv. Og barnet kan gjerne være med.

– Vi er i kontakt med en organisasjon nå, men det er for tidlig å si om alt går i boks, sier Inge. Han har selv opplevd hvor mange som også søker hjelp og støtte i ham fordi han er sammen med Gemma. En gang i måneden møter Gemma og Inge andre positiv/negativ-par til middag.

– Mange er berørt av hiv selv om de ikke har det selv. Derfor blir det viktig for meg å stå sammen med Gemma i kampen. Man kan si at hiv på mange måter binder oss enda tettere sammen. Gemma ommøblerer kulemagen i den rosa skinnsofaen for å kunne ruske Inge i håret.

– Ja, sier hun. Gud er god i Gemmas liv nå.