Spørsmål: Hei. Jeg er en kvinne på 21 år som fikk hivdiagnosen for vel to år siden. At det var et sjokk for meg kan du sikkert forstå, da jeg er heteroseksuell og alltid har trodd at dette ikke kunne skje med meg siden jeg ikke tilhører noen av de såkalte ”risikogruppene”. Jeg har imidlertid forsont meg med det faktum at jeg må leve med denne diagnosen resten av livet, og de gode medisinene gjør at jeg ikke ser alt for negativt på framtiden. Åpenheten min begrenser seg til min aller nærmeste familie, som har tatt dette greit. I tillegg har jeg alltid ment at det har vært viktig å fortelle seksualpartnere om min hivpositive status. Men der har jeg ikke bare gode erfaringer. Alt for mange trekker seg unna, og dette gjør at jeg grubler mye over hvordan jeg skal kunne greie å etablere et stabilt forhold når den tiden kommer.Hilsen Heidi

Spørsmål: Hei. Jeg er en kvinne på 21 år som fikk hivdiagnosen for vel to år siden. At det var et sjokk for meg kan du sikkert forstå, da jeg er heteroseksuell og alltid har trodd at dette ikke kunne skje med meg siden jeg ikke tilhører noen av de såkalte ”risikogruppene”. Jeg har imidlertid forsont meg med det faktum at jeg må leve med denne diagnosen resten av livet, og de gode medisinene gjør at jeg ikke ser alt for negativt på framtiden. Åpenheten min begrenser seg til min aller nærmeste familie, som har tatt dette greit. I tillegg har jeg alltid ment at det har vært viktig å fortelle seksualpartnere om min hivpositive status. Men der har jeg ikke bare gode erfaringer. Alt for mange trekker seg unna, og dette gjør at jeg grubler mye over hvordan jeg skal kunne greie å etablere et stabilt forhold når den tiden kommer.

Kjære HeidiJa, jeg forstår godt at det ble et sjokk for deg da du ble testet hivpositiv. Kanskje spesielt fordi som du sier, at du ikke var forberedt på å være i en risiko for å bli smittet med hivviruset. Det er alltid, tror jeg, et sjokk for alle å få hivdiagnosen, enten man tilhører en såkalt risikogruppe eller ei. Det er fortsatt slik at en hovedgruppe av de som er blitt rammet av dette viruset er menn som har sex med menn. Men vi ser nå en økende tendens til smitte blant mennesker med en heteroseksuell orientering; ikke minst fordi mange har vært smittet i utlandet. De fleste unge heterofile mennesker tenker at ”dette er ikke noe som angår meg” i den forstand at de tenker det bare rammer ”de andre”.

Kjære Heidi

Det er godt å høre at du har, som du sier, ”forsonet deg med at du må leve med denne diagnosen resten av livet”. Det betyr vel at du har klart å bearbeide mye av det første sjokket som i mer eller mindre grad alle går gjennom etter å ha fått diagnosen. I tillegg har du tenkt at det er riktig å informere om hivstatusen din, og du forteller at du har begrenset dette til din nærmeste familie. Det tror jeg er klokt. Et godt råd er å kjenne på hvor mange og hvem man vil fortelle det til, og ofte er det naturlig at disse er nære familiemedlemmer og venner en stoler på og er trygg på.

I tillegg sier du at du mener det er riktig å fortelle seksualpartnere at du er hivpositiv. Til dette er å si at det klart er enhvers ansvar å beskytte seg selv; at det er et felles ansvar. Det betyr at jeg faktisk mener at ansvaret for å beskytte seg like mye er din seksualpartners som ditt. Unge mennesker som ennå ikke har etablert seg i et fast forhold, og som er ”ute og prøver seg ut på markedet”, må alltid beskytte seg mot risikoen for å bli smittet av seksuelt overførbar infeksjoner. Her snakker jeg jo ikke bare om hiv, men like mye om andre infeksjonssykdommer som klamydia, syfilis og lignende. Og her er det jo det berømmelige kondomet som gjelder. Nå er du engang blitt smittet av hiv, og jeg skal ikke være ”moralist”.

Dessverre har temmelig mange de samme erfaringene som du når de har fortalt sin seksualpartner om sin hiv-

positive status: at de trekker seg unna. Vi kan forstå at mange synes at dette med hiv noe ”skummelt”, og ikke minst blant heterofile ungdommer finnes det nok enda mye ukunnskap om viruset, om smittemåter og ikke minst om hvordan hivviruset ikke smitter. Men jeg tenker at de partnerne du har truffet som trekker seg unna når du forteller om din positive status, så er de på en måte ”ikke verdt deg”. Jeg opplever av brevet ditt at du er en flott, ansvarsbevisst og reflektert jente, og du skal faktisk selv ha en tilsvarende flott og reflektert partner – og de finnes! Det er veldig mange hivpositive som lever i livslange forhold med en hiv-negativ partner, og har et strålende tilfreds seksualliv. ”Der ute” er det faktisk mange flotte menn som har gode kunnskaper om hiv og vet hvordan de kan beskytte seg, og som vil være opptatt av deg som person. Treffer du ”den rette” som er interessert i deg og blir glad i deg, så er jeg sikker på at hivstatusen din ikke vil være det som gjør at han rygger unna. Men det må ikke underslås at enhver trenger tid til å forstå det, og kanskje også tid til å bearbeide angsten sin for dette for mange så ”ukjente” fenomenet hiv. En god idé er å gi vedkommende muligheter til å få god informasjon, og kanskje sette ham i forbindelse med en helseperson som innehar kunnskaper og holdninger i forhold til hiv og det å leve med viruset. For eksempel har personell både ved Olafiaklinikken i Oslo sentrum, personer som arbeider i organisasjonene HivNorge og Helseutvalget stor kompetanse på dette feltet. Om problemstillingen skulle melde seg, er det også godt mulig for deg som hivpositiv å kunne få barn som er hivnegative. Dette kan du i tilfelle ta opp med den legen som følger deg opp i forhold til din hivstatus.

Til slutt: du må aldri gi opp! De guttene som dropper deg er ikke verdt deg! Og husk; du har rett til et godt seksualliv!

Hilsen Haakon Aars