Han kunne vært en av dem på veggen

Gjennom hele 90-tallet gikk Erling Amundsen (52) aldri på London Pub uten en tusj på innerlommen eller i baklommen. Hit dro Erling første gang høsten 1991. – Jeg var allerede hivpositiv da, forteller han. Erling er en av de aller yngste langtidsoverlevende med hiv i Norge

scheduleOppdatert: 24.06.2022

createForfatter: Jon Martin Larsen

labelEmner:

En sprukket kondom. En relasjon som ikke varte. Begge hadde vært forsiktig. Det var ingen av dem sin «feil». 

– Jeg forsto ikke da at det kunne dreie seg om hiv. Han klarte ikke å si det, fortsetter Erling.

Noen måneder senere dro han for å teste seg, mest fordi en annen flørt hadde testet positiv. Han sto på kjøkkenet hos denne da han fikk en telefon om testresultatet fra Helserådet. Stemmen sa «Din prøve er positiv». 

– Beina sviktet, og sjokket var ekstremt vondt. Jeg følte en enorm dødsangst, og jeg som nettopp hadde våknet som homofil. Jeg gikk med en gang inn i en slags overlevelsesmodus. I den tilstanden ble jeg værende i 30 år. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule at jeg var hivpositiv.

Doveggene på London Pub

– Jeg var veldig spent da jeg kom dit første gang. Jeg var veldig usikker. Var alltid han som følte seg frem. Det var veldig spennende å møte andre, men jeg skjønte fort at det lønte seg å holde på hemmeligheten min. Jeg måtte være forsiktig. Det var måten de snakket om hivpositive på, sier han.

Og så var det skriften på veggen. På doveggene. Midt imellom kontaktannonser, personlige opplysninger og tegninger på doveggene, som jo er helt typisk for en del av de skeive stedene, sto også advarsler. «Han har hiv», kunne det stå under navnet til en som hadde skrevet at han søkte treff. «Pass deg for han her», kunne det stå andre steder. Eller rett og slett skrevet under et navn; «Han døde i går. Det var bra, for han hadde aids» …

I all hemmelighet tok Erling frem tusjen fra lommen sin, og strøk ut navn og status. Kveld etter kveld utover hele 90-tallet. Av hensyn til de andre med hiv.

– Jeg hørte hva de sa om dem. De pekte på dem også der inne på London. Jeg så mange som var utenfor, forteller Erling.

«AIDS-DØD i Norge» «Smittet av AIDS-hore» «En av disse kan få AIDS»

Disse faktiske VG-overskriftene om hiv og aids i Norge på midten av 80-tallet hadde gått under radaren til Erling. Som østfolding hadde riktignok Erling hørt om den såkalte Henki-saken, om Henki Hauge Karlsen som i 1985 mistet jobben som bartender på Papillon i Fredrikstad dagen etter at han hadde fortalt arbeidsgiveren at han var hivpositiv. Saken er den dag i dag en av Norges aller mest omtalte og skapte store overskrifter fra første stund. «AIDS-mistenkt fikk sparken» var overskriften i VG i februar 1986 da saken kom opp for retten. I 1988 vant Henki Hauge Karlsen i Høyesterett og skulle få jobben tilbake, men da var han for syk og døde noen måneder senere. Omtrent på samme tid kom Erling til Oslo etter en barnevernsbarndom i sørlige Østfold. I årene 1989 og 1990 jobbet han som sivilarbeider ved en barnehage drevet av Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). Han ble fort en del av utemiljøet i Oslo, og det gikk sport å teste seg hos gamle Helserådet ved St. Olavsplass.

– Prøven din er positiv, sa stemmen i telefonrøret.

Så sto han der på kjøkkengulvet hos denne flørten. Etter at sjokket hadde sluppet taket tenkte han at arbeidsgiveren måtte få vite dette raskt. 

– Jeg håper også at min åpenhet nå kan være til hjelp. At det kan hjelpe andre å sette ord på ting, og ikke skyve det vekk. Foto: Oda Ruud

– Ledelsen tok det først bra. Men så eskalerte det. «Du må jo forstå at du ikke kan jobbe i en barnehage når du har hiv, tenk på barna, tenk på foreldrene, mediene» sa de til meg. Jeg hadde vel egentlig bare en tanke i hodet, og det var at jeg ikke måtte si opp selv, forteller Erling.

