4.1.8  Smitteoverføring

Straffeloven 1902 setter straff for den som har skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, og som forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år for forsettlig overtredelse, og 3 år ved uaktsom overtredelse.

Kommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen med enkelte endringer. Det foreslås en oppdeling i vanlig, grov og grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte.

Departementet er enig med kommisjonen i at det foretas en oppdeling i særskilte bestemmelser om vanlig og grov overføring av smitte. Kommisjonen foreslår – i tråd med sitt generelle standpunkt – at uaktsomhetsansvaret bare skal omfatte grov uaktsomhet. Etter departementets vurdering er det innenfor smittevernområdet og det vern som gis mot overføring og utbredelse av allmennfarlige sykdommer, nødvendig av effektivitetshensyn at også vanlig uaktsomhet rammes. Dette er den løsning som loven i dag har, og det er den løsningen som departementet foreslår videreført for øvrige allmennfarlige lovbrudd.

Når det gjelder innholdet i uaktsomhetsansvaret, er det ikke tilstrekkelig for å bedømmes som uaktsom at man har hatt ubeskyttet sex uten å teste seg. For at man skal kunne bli bedømt som uaktsom, må man ha hatt en konkret foranledning som gjør at det fremstår som klanderverdig ikke å teste seg.

Når det gjelder strafferammer, går departementet i lovforslaget om vanlig overføring av smitte eller fare for smitte inn for en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år for forsettlige overtredelser. Det foreslås å videreføre en øvre strafferamme på fengsel inntil 1 år for uaktsomme overtredelser. For grov forsettlig overtredelse foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. Dette viderefører den øvre strafferammen i straffeloven 1902, og er tilstrekkelig etter departementets oppfatning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget om å videreføre en straffebestemmelse mot spredning av allmennfarlige smittsomme sykdommer. Bestemmelsen har et generelt anvendelsesområde, men har de seneste år i praksis vært anvendt i HIV-smittetilfellene. Flertallet er tilfreds med at rettstilstanden nå foreslås endret slik at det utelukker straff om den som har blitt smittet eller utsatt for smittefare er en ektefelle, registrert partner eller samboer, og vedkommende har samtykket i å bli utsatt for faren. Dette vil forhindre en uheldig rettsforfølgning mellom nærstående, i tillegg til at sterke menneskelige hensyn taler for å frita for straff i slike tilfeller.

Flertallet viser til at det i flere av rettsavgjørelsene hvor dagens bestemmelse er anvendt, er snakk om overføring eller fare for overføring av smitte ved ubeskyttet seksuelt samkvem. Flertallet viser til at vurderingen av fare må foretas konkret på det enkelte tilfellet, og at for eksempel bruk av kondom fritar for straffansvar. Flertallet viser videre til at det i dag finnes medisiner som betydelig reduserer smittefaren, og at det er grunn til å tro at denne utviklingen fortsetter. Bruk av slik medisin vil ikke automatisk frita for straff, men for framtiden må det i disse tilfellene vurderes konkret om en person utgjør en smitterisiko i et slikt omfang at lovens vilkår er oppfylt.

Flertallet viser til forslaget om at det ikke lenger skal være et krav om at gjerningspersonen selv må være smittet, da et slikt krav vil kunne medføre at enkelte straffverdige handlinger faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Et krav om at gjerningspersonen selv må være smittet vil for eksempel medføre at spredning av legionella-bakterier fra kjøletårn ikke er omfattet av bestemmelsens virkeområde. Det er primært de sistnevnte tilfeller av smittespredning det er tilsiktet å ramme ved at det ikke lenger er krav om at man selv er smittet, og ikke for eksempel tilfeller av HIV-smitte.

Flertallet viser videre til at uaktsomhetsansvaret knyttes til tilfeller der det er utvist vanlig uaktsomhet, men understreker at det ikke er tilstrekkelig for å pådra seg strafferettslig ansvar at man har hatt ubeskyttet sex uten å teste seg. Uaktsomhetsterskelen må ligge i det øvre sjiktet av den ordinære uaktsomhetsnormen.

Når det gjelder overføring av smitte ved deling av sprøyter og lignende, antar flertallet det bare unntaksvis vil være aktuelt å påtale forholdet. Flertallet antar påtalemyndigheten vil utvise forsiktighet med påtale slike tilfeller.

