Forfatteren forteller at det har vært et møysommelig arbeid å sy sammen denne historien. Foruten samtaler med personer som er og har vært involvert i hiv- og aidsarbeidet her til lands, har han også benyttet seg av en rekke skriftlige kilder: styreprotokoller, medlemsblad, avisutklipp, brosjyrer og annet materiell fra tre tiår med hiv.

Det er ikke alle han har greid å få tak i, og særlig blant folk som har jobbet på grasrotnivået har det vært en utfordring. – Ikke alle husker hva alle het, og folk husker veldig forskjellig, sier forfatteren til Positiv.

I utgangspunktet hadde han tenkt seg en intervjubok, hvor hivpositive og andre selv skulle fortelle om det hivpolitiske arbeidet i Norge og om hvordan organisasjonene utviklet seg.

– Det viste seg ikke å fungere godt nok, sier Manum og legger til at det ble nødvendig å supplere med skriftlige kilder. Dermed ble det også en noe annerledes bok enn det han opprinnelig hadde tenkt.

– Det er en av årsakene til at arbeidet har tatt lenger tid enn beregnet, sier Manum som gleder seg til at produktet nå kan vises fram.

Gulrot og piskSett i ettertid vil Manum gjerne karakterisere myndighetenes tilnærming til hivepidemien som både pisk og gulrot. Gulrot i den forstand at helsemyndighetene innså at skulle man få bremset epidemien måtte man samarbeide med organisasjonene til risikogruppene, slik som rusbrukere, menn som har sex med menn osv. På den annen side ble det fremmet krav om at samfunnet måtte ha rett til å beskytte seg mot den faren hiv representerte. Smittevernloven ble vedtatt i 1993 og bestemmelsen i straffeloven som kriminaliserte det å utsette noen for smitttefare ble innført uten noen form for debatt.

Gulrot og pisk

På bekostningForfatteren mener også at arbeidet mot disse lovene bidro til å skjerpe motsetningene mellom de hivpolitiske organisasjonene. Det skapte mye slitasje.

På bekostning

– Slitasjen gikk ut over byggingen av organisasjonene og det hivpolitiske arbeidet, sier han og legger til at alle dødsfallene i de første årene også bidro til dette. Han tror dette kan være en medvirkende årsak til et høyt konfliktnivå i organisasjonen i årene etter at smittevernloven ble vedtatt og ledende krefter ble borte fordi de måtte gi tapt for sykdommen.

– Hvordan har det vært å skrive denne boka?

– Det har vært lærerikt i den forstand at jeg bedre har forstått hva en hivdiagnose innebar, og for så vidt fortsatt innebærer. Samtidig ser jeg at samfunnet fortsatt sliter med de samme holdningene som på åttitallet. Frykten og angsten ble overdimensjonert de første årene, og det har vi på sett og vis ikke skikkelig gitt slipp på.

Som et bilde på dette trekker han fram myndighetenes antagelse om hvor mange som ville bli smittet av hiv, beregninger som ble gjort på 80-tallet. Med den doblingsraten som da fantes, ville det i verste fall være seks millioner nordmenn med hivinfeksjon ved årtusenskiftet.

– Og dette blir en kioskvelter?

– Neppe. Men jeg håper at noen kan lese denne og identifisere seg med hivpositive og oppleve livene deres innenfra. Som gruppe og individer har de ofret mye de ikke har fått betalt for. Jeg håper jeg har klart å få frem noen av årsakene til det jeg opplever som mye sinne i hivpositive miljøer.