Men han ble sykemeldt. Og «frigjort» fra stillingen i barnehagen som han hadde fortsatt i etter siviltjenesten. Da han kom tilbake fra sykemeldingen skulle han være assistenten til en vaktmester. For å kunne gå for seg selv. Men kona til vaktmesteren nektet å la mannen jobbe med en hivpositiv, og det gikk rykter om at han hadde fått sår.

Kan vi få se hendene dine, hadde ledelsen mer forlangt enn spurt på enda et av de møtene som etter hvert føltes som utallige. En stund fikk han være renholder på tidspunkt hvor det ikke var folk i bygningene. Midt i dette nærmest evigvarende kaoset klarte han å ta kontakt med Aksept. Med Gro. Det ble veien inn til et fellesskap. Til hjelp å få. Både av dyktige mennesker og andre hivpositive. Men de andre hivpositive var en god del eldre, og holdt seg mest for seg selv. Erling søkte av og til fellesskapet med de andre på foreningen Pluss sine lokaler, Sulpen, på møter hos Pluss eller på Aksept, men han savnet å være med jevnaldrende. Han var i begynnelsen av 20-årene. De andre over 30. Over 40. Over 50. Og de var aldri å se ute på byen.

På kveldene sto Erling på London Pub, og virket litt uoppnåelig, kanskje. Arrogant kanskje. Avvisende kanskje.

– Redd for å være meg selv. Redd for å treffe andre. Jeg traff noen av og til, men jeg var ekstremt forsiktig

Han fikk med seg alle dødsfallene nå. 

– Hvorfor skjedde det ikke meg. Hvorfor ble jeg ikke syk. Jeg trodde alltid at jeg var nestemann. Tallene mine gikk opp og ned. Jeg visste aldri når jeg kom til den grensen hvor jeg fikk aids.

Erling takket nei til å ta noen av medisinene han ble tilbudt.

– Jeg så hvor syke mange av dem som fikk de første medisinene ble. Jeg ville ikke utsette meg for det.

Han overlevde fortsatt. I 1994 ble han igjen kalt inn til ledelsen i SiO. De fortalte at de ikke lenger hadde jobb til ham i selskapet. 

– Jeg måtte kvalifisere meg til en stilling, sa de.  

– Da hadde jeg Henki i bakhodet. Jeg ordnet meg plass på skolen igjen, på voksenopplæring fordi jeg ikke hadde fullført grunnskolen mens jeg var i barnevernssystemet. Studentskipnaden gikk da med på å betale lønn til meg som lån mens jeg gikk på skolen. Jeg vokste veldig på de årene, forteller Erling.

Han brukte mange år på å betale tilbake lånet fra SiO.

1996

Nye medisiner kom. De medisinene som skulle sørge for at Erling, og mange andre skulle overleve lenge med hiv.

– Jeg dør jo ikke. Jeg har tenkt på dette i over 30 år nå. Hvorfor overlever jeg? Det ble 30 år med ensomhet, sier Erling om den private Erling.

Den profesjonelle Erling fikk imidlertid blomstre fra 1996. Etter endt skolegang gikk Erling igjen til SiO. De ble overrasket, men måtte gi han jobb. Etter ett år på kortsenteret for UiO begynte Erling på den administrative veien som skulle bidra med så mye positivt for ham. Etter hvert ble han hentet over til bokhandelen Akademika som resepsjonssekretær. Hos Akademika stortrivdes han i ti år.  

På privaten hadde Erling fortsatt holdt hivstatusen hemmelig for alle, men i 1996 møtte han også en han følte seg trygg på å fortelle det til. En han var i forhold med en stund. Men det ble nesten bare med ham. Riktignok et ekteskap i flere år. Men også det endte med brudd. Det har vært mange brudd. Erling skylder mest på seg selv. For forhold som ikke fungerte i lengden, vennskap som døde ut og for at han ikke delte mer av seg selv. Han nevner også et svært lukket miljø med andre hivpositive.

–  Og så er det også sånn at jeg aldri har hatt noen voksenpersoner i barndommen min som egentlig fortalte meg hva som var riktig og galt å gjøre. Jeg adopterte det de andre gjorde, og de andre var ikke åpne om hiv, sier Erling.

For ham medførte det også et sterkt skille mellom den profesjonelle Erling på jobben og den private Erling. 

