Du kan se samtalen deres på TV2.

Kjærlighet, sex, vennskap, drømmer og en stor livsappetitt preger vennegjengen i en tid der homofili fremdeles er tabu i mange miljøer. Der familiene deres vet lite om deres legning og det livet de velger seg når de flytter til byen. En ukjent og dødelig sykdom med kobling til det homofile miljøet i USA kommer snikende inn også i det homofile miljøet i London. En sykdom man ikke kjenner, man ikke vet hvordan smitter, men som brutalt tar livet til mange unge mennesker før både myndigheter og legevitenskapen tar den på alvor. Hiv- og aidsepidemien er et faktum. «It’s a Sin» gir et godt innblikk i hvordan dette rammet homomiljøet spesielt, på den aller mest sårbare og verst tenkelige måte. Samtidig viser filmen et miljø preget av et fantastisk samhold, mye moro, kjærlighet og glede. 

Smittefrykt, usikkerhet, uvitenhet og redsel preget den første tiden der man ikke visste mer enn at sykdommen rammet homofile menn. Det var en oppvisning av hvordan myndighetene brutalt brukte lovverk og manglende aksept av en minoritet til å frata mennesker friheten, innføre umenneskelige begrensninger og unnlate viktig medisinsk bistand og oppfølging av alvorlige syke i livets siste fase. Og, viste manglende vilje til å utvikle effektiv behandling. Serien viser også på en god måte samholdet, kampen om kunnskap og hvordan mange engasjerte seg og stilte opp for hverandre i en svært vanskelig og til tider umenneskelig tid. Og alle tapene, de mange unge menneskene som døde uten at de fikk aksept fra familie, venner og samfunnet.  

Situasjonen og opplevelsene har overføringsverdi også med tanke på hvordan hiv- og aidsepidemien rammet Norge, men her var man mye heldigere med hvordan myndigheter og fagfolk tok tak i epidemien. Helsedirektør Mork og hans byråkrater valgte å lytte til det homofile miljøet, aktivister og ikke minst helsepersonell som hadde tatt med seg viktig kunnskap fra hva som skjedde i USA. I Norge var det at homofile leger og helsepersonell med god kunnskap om det homofile miljøet fikk komme til orde av betydning for hvordan hivpasienter ble behandlet. Det kanskje viktigste grepet man tok i Norge var avgjørelsene om at testing og smitteoppsporing var basert på frivillighet og ikke tvang. Man jobbet side om side med aktivister og de skeive miljøene med informasjon om forebygging.  Vil du vite mer om hvordan norske helsemyndigheter taklet hiv- og aidsepidemien på 80 og 90-tallet og hvordan aktivister og ressurspersoner samarbeidet, anbefales et dypdykk i dette dokumentet.  

Selv om vi kom heldigere ut av starten på hiv- og aidsepidemien i Norge enn i USA, var tiden preget av mye usikkerhet, overdreven smittefrykt i befolkningen og stigmatisering av de som fikk diagnosen. Hvor mange som døde av aids i Norge frem til effektive medisiner ble tilgjengelig er vanskelig å anslå. I en oversikt fra Statistisk Sentralbyrå er 545 mennesker registrert med aids som dødsårsak, men vi vet samtidig at mange ble registrert med annen dødsårsak, blant annet fordi deres familier ulykkeligvis var opptatt av å skjule dette for sine omgivelser.  

Jarl Wåge ledet organisasjonen Pluss (forløper til HivNorge) fra 1991 til 1993. – Nei, den største utfordringen var at folk døde rundt oss, sier Wåge. – Ressurspersoner ble borte, ildsjeler forsvant fra miljøet. Pluss var et lite miljø, og det var vanskelig å drive organisert arbeid og utadrettet informasjonsvirksomhet under slike forhold. Les mer om utfordringene og løsningene i hivarbeidet tidlig på 90-tallet. 

– Serien «It´s a Sin» gir en riktig fremstilling og viktig tidsbilde av hvordan det var, den er så gjenkjennbar, sier HivNorges styreleder Jens Harald Älgenäs Eliassen. – Serien fremstiller hvor langt mennesker er villige til å strekke seg i mangelen på genuine alternativer. Jeg drakk også mitt eget urin i den homeopatiske tro at det vil styrke kroppens avgiftningsevne. Jeg drakk hydrogen poroxide i den tro at det vill drepe viruset, jeg tok megadoser med vitaminer og mineraler, så store at jeg ble syk og fikk en toksisk forgiftning. Kinesiske urter, kokt i timevis, satt sammen basert på tunge- og puls-diagnostikk av en gammel vidunderlig kinesisk ‘lege’ som hele tiden gav meg mot til å fortsette. En gang i uken fikk jeg sprøytet inn tyfoid-vaksine for å booste immunforsvaret. Det fantes ingenting – alle med hiv skulle dø, men det tok kort tid for noen og lang tid for andre. Älgenäs Eliassen har selv levd med hiv i 38 år og har i alle de årene vært åpen om hivdiagnosen. – Det er grusomt å tenke på at de fleste av de som er døde av aids i Norge, har gjort det i stillhet, og at det fortsatt er vanskelig for mange å snakke om dem. 

HivNorge har de siste årene hatt egne prosjekter for gruppen langtidsoverlevere, pionerene – de som fikk hiv på 80- og 90-tallet, overlevde frem til medisinene kom i 1996 og lever smittefritt med hiv i dag.

Per Miljeteig som ble intervjuet hos God Morgen Norge i dag har levd med hiv i mer enn 35 år og her kan du lese mer om Per og se ham fortelle om sin historie. 

Vi må aldri glemme historien!  Derfor er nettopp slike serier som «It’s a Sin» viktige bidrag. I dag lever vi tett med en ny pandemi, der vi opplever at hele samfunnet stiller opp, forskere og medisinere samarbeider globalt og vaksine ble utviklet på rekordtid. Slik var det ikke da hiv- og aidsepidemien ble oppdaget tidlig på 80-tallet. Først i 1996 hadde man utviklet medisiner som holder hivviruset i sjakk og som bidrar til at de som lever med hiv i dag er smittefri og vil leve like lenge som alle andre.