HivNorge takker for muligheten til å komme med innspill til Utenriks- og forsvarskomiteen i forbindelse med statsbudsjettet.   

Vi ønsker å gi innspill til kapittel 160 helse, post 70 helse.   

UNAIDS  

Det er særlig midlene som tidligere var i kapittel 72, UNAIDS vi er opptatt av.   

Hiv og aids tar fortsatt rundt 630 000 liv i året, og i verden var det 1,3 millioner nye hivinfeksjoner i 2023. Når vi vet at mennesker som lever med hiv som tar medisiner ikke kan smitte andre, og at man kan ta en pille om dagen som forhindrer at man får hiv er dette tragisk. Derfor er det viktig å fortsette det verdensomspennende arbeidet mot hiv, fordi dette er en kamp som kan vinnes.   

Vi har sett Norges bidrag til UNAIDS gå ned fra 130 millioner i 2019 til 20 millioner i fjor. Det går selvfølgelig hardt ut over UNAIDS arbeid. 

Vi er kjent med Lusakaagendaen, en avtale om at helsebistanden i større grad skal rette seg mot å styrke nasjonale helsesystemer og bygge opp disse, heller enn å drive parallelle systemer. Det er mye godt å si om dette. Men når det gjelder hiv og aids er det en farlig strategi.   

Det er fordi hiv rammer de svake og sårbare. Hiv rammer menn som har sex med menn, injiserende rusbrukere, sexarbeidere, transpersoner, personer i fengsel og jenter og unge kvinner i langt større grad enn andre – og dette er grupper som i mange land de nasjonale helsesystemene ikke når frem til.  

I Uganda og Ghana er det straffbart å være homofil eller transperson. Hvordan skal de kunne oppsøke helsevesenet. I en lang rekke land blir man straffet om man injiserer rusmidler. Hvordan skal de oppsøke det nasjonale helsevesenet. Det samme gjelder med sexarbeidere. Disse faller gjennom om man overlater alt til de nasjonale helsesystemene i mange land i Afrika og Asia, der hivepidemien fortsatt herjer.   

UNAIDS jobber her både med påvirkningsarbeid, og de driver, i samarbeid med Det globale fondet, PEPFAR, USAID og andre viktige prosjekter for å nå frem til alle, særlig de sårbare, med testing, forebygging og behandling.   

I sommer presenterte forskeren Linda-Gail Becker en veldig lovende studie. Hun sammenliknet forebyggende hivmedisin i form av piller, og en ny metode, en sprøyte to ganger i året, på jenter og unge kvinner i Afrika sør for Sahara. Av de som fikk sprøyte fikk ingen hiv. De som fikk daglige piller hadde ikke noe mindre smitte enn personer som ikke fikk behandling.   

Årsaken sier ikke undersøkelsen til Becker noe om, men det vi vet fra før er at det for mange er vanskelig å følge opp en pille om dagen, særlig om man er sårbar og fattig. Mange steder er det stigmatiserende å ta PrEP, mange har problemer med å oppbevare PrEP. Det ser vi i Norge også, i enkelte grupper. Og vi vet i all legemiddelforskning at etterlevelse er dårlig, folk tar ikke pillene sine.   

Problemet er at Lenacapavir, medikamentet som kan gis i form av sprøyte to ganger i året, er veldig dyrt. Men gjennom forhandlinger har GILEAD som har patentet gått med på lisensiert produksjon, slik at denne behandlingen når mennesker utsatt for hiv i 120 lav- og middelinntektsland.   

Slike forhandlinger kan ikke gjennomføres av nasjonale helsesystemer. Og nasjonale helsesystemer vil ikke nå frem til gruppene som er særlig rammet av hiv, som menn som har sex med menn, sexarbeidere og injiserende rusbrukere.   

Derfor er det, når vi arbeider med internasjonal bistand, viktig å ha to tanker i hodet på en gang. Både styrke nasjonale helsesystemer, og opprettholde internasjonale programmer rettet mot særlige grupper og sykdommer.   

Et annet viktig element i UNAIDS arbeid er samarbeid med sivilsamfunnet. Skal man nå alle, også de sårbare gruppene, som jenter og unge kvinner, menn som har sex med menn, sexarbeidere og injiserende rusbrukere er det uendelig viktig å ha med seg sivilsamfunnet. Og vi ser, dessverre, at i mange land der hiv er endemisk, har myndighetene ikke tilstrekkelig vilje og evne til å samarbeide med sivilsamfunnet.  Det er gjennom UNAIDS og andre internasjonale samarbeidspartnere at sivilsamfunnet, som er så uendelig viktig for å nå frem med testing, forebygging og behandling, får sine midler, sin støtte og finner sine arenaer.   

Støtten til UNAIDS er nå tatt inn i sekkeposten helse, men vi ber dere legge til en merknad om at støtten til UNAIDS bør videreføres og økes. Det er nødvendig for å sikre at de sårbare får forebygging og behandling.   

Det globale fondet  

Hiv, tuberkulose og malaria tar svært mange liv. De fleste som dør av aids dør faktisk av tuberkulose.   

Støtten til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, har Norge vært en viktig giver, og vi vil peke på at det er viktig at denne støtten fortsetter, når det snart kommer en ny oppfyllingsrunde av fondet. Fondet har reddet 65 millioner liv på 22 år, og dødeligheten av hiv, tuberkulose og malaria har gått ned med 61 %.   

Det globale fondet og UNAIDS samarbeider, og her snakker vi ikke om enten eller men både og. De er viktige partnere i arbeidet med å redusere kostnaden på legemidler og behandling, og UNAIDS er ofte utøvende partner i prosjekter som Det globale fondet finansierer.   

Det globale fondet gir også store midler til styrking av nasjonale helsesystemer, i tråd med Lusaka agendaen.   

Vi ber dere videreføre støtten til Det globale fondet, i 2025 og i neste påfyllingsrunde. Det sparer liv og reduserer sykdomsbyrden.   

Med vennlig hilsen  

Anne-Karin Kolstad
generalsekretær  

Halvor Frihagen
politisk rådgiver