– Jeg tok ikke godt hånd om den private Erling

Han ramser opp mennesker som er blitt borte i livet hans. 

– De har blitt borte, og de har gitt opp. Fordi de ikke ble kjent med meg. Skulle ønske de kunne møte meg i dag.

Den private Erling beskriver Erling som et «B-menneske». I betydningen av et menneske som ikke har verdi. På grunn av viruset. 

– Jeg dør jo ikke. Jeg har tenkt på dette i over 30 år nå. Hvorfor overlever jeg? Det ble 30 år med ensomhet, sier Erling om den private Erling. Foto: Oda Ruud

– Jeg har nok pleid viruset mer enn meg selv. Jeg har latt viruset bestemme i stedet for å bestemme selv. Jeg har unnskyldt så mye på grunn av viruset. Jeg har latt være å gjøre så mye på grunn av viruset. Jeg har gått glipp av så mye. Jeg har hatt ekstremt vanskelig med å akseptere viruset. Jeg forsto ikke at jeg måtte finne tryggheten i meg selv. Det er den tryggheten som gjør at jeg nå kan være åpen, sier Erling.

Det har vært mange år med depresjon. Til tider klarte han ikke være rundt andre mennesker i det hele tatt. Han flyttet ut av sentrum av Oslo til et litt roligere sted. Et litt grønnere sted. 

– Det har vært utallige timer med samtaler på Aksept og hos psykolog. Etter en aha-opplevelse hos Gro i 2015 der jeg begynte å forstå egen historie litt bedre ble det gjort grep.

Gro ga Erling små oppgaver for å forsøke å være blant mennesker igjen. Han fikk i oppgave å ta 20-bussen og si hei til et annet menneske. En annen oppgave kunne være å spise alene på en kafé. Det handlet om å komme over redsel. En redsel som i årevis handlet om at ingen skulle få vite hvem Erling egentlig var.

– Jeg har egentlig alltid ment at jeg var et godt menneske innerst inne, men kun greidd å slippe det frem i perioder.

Den gode Erling bestemte seg for å melde seg som frivillig i HivNorge i 2019. Han deltok i Pride Park også samme år.

– Jeg følte med utrolig modig når jeg stod der. Det var nervøst, men givende å gi viruset et ansikt selv om ingen visste det. 

Tre pandemiår senere skal snart 53 år gamle Erling møte en ny vegg. Det er april 2022, og en av de vennene han har hatt lengst i livet tar Erling med på en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. 

«Hvert øyeblikk teller»

Undertittelen er «Følelser av aids». 60 kunstnere med over 200 verk om hiv og aids. Ble åpnet i februar i år og avsluttet 22. mai. Rost av både anmeldere, publikum, hivpositive blant dem. Og blant dem var Erling denne aprildagen hvor han egentlig ikke skjønte hva som ventet ham i det hele tatt. Den første installasjonen han møtte ble han bare dårlig av. Et neonskilt laget av kunstnerduoen Elmgreen og Dragset i 2011. «AIDS is Good, Business for Some» står det. Setningen peker på farmaindustriens distribusjon av legemidler i tilknytning til hiv og aids-epidemien. Litt lenger inne i lokalet er dovegger fra utesteder innglassert. De har også kontaktannonser og andre skriblerier på forskjellige språk. De ligner doveggene på London Pub, de som Erling tusjet over navnene og advarslene om de hivpositive. Snart kommer timeglasset, «The Hourglass» av Barton Lidice Benes som også har rammet inn en forkullet metallsprøyte. «Cremated Remains of Brenda Woods 1994». Så «Boys Do Fall in Love” av Patrick Angus i 1984. Deretter “Four Men in the Steam Room” fra 1988. Så “Back in My Arms Again” fra 1991. Maleriet av en naken mann som forsøker å vaske en annen naken og åpenbart syk mann i et badekar. Deretter maleriet av kondomer hulter til bulter. Og så alle portrettene.

– Dagen etter den utstillingen er den sterkeste jeg har opplevd som menneske. Plutselig forsto jeg egen historie med helt nye tanker. Alt jeg har opplevd så jeg i utstillingen. Jeg så at det jeg hadde opplevd, det hadde andre også opplevd. Plutselig så jeg alt så klart. Nesten over natten så greide jeg å balansere den private Erling med den profesjonelle Erling. Plutselig hadde jeg funnet den jeg var ment å være. Det er så sinnssykt deilig. For meg er dette en oppvåkning utenfor fatteevne, innrømmer Erling.

