Dette er en prosess som pågår fremdeles, men Jan Kåre (41) er klar i sin kritikk av det hektiske, overfladiske homolivet. Tro bare ikke at han lengter etter et normalisert homoliv, med bil, rekkehus, mann og 2,5 veloppdragne hunder ( i den rekkefølgen).

Jan Kåre er imidlertid klar på at homolivet eller homokulturen ikke er én ting, men er like sammensatt som andre kulturer. Han snakker her om den homokulturen han selv har opplevd og kjent på kroppen. Dette homolivet er ikke annet enn et symptom på og en variant av heterolivet. Det viser med all mulig tydelighet hvor dårlig det står til i hele samfunnet, ikke bare i homoverdenen.

Under vårt første møte er Jan Kåre krass i sin beskrivelse av det norske samfunnet. Han beskriver det som et samfunn med et enormt stort behov for sosial kontroll. Nå er det de hivpositive vi skal ha kontroll på, tidligere var det tatere, partisaner i Finnmark, tyskertøsene, samene. Vi har en tendens til å rette en moralsk pekefinger mot alt vi ikke liker.

– Straffelovens paragraf 155 er et eksempel på dette, mener han. – Fellesskapet er viktigere enn individet i dette samfunnet vårt, sier Jan Kåre. – Den ene hovedtendensen i dette samfunnet er at det vi lukker øynene for, det finnes ikke, eller i verste fall finnes det bare utenfor Norge.

– Dermed kan regjeringen gi 140 millioner kroner til The Bill Gates Foundation til bekjempelse av hiv/aids i utviklingsland, mens HivNorge som organisasjon må slite for bevillinger til å drive effektivt og jobbe med hivpositives rettigheter her i landet, sier han opprørt.

– Den andre hovedtendensen henger nøye sammen med den første: Vi skal skamme oss. Vi skal skamme oss for hver gang vi ikke gjør det riktige. Dette forkrøpler oss som mennesker. Strevet etter å gjøre de riktige tingene blir så overveldende i det norske samfunnet at vi ikke tillater oss å være mennesker, med følelser, seksualitet og irrasjonalitet.

Dette får konsekvenser både politisk og kulturelt, mener Jan Kåre. Vi lar egoet og fornuften styre og klarer ikke integrere følelsene og medmenneskeligheten i livene våre. Resultatet er en vellykket og polert fasade, men en hjerteløs, ekskluderende kultur. Jan Kåre skammer seg ikke. Ikke en gang over å være hivpositiv! Ikke en gang over at han gikk inn i en situasjon han skjønte kunne medføre smitte. Det var et øyeblikksdeilig kåtskap: – Jeg har ikke sex med fornuften, sier han som forklaring, jeg har sex med kroppen, følelsene mine og kåtheten min.

Etter vårt første møte har han imidlertid tenkt seg om. Det tikker inn en tekstmelding. Vinklingen blir gal. Jan Kåre vil snakke om kjærligheten, om det å være medmenneske: «Kjærligheten vi alle drømmer om, men ingen tør gi eller ta i mot fordi vi lever med skammen og lar oss styre av samfunnets fornuft.»

– Hivpositive, for eksempel, sier Jan Kåre irritert, nekter seg selv å oppleve kjærligheten på grunn av skamfølelsen, brennmerkingen og utstøtelsen.

Finnmarkingens åpne og direkte personlighet gjør seg gjeldende. Han er ikke sint, bare vant til å si det han mener på en direkte måte helt fra barnsben. Og beskrivelsene Jan Kåre gir av menneskene som er så uheldige å leve med hivdiagnose i Norge er deprimerende og sørgelig. – Du får to ulike former for reaksjon: Folk isolerer seg. De tør ikke ta noen sjanser på å oppsøke kjærligheten. De tør nesten ikke ta sjansen på å ha et sexliv en gang. Paragraf 155 henger over hodet ditt. Folk frykter informasjonspåbudet. Du har eneansvar for både deg selv og partneren din om du er hivpositiv og vil ha sex. Slik oppfattes denne paragrafen i det hivpositive miljøet. – Slike paragrafer og holdningene de er med på å skape bidrar til brennmerking og tvinger hivpositive inn i skapets ensomhet, sier Jan Kåre oppbrakt.

Den andre reaksjonen er at folk forsøker å fortrenge diagnosen. De nekter å erkjenne at de har hiv og slår ut håret fullstendig, lever ut sine seksuelle fantasier. De fornekter også eksistensen av paragraf 155. De vil ikke forholde seg til verken diagnose, sykdom eller jus.

