— Her har vi fått møte funksjonshemmede fra andre deler av verden, forklarer Gumede, — vi har fått dele våre erfaringer med dem og vi har lært og blitt inspirert av deres strategier for å leve i hverdagen og for å forebygge hiv og kjempe for våre rettigheter som fullverdige borgere i Sør-Afrika.

For Zulu slår fast at funksjonshemmede møter problemer med hensyn til hiv og aids. — Det er vanskelig for oss å komme på klinikken og be om en hivtest, sier hun, — for funksjonshemmede har jo ikke noe sexliv. Det tror alle, men vi har de samme behovene og de samme gledene av sex som folk flest. Problemet vi står overfor er at om vi skal få makt over egne liv, må vi myndiggjøres på så mange ulike måter at myndighetene nesten gir opp.

Synshemmede og hørselshemmede har for eksempel behov for blindeskrift og tegnspråktolk om de skal ha mulighet til å nyttiggjøre seg av informasjonsmateriell og møtevirksomhet. Hva om kondomene ble utstyrt med blindeskrift? Da ville en synshemmet vite hva det handlet om. Og hva med bevegelseshemmede? Om de skal ha tilgang på medisiner, kunne komme på møter, komme seg på klinikken for å teste seg, så må det organiseres spesialtransport, for vanlige taxier har for eksempel ikke rullestoltilgang.

— Så utfordringene er mange, forklarer Zulu videre, — og dermed får vi den situasjonen at funksjonshemmede er spesielt utsatt for hiv fordi vi ikke har god nok tilgang på riktig informasjon om hvordan vi skal beskytte oss. Dessuten er vi som funksjonshemmede lette ofre for voldtekt, og enkelte funksjonshemmede ser heller ingen andre utveier enn å bytte hjelp og assistanse i dagliglivet med seksuelle tjenester. Det gjør oss også ekstra utsatt, særlig når vi ikke har god nok kunnskap.

— