Fotografiene av den avmagrede Rock Hudson i 1985 var med på å tvinge både amerikansk og vestlig offentlighet til å erkjenne at både hiv, homoseksualitet og aids, ikke bare fantes i verden, men var nær oss, rammet folk vi beundret, ja, kunne ramme oss? For hvor mange kvinner var det ikke som hadde vært forelsket i sjarmøren og førsteelskeren Rock Hudson, hvor mange menn var det ikke som hadde ønsket å være som ham, ha hans sjarm, utseende, kropp og kvinnetekke?

Og så hadde mannen, stjernen, stadig vekk hatt sex med andre menn og pådratt seg et dødelig virus. Rock Hudson, hvis egentlige navn var Roy Harold Scherer jr., tvang mange til å revurdere sine synspunkter på homofile menn, og brakte hiv og aids tydeligere frem i offentligheten enn Ronald Reagan sannsynligvis satte pris på. Rock Hudsons historie bidro også til å gjøre Elizabeth Taylor til hivaktivist.

RockEn tilsvarende fortolkning kan også være en ramme for rockemusikeren Freddie Mercurys liv. Han var rockesangeren som startet i rockebandet Queen og etablerte en trofast fanskare blant headbangers og andre tungrockfans. Med sin tilsynelatende maskuline fremtoning ble han en slags rollemodell for trofaste haveayrocktilhengere, men Mercury satte deres lojalitet på harde prøver. Allerede i utgangspunktet hadde han et snev av androgynitet over seg, og til tross for at Mercury og Queen aldri forlot rocken helt, utvidet han sjangeren både musikalsk og ikke minst med sin mer og mer ”campe” humor. Hvem husker for eksempel ikke Freddie Mercury som husmor med svart mustasj, skinnskjørt, rosa t-skjorte, tyllskjerf, store pupper og støvsuger i videoen til superhiten ”I want to break free” eller hans dramatiske vokaleskapader i ”Barcelona” sammen med operadivaen Montserrat Caballé, sannsynligvis den eneste som kunne matche, ja, sågar overgå Mercury selv i camp fremførelse.

Rock

Etter hvert som Mercury kom lenger og lenger ut av skapet som homse, ble det også åpenbart at ikke alt var som det skulle være. Han så stadig sykere ut, og 23. november 1991 gikk han ut og fortalte verden at han led av aids. Dagen etter var han død. Mercury rangerer høyt på de fleste lister over beste rockevokalister verden over. Gjennomslagskraften han hadde som rockestjerne har sannsynligvis ført til at mange hardrockgutter har sett seg nødt til å revurdere sin oppfatning av homofile og kan ha bidratt til å få dem til å forstå at hiv kan ramme hvem som helst, inklusive dem selv. Stjernenes sårbarhet viste hvor sårbare vi alle var …

En uendelig lang listeListen over kulturpersonligheter som døde av aids i epidemiens første tiår er nesten uendelig lang. Men ofte forsøkte de nærmeste å usynliggjøre hva den egentlige dødsårsaken var. Det kunne for eksempel hete at han eller hun ”døde plutselig etter lengre tids sykdom” når ”alle” visste at den egentlige, hemmeligholdte dødsårsaken var aids. Stigmaet rammet blant annet en av de største balletdanserne verden har sett, russiske Rudolf Nurejev, som hadde hoppet av fra Russland til Vesten i 1961. Balletdanseren testet positivt allerede i 1984, men han fornektet smitten i egen kropp i årevis. Nurejev døde i 1993.

En uendelig lang liste

Både populærkulturen og høykulturen var rammet. Amanda Blake, bedre kjent som Miss Kitty fra TV-serien Kruttrøyk, døde for eksempel også av aids i 1989. Skuespilleren Brad Davis, kjent fra ”Midnight Express” og Rainer Werner Fassbinders ”Querelle de Brest”, døde i 1991, Anthony Perkins, dusjmorderen fra Hitchcocks ”Psycho”, døde i 1992, den ennå ukjente, men lovende glamrockstjernen Jobriath (egentlig navn Bruce Wayne Campbell) gikk bort så tidlig som i 1983. Han var den første åpne homofile i USA som fikk platekontrakt med et av de store plateselskapene, og var en av de aller første selebritetene, i det minste in spe, som døde av aids. I parentes bemerket signerte Tom Robinson Band, med homofile Tom Robinson i spissen, en avtale med EMI i 1977, i Storbritannia.

Kunst og fotoJobriath var ikke alene om å dø så altfor tidlig. I Vesten døde titusenvis av fortrinnvis unge menn lenge før de hadde nådd å bevise hva de var gode for. I kunstnerverdenen er det snakk om flere innen film, musikk, billedkunst. Hvem husker ikke Keith Haring for eksempel, en aktivist og kunstner som rakk å skape seg et internasjonalt navn med sin banebrytende og livsglade grafittikunst som blant annet feiret homofil livsstil og seksualitet mellom menn uten å be om unnskyldning for det. Han døde lenge før han hadde nådd toppen som kunstner, i 1990. Dødsfallet fikk superstjernen Madonna til å gi alle inntektene fra den første konserten på hennes Blond Ambition World Tour til aidsarbeid.

Kunst og foto

Mye lengre på veien mot å nå sitt fulle potensial som kunstner, nådde fotografen Robert Mapplethorpe, rockelegenden Patti Smiths bestevenn i ungdomstiden dokumentert i boka ”Just Kids”. Mapplethorpe var på mange måter en kunstner som sto på egne ben som en slags fotografiets superstjerne. Han døde i 1989, men hadde da langt på vei greid å skape seg et internasjonalt navn med sine kontroversielle bilder som blant annet satte homofile minoritetskulturer på dagsordenen, samtidig som han kunne ”portrettere” blomster på et sensuelt, ja, nesten feminint vis i andre serier av svart-hvitt-fotografier.  Mapplethorpe hadde en voldsom gjennomslagskraft, ikke minst fordi han tok opp tabuemner som sadomasochisme uten å be om unnskyldning og uten å sykeliggjøre, han bare iscenesatte, registrerte og overlot reaksjonene til andre.

Drepte uten hensyn til statusAids var et frontalangrep på kulturlivet, og man kan bare fantasere om hvor mange bøker, kunstverk, filmer, danseforestillinger verden har gått glipp av fordi kunstnerne aldri fikk leve lenge nok til å bli den de hadde potensiale til å bli. Det finnes imidlertid også en annen side ved aids som på forunderlig vis har endret vår syn på verden. Aids skilte aldri mellom høy og lav, rik eller fattig, kjent eller ukjent, alle døde. Michel Foucault døde av aids. Det samme gjorde John Holmes. Den første av disse to var en verdensberømt fransk filosof som etablerte nye forståelsesrammer for både filosofi og sosiologi. John Holmes på sin side var porno-stjerne og verdensberømt for sin store penis.

Drepte uten hensyn til status

Roy Cohn døde av aids. Det samme gjorde forfatteren John Preston. Roy Cohn var en mektig amerikansk politiker som jobbet sammen med senator Joseph McCarthy for å renske ut subversive og kommunistiske elementer fra amerikansk offentlig forvaltning på femtitallet. Cohn hadde makt til å ødelegge enkeltmenneskers liv, og han brukte den makten. Samtidig levde han et hemmelig liv som homofil, med stort forbruk av unge menn. Cohn er nærgående portrettert i skuespillet ”Angels in America” av Tom Kushner fra 2003 (miniserien for TV kom det året). John Preston på sin side forsøkte å redde mest mulig av det amerikanske homsemiljøet fra aids, blant annet gjennom boka ”Erotisk guide til sikrere sex” som kom på norsk i annen halvdel av 1980-tallet. Preston forsøkte også å lansere en egen homofil superhelt i bokserien om Alex Kane, uten nevneverdig suksess. Best kjent er han kanskje som talsmann for det amerikanske lærmiljøet og forfatter av SM-erotika, blant annet gjennom novellesamlingen ”I once had a Master and other stories”.

Entertainere og nynazisterAids drepte for fote og gjorde ingen forskjell. Den amerikanske entertaineren Liberace bukket under for sykdommen. Hans overdådige livsstil og luksus kunne ikke beskytte ham. Michael Kühnen døde også. Hans rasisme og teorier om arisk overlegenhet kunne ikke beskytte ham heller. Det kunne heller ikke hans stilling som en av de ledende politikerne og ideologene i det tyske nynazistmiljøet på 1980-tallet. Døde gjorde også forfattere som Bruce Chatwin, musikere som nigerianske Fela Kuti som levde sitt liv blant kvinner, marihuanarøyk og afrikansk funk, eller homofile forfattere som Paul Monette og Randy Shields. Randy Shields ble den første som skrev kritisk om epidemien og ble dens første kronikør gjennom boka ”And the band played on” før sykdommen drepte han også.

Entertainere og nynazister

Listen over de unge døde, de middelaldrende døde og de eldre døde kunne gjøres mye, mye lenger. Noen og tredve millioner navn kunne legges til. Hvert eneste ett av dem representerer sorg og tap for enda flere millioner mennesker. Det kan også være greit å reflektere over at deler av skapingen av ny kultur også har dødd, egentlig før den begynte å bli skapt. Og sykdommen har også tvunget oss til å tenke nytt rundt seksualitet, identitet, kjønn og status … Hiv og aids har påvirket mye av kjernen og verdiene i samfunnet vårt her i Vesten.

I Norge har vi ikke hatt mange kjendiser, som var kjendiser før de sto frem med en positiv hivstatus. Faktisk kommer vi bare på Brede Bøe. Ham er vi glade for at vi kan ønske et langt og godt liv.