Problemene med kjærligheten og lengselen etter den starter lenge før man blir hivpositiv, mener Jan Kåre. Da han selv fikk diagnosen hivpositiv ble dette faktisk en kjærkommen anledning til å stoppe opp å tenke. Han hadde levd livet som storbyhomse til fulle i ti år i London. Jan Kåre opplevde det som fantastisk, fordomsfritt og liberalt. Han levde i et godt, åpent forhold til en hivpositiv mann. – Det var i perioder mye «sex ‘n’ drugs ‘n’ rock ‘n’ roll,» medgir han. – Men det fantes en tankevekker om jeg bare hadde tatt meg tiden til å sette meg ned og reflektere over det: Miljøet fungerte slik at for å ha det fantastisk, så måtte du selv være fantastisk eller i det minste se fantastisk ut.

Det handlet om fester, klubber, konserter, reiser, seksuelle opplevelser, dop. Et heseblesende liv uten tid til å sette seg ned å kjenne på følelsene, til å reflektere over om livet er blitt slik man vil ha det: – Da jeg dro fra Finnmark som 15-åring og ut i den store verden, drømte jeg om den store kjærligheten, forteller Jan Kåre. – Det sluttet jeg raskt med etter å bli ledd ut som den store og underforståtte urealistiske romantikeren. – I nytelsens navn tillot jeg at andres vurderinger av hva som var riktig og galt for meg fikk bestemme også over mitt liv. Behovet for å finne kjærligheten, den hjertenære og hjertevarme vennen ble lagt til side. – Du vet, sier Jan Kåre og smiler lurt, de romantiske klisjeene som vi elsker å late som vi spyr av ble mye diskutert og latterliggjort. Samtidig lengtet vi vel alle etter å oppleve dem uten at vi turte si det. Det fantes en stor ensomhet skjult i det hektiske, hedonistiske livet.

Det er ikke slik at Jan Kåre angrer. Det var en herlig tid i London, full av opplevelser, rik på spennende mennesker. Samtidig hadde den noe parodisk over seg, ikke bare i London, men også i Norge. Dette har vært en tendens i den delen av homokulturen hvor Jan Kåre har oppholdt seg. – Jeg trodde vi måtte ha det riktige dopet for å kunne forlenge kåtheten og nytelsen. For eksempel kunne jeg ha en avtale om å treffe en venn for sex, forteller Jan Kåre, men da måtte visse forutsetninger oppfylles. Vi trodde vi måtte ha det riktige dopet som kunne forlenge og forhøye gleden, kåtheten og nytelsen. Fikk vi ikke tak i det måtte treffet utsettes. Vi kunne holde på å snakke sammen over mobilen i timevis uten å møtes, rett og slett fordi vi ikke hadde de riktige sentralstimulerende midlene.

– At ekte kåthet og hudkontakt i nykter tilstand kunne være berusende og opphissende nok i seg selv, falt oss sjelden eller aldri inn. Det falt oss heller aldri inn at det kunne være noen forskjell på begjær og kjærlighet. Da forholdet til samboeren i London tok slutt reiste Jan Kåre tilbake til Norge og begynte å tenke. Han måtte innrømme at forholdet til engelskmannen aldri hadde vært preget av ekte kjærlighet. Det var mer et forhold som var bygget på samfunnsfornuft og status enn følelser. Slo de sine pjalter sammen kunne de føre et fantastisk liv, stor økonomisk frihet og en tilværelse hvor statussymbolene hadde sin selvsagte plass. Det man trodde var ok, var ikke ok likevel, fordi den store kjærligheten manglet. Det er forskjell på å være glad i noen og det å elske, mener Jan Kåre.

– Man ofrer alt for mye på statusens alter, man overkjører sine egne behov for statusens skyld. For meg ble dette en avstumpet og overflatisk homokultur. Hva satt jeg igjen med? Liver var trasig. Jeg hadde prøvd alt uten heroin og selvmord. Og altså kjærligheten. Jeg bestemte meg for å satse på den.

Jan Kåre mener det er frykt som ligger til grunn. Av frykt for å bli skuffet velger homsene minste motstands vei. De forlater et forhold før de blir skuffet. I stedet for å tørre å ta sjansen på å kle seg naken for den andre og oppnå nærhet og ekte, «hjertenært» vennskap, rasjonaliserer homsene bort følelsene sine og finner ut at «vi to passer ikke sammen, vi har for ulike interesser, tenner på ulike ting…» Og så går vi fra hverandre uten egentlig å ta sjansen på å oppleve det nære, kjærligheten vi alle lengter etter, spesielt i det hivpositive miljøet.

– Jeg mener, en helt alminnelig hverdagsklem kunne fremkalle noe som lignet angst i meg. Jeg reagerte med å bli fullstendig stiv og begynte med kafkalignende analyser av hva klemmeren egentlig hadde ment, hva slags intensjoner hadde han, hva var det han ville oppnå? En slik fremmedgjøring virker ikke befordrende på kjærligheten.

– Jeg har bestemt meg, slår Jan Kåre nå fast og snakker om nåtiden, slik han har det nå, mens vi snakker sammen, jeg vil oppleve kjærligheten. Jeg vil skape felles opplevelser med en annen mann, helst en hivpositiv mann, for da slipper vi alt stresset med en partner som er hivnegativ og en som ikke er det. Jeg er ikke så opptatt av tosomhet, det kan godt være et åpent forhold, men det må være ærlig og bygget på fellesskap. Som sagt alle klisjeene vi later som vi spyr av. Det er det jeg lengter etter, og mange med meg. Det vet jeg. Det er bare så forferdelig vanskelig å innrømme det. Kanskje fordi det er så lite fasjonabelt.

Det er imidlertid ikke slik at Jan Kåre mener homokulturen oppstår i et samfunnsmessig vakuum. Den er et resultat av hva samfunnet har lært oss om oss selv. Homoseksualitet handler om akkurat det, seksualitet. I seksualundervisningen på skolen lærer vi alle at kjærlighet er noe som oppstår mellom mann og kvinne. I tillegg finnes homofile. – Men på skolen snakket vi aldri om kjærlighet og varme følelser blant to homser, sier Jan Kåre. – Følelsene er forbeholdt heterofile. Er det til å undres over at homser ofte forveksler begjær med kjærlighet? Vi har aldri blitt lært opp til å skille på dem!

Han mener imidlertid at vanskeligheten med å skille mellom begjær og følelser er i ferd med å bli en folkesykdom. Livet som hivinformant for HivNorge har lært Jan Kåre at det er ikke bare homofile som sliter med å forholde seg til seksualiteten og følelser: – Jeg har informert om hiv på alle nivåer i skoleverket i dette landet, forklarer han, og jeg blir overrasket over hva ungdom kan og vet om sex. På den ene siden har du de som ikke vet noe som helst. De har overhodet ikke peiling. De skjønner ikke at sykdommer kan overføres via seksualiteten. De er utrolig naive, og det er skremmende. Skoleverket informerer ikke nok.

På den andre siden finner de som er interessert i sex ut alt de vil på internett. Denne gruppen har enorm kunnskap om det tekniske om hvordan de skal gjøre ting, hvordan stimulere klitoris, anus, hvor det føles best, hvordan finne g-punktet osv. De skaffer seg masse kunnskap over internett. All mulig informasjon om ulik praksis og legning og lyster og laster finnes tilgjengelig for nedlasting. Ungdommene vet hva de skal gjøre og hvordan hvis de først havner i erotiske situasjoner. Men de har ikke noen som helst anelse om hvordan de skal integrere seksualiteten, lysten og kåtheten med følelsene sine.

– Følelsene skremmer livet av både dem og oss, og i undervisningen på skolen får de heller ingen hjelp til å takle følelser. Følelsene er man alene om og i redsel for å bli ledd ut, bli skuffet, gjemmer vi dem nederst og innerst i skuffen og satser på det overfladiske. Da får fornuften og egoet lov til å styre, det blir egoet som overtar livene våre.

– Hele vår tilværelse bygges opp rundt denne frykten, mener Jan Kåre Lillevik, frykten for nærhet, frykten for følelser preger oss både kulturelt og politisk og gjør at vi behandler hverandre som uskiftbare gjenstander. Og det er skammen som holder frykten på plass. Dette er en farlig utvikling fordi vi tror vi etter hvert ikke har bruk for hverandre.

Derfor mener Jan Kåre det ligger et stille opprør i det å være lykkelig, det å være fornøyd med dagliglivet og ikke haste fra opplevelse til opplevelse for å glemme frykten for nærhet. Det ligger et stille opprør i å ikke skamme seg over å være hivpositiv og at kjærligheten bærer i seg en eksplosiv, subversiv kraft. En kraft vi kan utnytte til et bedre liv for alle.

– Men da må vi våge å satse på den.