Veggen som forandrer livet til Erling, er de 14 portrettene innerst i lokalet. Dagen før utstillingen lukker dørene for godt i slutten av mai i år, er Erling tilbake. Han får slippe inn en halvtime før utstillingen åpner for andre publikummere.

– Der er de. Der er Kalle.

Han klarer ikke å si mer. Det er andre gangen de møtes ansikt til ansikt på rundt en måned. Mye har skjedd siden da.

Som en guttunge står 53 år gamle Erling og ser opp på fotografiene av Kalle og de 13 andre som er foreviget av fotografen Fin Serck-Hanssen med samletittelen «Tema AIDS» fra 1993. De 14 portrettene er forstørret til 110 ganger 83 centimeter hver og Kalle ser på Erling fra den nederste raden til høyre. Erling kjente Kalle. Han kjente mange av de 14, og visste vel hvem de aller fleste var.

Nesten alle på veggen er døde. Erling lever.

– De var flotte mennesker, sier Erling stille. 

– Jeg hører dem prate når jeg lukker øynene. Jeg ser hvordan de kledde seg. Jeg var en del av dem. Ikke nær dem, for det hadde jeg ikke evnen til da. Jeg klarte ikke å ha nære venner, men jeg var en del av dem. 

– Hva med de du mistet som lever fortsatt?

– Jeg forstår dem godt at de ikke lenger er i livet mitt. Jeg er fortsatt glad i hver og en på min måte. Men om jeg ikke hører noe fra dem igjen så forstår jeg dem godt. Jeg hadde ikke villet være venn med meg selv slik jeg var heller. 

Han er opptatt av å ha det best mulig nå. Det innebærer å være åpen om at han har hiv. At han har hatt hiv lenge.

– Jeg håper også at min åpenhet nå kan være til hjelp. At det kan hjelpe andre å sette ord på ting, og ikke skyve det vekk. Det kan godt være at mange fortsatt ikke føler at de kan være åpne og ærlige om seg selv. Jeg vil være ærlig nå. 

– Tror du det er lettere å være åpen nå?

– De som har det vanskelig hører vi jo ikke noe til. Men jeg håper de ser dette, og jeg håper at de tar kontakt med Aksept og HivNorge. De må få hjelp, slik de hjalp meg. Jeg er på et helt annet sted nå, takket være den støtten de gav.

– Føler du at folk egentlig trenger å vite?

– Jeg tror noen forstår mer av meg nå når de får vite. Tror en del mennesker skjønner hvorfor jeg gjorde de valgene som jeg gjorde.

Noen av dem håper Erling han møter igjen når han skal være frivillig i Pride Park igjen nå i Oslo i juni.

– Ja! Jeg skal stå i Pride Park tre kvelder. Jeg holdt på å skrive meg opp på alle kveldene, men det kan bli for mye. Litt hvile må til før Paraden på lørdag.

Erling skal også være frivillig på HivNorge sin stand under Halden Pride i slutten av juli. 

– Jeg håper jeg ser mange av mine medelever fra barneskolen der. Det hadde gledet meg stort om de kom og sa hei.

Gleder meg til fortsettelsen. 

Epilog: «Stolte av Erling»

Erling Amundsens tidligere arbeidsgiver, Studentsamskipnaden (SiO) beklager hvordan SiO håndterte åpenheten til Amundsen.

– Det er tankevekkende og sårt å lese om Erlings opplevelser som hiv-smittet ansatt i SiO på nittitallet. Det var lite kunnskap, erfaring og åpenhet, og mye frykt knyttet til hiv den gangen.  Jeg har lyst til å beklage til Erling for hvordan han opplevde denne tiden hos oss. Det står respekt av åpenhetens hans om sine opplevelser den gangen. Det vil jeg takke ham for, og vi ønsker alt det beste for Erling, sier Andreas B. Eskelund som er administrerende direktør i SiO i dag.

– Samtidig er jeg glad for at vi i dag har en helt annen kunnskap og åpenhet om hiv i samfunnet generelt. I SiO jobber vi for å være en arbeidsplass hvor alle kan være seg selv og bli respektert. Hos oss skal alle inkluderes, og være del av et godt og trygt arbeidsmiljø.  SiO jobber for likestilling og mot diskriminering, og alle skal ha reelt like muligheter til arbeid og påvirkning, sier Eskelund.

Erling Amundsens arbeidsgiver i dag er Leif O. Høegh, styreleder i Høegh Capital Partners som har lang erfaring innen rederivirksomhet, investeringer og eiendomsutvikling. Erling arbeider i dag tett på Høegh som hans personlige assistent. I forkant av dette intervjuet sender Høegh en epost til Erling hvor Høegh blant annet skriver: «Riktig en milepæl i folkeopplysningen og i ditt liv. Vi er stolte av å ha deg som kollega og at du tar samfunnsansvar på denne måten».

Til HivNorge utdyper Høegh:

– Å leve sitt liv fullt ut er viktig også i et arbeidsmiljø, og dette er så mye mer enn en medisinsk sak. Det kommer med en ballast, det var en tøff belastning å ha for 30 år siden, men også i dag for mange. Erling har vært åpen med meg og sine nærmeste på arbeid, men det er fortsatt mange som ikke vet og jeg håper det vil være befriende for Erling å kunne vise frem hele seg. Han har en historie som er unik, og som er viktig. Jeg tror folk vil møte ham med respekt.

– Hva er din kjennskap og kunnskap om hiv og aids?

– Jeg bodde i New York på begynnelsen av 80-tallet, da var det jo enda ikke godt kjent, men det var ting som begynte å røre seg. Så jeg tror jeg var kjent med hiv nesten fra starten av. Jeg flyttet til London senere, og der var det jo etter hvert svært mye som handlet om hiv, men det var mye man ikke visste, og det var en forferdelig utvikling særlig i det homofile miljøet. En hel generasjon ble slått tilbake. Det var dramatisk. Jeg kjente folk som døde, kjente folk som mistet nære, også i flere andre land over hele verden. Vi har en stor virksomhet i sørlige Afrika, hvor hiv ble en folkesykdom på en helt annen måte enn her i Europa. En hel generasjon unge mennesker ble borte, og det berørte hele samfunnet. Og så er en av mine nærmeste venner hivpositiv i dag, og han kommer fra et land hvor man i alle fall ikke kan snakke om hiv, og heller ikke være åpen homofil.

– Dette er åpenbart noe som engasjerer deg på jobben, da?

– Ja, vi har brukt mye tid på opplysningsarbeid blant annet, og lære oss selv hvordan vi kunne drive best mulig opplysningsarbeid i flere afrikanske land, for eksempel. Det var en læreprosess for oss som kom fra Norge. Så hiv er en personlig sak, en samfunnssak og en økonomisk sak for oss.

– Hvordan bør andre arbeidsgivere forholde seg til hivpositive ansatte?

– Jeg vil være forsiktig med å fortelle andre hva de skal gjøre. Men de ansatte må kunne føle seg trygge på jobb, og de skal kunne være hele seg. Og det kan handle om flere dimensjoner enn det man først tror. Min generelle oppfordring handler om å tenke videre og nytt om arbeidsgiveres sosiale ansvar og sosiale muligheter. Jeg ser en mulighet for at flinke folk ønsker seg til oss når de kan være seg selv hos oss, og det er viktig og bra for selskapet.

– Hva tenker du om kunnskapen vi har om hiv i dag?

– Jeg tror folkeopplysningen er kommet langt, men jeg kan ta feil. Jeg har fire barn i alderen 18-24 og de vet lite om hiv og aids. Jeg har spurt dem om de har fått noe undervisning om det, og særlig den yngste vet svært lite. De får vite mer om sykdommer som gonoré enn hiv.

Les også

schedule01.07.2022

→ Tilfeller av apekopper i Norge 

Siden de første meldingene kom om utbrudd av apekopper i Europa, har sykdommen nå også spredd seg til Norge. Folkehelseinstituttet har registrert flere tilfeller i Norge, og oppfordrer særlig menn som har sex med menn om å være oppmerksomme på eventuelle symptomer.  

schedule30.06.2022

→ Noen å snakke med

Etter helgens alvorlige hendelse er vi mange som er berørt på ulike måter. Mange kan ha behov for å snakke med noen og dele de erfaringer vi har gjort oss etter hendelsene i Rosenkrantz’ gate.