I femten år har Hivfondet med Geir Audun Andersen (bildet til høyre) i spissen delt ut rundt 240 000 kroner årlig til hivpositive som går i sterk oppoverbakke, og som trenger litt hjelp for å komme seg videre i livet.

Andersen understreker at det er styret i Hivfondet som fatter vedtak om tildeling, men at det er hans jobb å gå gjennom de rundt 100–120 søknadene som kommer inn hvert år og innstille kandidatene. Av disse søkerne får i underkant av en fjerdedel innvilget søknadene.

– Det dreier seg om mange ulike behov, forteller han, men ett av dem som går igjen, er at folk ikke har hatt ferie på mange år og søker om stønad slik at de kan bevilge seg, og ofte ungene sine, en god og avslappende ferietid.

Beløpene som tildeles er fra åtte tusen og oppover, men det hører til sjeldenhetene at noen får mer enn 15 000 kroner.

Ensomhet og isolasjonI tillegg til søknader om tilskudd til ferie, er det mange triste historier, fortsetter Andersen. Noen har mistet boligen sin, andre har behov for å treffe familien som kanskje bor langt unna, det handler om å komme seg ut av ensomhet og isolasjon. Mottoet for fondet er «Hivfondet, til hjelp i en vanskelig tid», og det kan hende det er derfor at det er folk med dårlig økonomi er overrepresentert i søkermassen. – Vi ser mange isolerte mennesker og mange folk som har kommet opp i store gjeldsproblemer, sier Andersen.

Ensomhet og isolasjon

Ifølge en statistikk fra 2012 hadde sju av søkerne til Hivfondet alvorlige betalingsproblemer og trengte hjelp til å komme seg ut av en akutt krise. En rekke av søkerne hadde dessuten en form for sosial stønad eller var forsørget av andre. Hivfondets tall kan tyde på at flere hivpositive sliter økonomisk enn det som er fanget opp i Fafos undersøkelse fra 2009.

– Kriteriene for å søke er at man er hivpositiv og at man har opphold i Norge, forklarer Andersen. Han understreker at Hivfondet ikke har tilgang på offentlige data og at dokumentasjon på søkerens livssituasjon er viktig om fondet skal få til en rettferdig fordeling. – Best mulig dokumentasjon er til stor hjelp, slår Andersen fast.

Han synes imidlertid det er viktig å understreke at det også finnes en mengde lyspunkter i arbeidet med Hivfondet.  – Et år fikk vi søknad fra en kvinne som ba om penger til en strikkemaskin, forteller Andersen. – Det fikk hun. Året etter skrev hun til oss på ny og fortalte at nå trengte hun ikke søke penger hos oss lenger fordi hun nå tjente nok på det hun strikket for folk, slik at hun klarte seg selv!

– Oppmuntringen vi gir til folk som kanskje føler seg glemt og usynlig, er kanskje det viktigste, sier Andersen.

SammenslåingRent historisk er Det norske hivfondet, som er det offisielle navnet, en sammenslåing av tre ulike fond; Henki Hauge Karlsens Minnefond, Per Høydahls Legat og Det norske Hivfondet til minne om Gudmund Bakaas. Sammenslåingen kom etter ønske om å gjøre fondet mer substansielt og slagkraftig.

Sammenslåing

– Den jobben ble gjort under generalsekretær Erling Melsom sin tid, forklarer Andersen, og for organisasjonen, som den gangen het Pluss-LMA, var det avgjørende at administrasjonen av fondet ble lagt utenfor organisasjonen. Pluss-LMA hadde problemer med folk som kom på kontoret og tigget om penger. Det lettet arbeidssituasjonen deres om de kunne vise til en ekstern instans hvor folk kunne søke om midler, fortsetter Andersen, som har administrert fondet siden det ble opprettet. Han fikk jobben fordi han blant annet som tidligere generalsekretær i Landsforeningen mot AIDS også kjente hivfeltet godt. Han opplever det som en god følelse å kunne bistå søkerne i hivfondet.

SmåbeløpI dag har grunnkapitalen i fondet vokst til 6,7 millioner med inntekter gjennom testamentariske gaver og fra salg av den røde sløyfen, som blant annet HivNorge selger.

Småbeløp

– Sløyfesalget resulterer ikke i de store summene, men det kommer småbeløp hele tiden, sier Andersen. Han legger imidlertid til at det er testamentariske gaver og fondets investeringer i andre fond som er den viktigste årsaken til veksten. – Dessuten har vi en slags oljeregel i fondet, vi bare bruker av rentene. På den måten kan vi holde på i mange år enda.