Flertallet viser til at det internasjonalt er reist spørsmål ved lovgivning som kriminaliserer den som overfører eller utsetter en annen for HIV smitte, slik en finner det i mange industrialiserte land og i et raskt voksende antall utviklingsland. Med henvisning til å beskytte folkehelsen argumenteres det både for og imot slik lovgivning. Det er likevel i dag, med noen små enkeltunntak, svært lite uavhengig og systematisert kunnskap om hvordan slike lover anvendes i praksis og de konsekvenser de har for folkehelse og vern mot overgrep. Begge sider argumenterer for beskyttelse mot smitte, kvinners særlige sårbarhet og samfunnets holdninger til likeverdig inkludering av HIV-positive.

Flertallet viser til at UNAIDS sammen med UN Inter-regional Crime and Justice Research Institute har tatt initiativ til å kartlegge lovgivning på området, for å kunne gi forskningsbasert veiledning når det gjelder anvendelse av lovgivning som kriminaliserer overføring av HIV. Flertallet mener at når en slik kartlegging foreligger, bør det foretas en gjennomgang av den norske rettstilstanden.

Flertallet viser til at Regjeringen arbeider med en HIV-strategi. Flertallet vil framheve at det i dette arbeidet er viktig med tiltak for å styrke forskning om forebygging og behandling av HIV. Flertallet viser til at det i debatten rundt smittevernbestemmelsen blant annet har vært påpekt at en slik bestemmelse kan ha negativ betydning for den enkeltes adferd, beskyttelsesstrategier og villighet til testing. Det er derfor etter flertallets syn, behov for bedre kunnskap om utilsiktede effekter av gjeldende regulering, i tillegg til å systematisere og initiere ny forskningsbasert kunnskap om risiko for smitteoverføring fra personer under effektiv behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den såkalte «HIV-paragrafen» er omstridt og ikke nødvendigvis har vært gjenstand for oppdaterte helsefaglige vurderinger, internasjonale erfaringer og synspunkter hevdet av blant annet UNAIDS. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det råder berettiget tvil hvorvidt trussel om straff er et egnet virkemiddel til å forebygge spredning av HIV. Disse medlemmer har merket seg HIV Norges påpekning av at det er samfunnets behov for beskyttelse, og ikke den enkelte som søkes vernet og at det ikke er noen forutsetning om at denne parten rent faktisk har blitt smittet. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i sin lovrevisjon har lagt til grunn at såkalt informert samtykke mellom ektefeller eller samboere kan frita for straff. Disse medlemmer ser på dette som en helt nødvendig justering, men viser til at det finnes en hel rekke andre eksempler hvor en sexpartner samtykker til ubeskyttet sex, og hvor de samme prinsipielle hensynene også vil kunne gjøre seg gjeldende. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen i sitt svar til Høyres stortingsgruppe datert den 17. mars 2009, imidlertid ikke er i stand til å redegjøre nærmere for de grensedragningene. Disse medlemmer støtter på det nåværende tidspunkt Regjeringens forslag i mangel på en bred nok evaluering av någjeldende § 155 i straffeloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener imidlertid i sum at det er behov for en ny gjennomgang av ny §§ 237-238 hvor det foretas en bred, helsefaglig vurdering basert på oppdatert kunnskap, analyse av rettspraksis, og ber Regjeringen innen rimelig tid legge frem for Stortinget denne gjennomgangen og eventuelle forslag til lovendringer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å foreta en bred, helsefaglig vurdering av hvilke tiltak som effektivt virker forebyggende mot HIV-smitte, med spesielt fokus på hvorvidt oppdatert kunnskap tilsier at straffeloven 2005 §§ 237-238 rent faktisk virker forebyggende og at eventuelle forslag til lovendringer fremlegges for Stortinget innen rimelig tid.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enige i de reduksjoner Regjeringen foreslår i strafferammer for å tilpasse disse til straffenivået. Disse medlemmer mener det faktum at strafferammene ikke benyttes fullt ut heller tyder på at straffenivået er for lavt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«§ 239 første ledd første punktum skal lyde:

Med fengsel inntil 21 år straffes den som tilsetter gift eller stoffer med tilsvarende virkning i næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg, eller ved salg eller annen utbredelse av slike gjenstander volder allmenn fare for liv eller helse.»