Dette kunne Rolf Angeltvedt, lederen i Helseutvalget fortelle i sitt foredrag under Nordområdekonferansen 2016 tidligere denne uken. Angeltvedt er daglig leder i det som tidligere het Helseutvalget for homofile. Helseutvalget har jobbet med hivforebygging i lhbt-miljøer siden 1983.

Helseutvalget har samarbeidet med russiske lhbt-organisasjoner om hivforebyggende tiltak i lhbt-miljøer ulike steder i Russland med støtte fra Helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg har Helseutvalget på mange måter fungert som et vindu for hivforebygging og rettighetsarbeid for utallige russiske delegasjoner som har besøkt Norge. Det er her de har fått høre om lhbt-rettigheter, homosex og hivforebygging blant disse gruppene.

Angeltvedt understreket at situasjonen I Russland er vanskelig. Lhbt-ernes arbeid hemmes av lovgivning som gjør at de ikke kan drive informasjonsvirksomhet til personer under 18 år. Alle brosjyrer må for eksempel merkes med «18+» som betyr at de ikke er lovlige for dem som er yngre. Chatteprogram på Internett ville blitt rammet av den samme lovgivningen. Lhbt-erne i tillegg med sterke fordommer i befolkningen og stigmatiseringen gjør livet tøft og vanskelig for den enkelte og bidrar til å vanskeliggjøre informasjonsarbeidet for organisasjonene og interessegruppene. Organisasjoner som samarbeider med utenlandske sivilsamfunnsorganisasjoner stemples dessuten som agenter for utenlandske makter og mistenkeliggjøres i offentligheten. Lhbt-grupperingene utsettes for vold og trakassering, noe som også rammer enkeltmennesker.

– Med hensyn til tiltak for å begrense hivepidemien, er myndighetene på villspor, hevdet Angeltvedt på konferansen og la til at vi er nødt til å bidra med det vi kan.

Blant annet samarbeider Helseutvalget med ulike grupper om hurtigtesting for hiv, og den norske gruppen har dessuten fått utgitt ulike brosjyrer om sikrere sex og hiv på russisk.

Angeltvedt understreket imidlertid at om situasjonen er vanskelig, så er den ikke håpløs. Det finnes lyspunkter og det finnes helter. – Møteplasser finnes i fullt monn, både i St. Petersburg og Moskva, men det er også store regionale forskjeller, for eksempel med hensyn til hvor enkelt det er for den enkelte å møte andre i samme situasjon og hva slags informasjons- og påvirkningsarbeid som kan drives for lhbt-ernes rettigheter.

At det finnes en infrastruktur gjør det også enklere å drive med informasjonsarbeid om hiv og aids og sikrere sex. Angeltvedt er også tydelig på at det finnes klinikker og leger som er i stand til å gi behandling uten fordommer og som er klare til å samarbeide med ulike lhbt-grupperinger.

– Vi og de vi jobber sammen med har en god dialog med sentrale folk i de ulike systemene. Det betyr at man i det minste til en viss grad også er i stand til å ta vare på interessene til folk som opplever store problemer i sammenheng med en hivdiagnose, som innvandrere og andre innflyttere, sier Angeltvedt til HivNorge etter konferansen.

– Det er dessuten store regionale forskjeller, forklarer Angeltvedt. – I St. Petersburg er miljøet preget av langt mer frykt enn for eksempel i Moskva og de opplever myndighetenes forsøk på å kontrollere oss og andre som påtrengende og urovekkende.

Hivarbeidet er med andre ord ikke enkelt, men det fungerer på noen plan. Angeltvedt sier til HivNorge at han er mer optimistisk enn pessimistisk, men slår uansett fast at de er nødt til å flytte på noen grenser. – Det største problemet er myndighetenes holdninger. Hivtesting og behandling er brannslukking. Myndighetenes manglende vilje til å ta i bruk effektive forebyggende og behandlende tiltak vil få store konsekvenser for hele det russiske samfunnet, sier han.

Likevel er altså Angeltvedt svakt optimist når det gjelder hivforebygging blant lhbt-personer. Med hensyn til rettighetsarbeidet er han langt mer tvilende. Likeverd og like rettigheter har vært en viktig pillar for det hivforebyggende arbeidet her til lands. I Russland er det svært vanskelig å drive et slik arbeid. – Derfor er det mindre fokus på det rettighetsbaserte arbeidet, sier Angeltvedt, men vi er ganske sikker på at det foregår viktig arbeide også rundt disse spørsmålene som går under radaren.

– Men lhbt-erne lever ikke så mye under jorden som vi hadde forventet, slår han fast. – Og de er heller ikke så handlingslammet som vi gjerne tror her i Vesten.