– Det er ikke mange åpne hivpositive. Da jeg sto frem tok flere kontakt og ba meg om å svare på spørsmål. Uten at jeg nødvendigvis egentlig hadde svarene. Jeg holdt meg også unna hivpolitisk engasjement en stund fordi det er tidvis slitsomt og jeg ønsket ikke å være bare «Hiv-Andrés». Nå føler jeg meg mer klar for å ta tak i hivpolitisk engasjement igjen, men det er viktig å vite hvilke ressurser en har tilgjengelig når det blir slitsomt.

– Jeg sier ikke at jeg har hatt rett i alt jeg har ment, men det betydde mye å få en anerkjennelse på at bidragene mine har hatt verdi.

Pion

Han innrømmer at han er med i HivNorges styre også for egennytten sin skyld. Lekanger ønsker å lære mer om politikk, nettverksbygging og hvordan skaffe seg påvirkningskraft. Det er både riktig og rimelig nok, men viktigst er at han ønsker å bidra til å gjøre hivpositives interesseorganisasjon til en mer synlig, slagkraftig og offensiv organisasjon.

– Jeg har savnet et synlig HivNorge i mediene, sier han forklarende, jeg forstår for så vidt de strategiske hensynene bak ikke å være synlig, men føler at det er viktig at vi markerer oss politisk. Det er viktig at de som organisasjonen skal representere, føler seg representert og at deres interesser blir ivaretatt. Det skjer blant annet gjennom å være synlig i det offentlige ordskiftet.

På den annen side føler han også en sterk tilhørighet til HivNorge nettopp fordi den har vært en organisasjon som også har brydd seg om de mer usynlige gruppene av hivpositive, de som ingen andre har snakket om. Lekanger peker blant annet på innvandrere eller nordmenn med en annen etnisk bakgrunn, kvinner, par som ønsker å få barn …

– Det er viktig at HivNorge ikke oppfattes som vanskelig tilgjengelig, sier han med styrke. – Vi må ta kritikken mot oss på alvor og forbedre oss på de punktene der det er nødvendig.

For Lekanger bør det være en oppgave for HivNorge å lytte til brukerne samtidig som man meisler ut en politisk strategi og retning. Like viktig mener han det er at de hivpolitiske organisasjonene stanser kranglingen og beskyldningene seg imellom. Det svekker arbeidet for å bedre hivpositives levekår og det er dét saken burde dreie seg om, mener han.

– Vi må dyrke hverandres styrker. Helseutvalget er gode på testing, Nye Pluss har en bred base i grasrota, og HivNorge har juridisk kompetanse, politisk kompetanse, innflytelse og nettverk nok til å påvirke beslutningstakerne til å bedre levekårene for hivpositive, mener Lekanger.

En av de viktigste oppgavene HivNorge kan påta seg, synes han, er å støtte initiativ fra grasrota, eller fra brukerne, om man vil. Han peker på den brukerstyrte poliklinikken ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand som et vellykket eksempel og noe som både bør og skal følges opp andre steder.

– Kanskje er det særlig i de tilfellene der beslutningstakerne nøler eller er veldig tilbakeholdne at HivNorge kan gjøre sin innflytelse gjeldende. HivNorge kan i samarbeid med hivpositive aktivister, andre organisasjoner og brukere av de ulike tjenestene få gjennomslag slår Lekanger fast.

– HivNorge har lagt en ny strategi, er i gang med politisk påvirkningsarbeid på vegne av hele feltet. Vi vil også utvikle våre tiltak i samråd med våre hivpositive medlemmer og gjennom vår rådgivningstjeneste.

Lekanger ønsker å bruke organisasjonene til å gi hver enkelt hivpositiv mer makt over eget liv, både i det politiske arbeidet og gjennom kurs, seminarer og kompetanseheving av ymse slag.

