–Jeg har helt gitt opp å bruke fastlegen min, forteller han når vi møtes i HivNorges lokaler. Fastlegen var så kunnskapsløs og så uinteressert i hivproblematikk at han ga opp og tok direkte kontakt med spesialistene på Ullevål sykehus.

Hvert eneste lille hostanfall han gikk til legen med, ble tilskrevet aids, forteller Siphiwe (som ikke er hans riktige navn). Ikke hiv, nei, aids! Og legen kunne dermed bare kort konstaterte at dette lå utenfor hans kompetanseområde og sendte ham til infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus. Der kunne de bare slå fast at Siphiwes sykdom ikke hadde det ringeste med deres oppgaver å gjøre, men tvert imot var en sak primærhelsetjenesten og fastlegen burde ta seg av, og sendte ham tilbake. Slik fikk han et liv som kasteball mellom etatene.

Vet fastlegene for lite om hiv?

Det hadde sine omkostninger. Det kan være slitsomt å leve med en hivdiagnose, men når legen på grunn av sin egen manglende kunnskap betrakter hvert eneste symptom som et forvarsel om fullt utviklet aids, blir det direkte stressende og ikke spesielt helsebringende.

– Det stresset meg utrolig, forteller Siphiwe, hver gang jeg hadde vært hos legen trodde jeg at jeg hadde tatt et stort skritt nærmere døden.

En gang steg redselen på legekontoret til slike høyder at en av sykepleierne ga ham penger til taxi til Ullevål av egen lomme. – Det virket som det viktigste for dem var å få den farlige smittekilden ut av kontoret, forteller han.

Men bortsett fra stresset, som han synes er problematisk nok, så har fastlegens manglende kunnskap også den konsekvensen at den undergraver Siphiwes tillitt til spesialistene. Han går rundt og stiller seg spørsmål som handler om at kanskje fastlegen har rett likevel, kanskje spesialistene har oversett noe. Han går jo ikke på medisiner ennå, kanskje burde han det? Kanskje det er sant som fastlegen sier at han har utviklet aids og at spesialistene overser dette?

Fastlegene har plikt til å oppdatere seg

Faktisk har redselen tatt overhånd i så høy grad at Siphiwe har konsultert en lege i et annet land for å høre hva han mener. Heldigvis ga han spesialistene rett, så tilliten er gjenopprettet.

– Først byttet jeg fastlege, forteller han, men det viste seg raskt at heller ikke den nye hadde peiling på hvordan hiv skal behandles, så jeg fikk en avtale med infeksjonsmedisinsk avdeling og kan nå møte der.

Siphiwe understreker imidlertid at møtet med den nye fastlegen ikke utelukkende var negativt. Hun hjalp for eksempel ham og kona med å få tildelt en kommunal leilighet, slik at ekteparet fikk større trygghet og ro i livet, i det minste på ett område.

Møtet med primærhelsetjenesten har heller ikke vært den aller beste for Siphiwe og kona hans. Da han ble innlagt på sykehuset for en annen lidelse, ble han lagt på isolat og pleierne satte opp skilt med ”smittefare” på døren inn til rommet hans! Da han kom til Norge for å gjenforenes med kona, ble det tatt en hivtest av begge uten at de var klar over det.

– Jeg fikk bare beskjed om at jeg skulle testes for tuberkulose, ikke hiv, forteller Siphiwe. – Beskjeden fikk jeg levert på døra av en ambulansesjåfør. Noen rådgivning, verken før testen eller etter var det overhodet ikke snakk om! Vi levde begge to nærmest i full panikk og oppførte oss ikke alltid rasjonelt.

Før de flyttet til Oslo, bodde paret i en liten bygd. Da de skulle til behandling i storbyen ble de sendt med ambulanse. Sjåføren var en tidligere venn av Siphiwe, men da de fikk skilt med hivpositive hengt om halsen, tok vennskapet slutt og hele bygda visste snart om deres status.

– Vi snakker ikke om åttitallet, men 2007, sier han og blir fremdeles sint bare ved tanken.

Da paret måtte bytte ambulanse underveis til Oslo, opplevde de at bilen ble desinfisert av mennesker i romfartslignende drakter, mens de så på. – Vi ble fullstendig skrekkslagne i tillegg til at vi ble fullstendig ydmyket, sier Siphiwe.

Også andre brudd på taushetsplikten har forekommet, hevder han og forteller om besøket på legesenteret i bygda der han bodde tidligere. Han ble sittende på venteværelset i to dager med diaré fordi legen ikke ville se ham. Han hadde fått time midt på dagen, men måtte pent finne seg i å vente til alle de andre pasientene hadde gått hjem. Å klage viste seg bare å være dumt for da sa legen at siden han hadde aids, kunne hun ikke ta risikoen med å behandle ham mellom vanlige pasienter. – Men det verste var at hun sa dette til meg på venteværelset i påhør av alle de andre pasientene der, sier Siphiwe stille.

Også andre brudd på taushetsplikten har forekommet, hevder han og forteller om besøket på legesenteret i bygda der han bodde tidligere. Han ble sittende på venteværelset i to dager med diaré fordi legen ikke ville se ham. Han hadde fått time midt på dagen, men måtte pent finne seg i å vente til alle de andre pasientene hadde gått hjem. Å klage viste seg bare å være dumt for da sa legen at siden han hadde aids, kunne hun ikke ta risikoen med å behandle ham mellom vanlige pasienter.