Tilsvarende viste vår undersøkelse fra 2008 gjort i samarbeid med Fafo og MMI Synnovate, at svært mange (75 prosent) mente de hadde gode eller svært gode kunnskaper om hiv og aids. De konkrete spørsmålene viste noe annet; resultatet var nedslående, om enn ikke uventet. Som for eksempel at en av fire fortsatt trodde at hiv kunne smittes gjennom å drikke av samme glass som en hivpositiv. Til en viss grad bekreftes dette bildet også de svarene vi får på våre quiz-konkurranser under de årlige Skeive dager, samt alle de henvendelsene HivNorge får gjennom året med spørsmål om hiv og smitteveier.

I aidsepidemiens tidlige år opplevde vi en storm av uvitenhet og fordommer. Noen av dem svært ekstreme, som for eksempel at hivpositive skulle tatoveres i lysken og at aids var Guds straff for synden. I det daglige opplevde man mer direkte diskriminering i form av å bli nektet adgang til svømmehaller, nektet tannlegetimer eller andre helsetjenester. Enkelte opplevde at kolleger forlangte særskilte toaletter til hivpositive arbeidskamerater.

De ekstreme tilfellene høres vi sjelden eller aldri noe til lenger, men meldinger sekretariatet får inn tyder på at kunnskapene om hiv og aids i befolkningen er utdatert. Svært få har for eksempel fått med seg at hivpositive på vellykket behandling er svært lite smittsomme og at hivpositive mødre kan føde hivnegative barn.

Selv om vår undersøkelse er fem år gammel, tør vi likevel våge påstanden om at kunnskapsnivået om hiv, spesielt om hvordan hiv ikke smitter og hva det vil si å leve med hiv, fortsatt er bekymringsfullt lavt i befolkningen generelt. Dette kommer til syne i medienes tabloidoverskrifter og bidrar til å opprettholde gammeldagse forestillinger om hiv. Dessverre mottar vi også meldinger som kan tyde på at disse forestillingene finnes blant helsepersonell, og det er mer bekymringsfullt. Mange unge kvinner har problemer med å få tatt en hivtest hos fastlegen med begrunnelse om at det ikke er nødvendig fordi de ikke faller inn under ”risikogruppene”. Eksempelvis kan enkelte hivpositive oppleve at det fortsatt legges hindringer i veien i forbindelse med operasjoner, og i barnehager opplever hivpositive barn eller barn av hivpositive at det settes i gang unødvendige særtiltak. Diskriminering i arbeidslivet, sosial ekskludering, hivpositive som nektes behandling hos tannleger, helsepersonell kledd i gule vernedrakter fra topp til tå og med blå plastikktrekk på føttene er eksempler som fortsatt kan hentes fra nåtiden.

I fjor vår vedtok Stortinget en endring i bioteknologiloven som skulle gjøre det mulig for hivpositive å få tilbud om assistert befruktning. Loven trådte i kraft 1. juli 2013, men vi opplever at det fra helsepersonell legges hindringer i veien for at hivpositive kan motta dette tilbudet.

Det lave kunnskapsnivået, særlig om hvordan hiv ikke smitter og hva det vil si å leve med hiv, konkretiserer seg i negative opplevelser hivpositive har i møte med helsetjenesten. Å bli møtt med slike holdninger, til og med fra helsepersonell, fører til at mange hivpositive ikke tør å være åpne overfor helsepersonell i frykt for konsekvensene åpenheten kan resultere i. Dette har igjen konsekvenser for hivpositives helse.

Ifølge myndighetenes nasjonale hivstrategi er ”et høyt kunnskapsnivå om hiv i den generelle befolkningen avgjørende for å forebygge nysmitte, men også for å skape best mulig rammer rundt mennesker som lever med hiv”. Et av strategiens delmål er å øke kunnskapen og bevisstheten om hiv og aids i befolkningen. Det er betimelig å spørre om man ikke bør ta i et tak innenfor helsesektoren.