Myndiggjøring og økt kontroll over egne liv er også stikkord Lekanger har med seg i sitt engasjement for sexarbeidere. Han ønsker å bidra til å få offentligheten til å se sexarbeid klarere og bryte med det heteronormative perspektivet som hindrer oss i nettopp å gjøre det. – At kvinner selger sex til menn er noe alle vet, sier han, men mange tar ikke inn over seg at markedet for salg av seksuelle tjenester er mer sammensatt, vi har menn som selger sex til menn, kvinner som selger sex til kvinner, menn som selger sex til kvinner, transpersoner som selger sex. Kvinnene som selger sex til menn kan være skeive, og mennene som selger til menn kan være hetero. Vi forstår også de ulike aktørene ulikt, avhengig av hvilket kjønn de har.

Vi trenger å vite mer, og vi trenger å se dem som opererer på dette markedet tydeligere. Det vil også få konsekvenser for hvordan vi myndiggjør dem. Ny, oppdatert kunnskap er helt avgjørende for vår forståelse av fattigdom, trafficking og menneskehandel i forbindelse med sexarbeid.

– Sexkjøpsloven og hallikparagrafen vi har her i Norge myndiggjør ikke de som selger seksuelle tjenester, mener Lekanger. – Tvert imot, disse bestemmelsene undergraver verdigheten deres, tryggheten deres og deres mulighet til å organisere seg slik at arbeidsforholdene blir bedre. Lovene fjerner deres kontroll over egen hverdag.

Sexkjøpsloven skal ta etterspørselen, men den gjør ikke noe med mennesker i migrasjon sitt behov for penger. Jo vanskeligere det er å komme inn i Europa, jo mer avhengig blir illegale migranter av menneskesmuglere. Det er deres illegale status som gjør dem utsatt for utnyttelse.

Lekanger bruker mye av tiden sin til å skolere seg om disse spørsmålene, delta i diskusjoner og praktisk arbeid for å bedre levekårene også for menneskene i markedet for salg av seksuelle tjenester sine levekår, blant annet gjennom å redigere tidsskiftet Albertine sammen med Pions generalsekretær Astrid Renland.

LLH

– Her om dagen ble typen min og jeg fotfulgt av to menn fra Øst-Europa som ikke likte at vi var to menn som holdt hverandre i hendene. Det er skremmende og gjør at vi tenker oss om to ganger før vi viser at vi er homo offentlig. Jeg ser meg over skuldrene og tenker over at dersom jeg gjør det, skal det skje i områder med flere folk i. Norge er ikke det samme som for ti år siden. Landet forandrer seg hele tiden. Vi lever og skal leve i et multikulturelt samfunn, men dette skaper konflikter. Homofile og lesbiskes levekår er under press. Vi har oppnådd mye, men det er også utviklingstendenser i samfunnet som gjør at vi er nødt til å jobbe aktivt for å beholde det vi har oppnådd. Da nytter det ikke å gjøre homopolitikk til spørsmål som interesserer en privilegert, hovedsakelig hvit elite slik LLH ser ut til å ville gjøre. At de klarer å gjøre en sak som retten til surrogati til et homopolitisk spørsmål, er helt utrolig, sier Lekanger.

– Vi må ikke se oss blinde på enkelte religioner, som for eksempel islam, i det homopolitiske arbeidet, mener han. Hva gjøres for eksempel i forhold til katolikkenes holdninger til homoseksualitet? Katolikkene er i ferd med å bli en større religiøs gruppe enn muslimene, men deres ofte konservative holdninger til lhbt-spørsmål og tiltagende homofobi i katolske Øst-Europa ser ikke ut til å bli tatt på alvor verken av LLH eller myndighetene.  – Skal vi bekjempe homofobi i et endret samfunn, må vi ikke diskutere kultur, men konkrete integreringspolitiske tiltak. Også for arbeidsinnvandring gjennom EU-systemet. Dette diskuterer ikke LLH, og det er den type diskusjon vi trenger mer av i homobevegelsen.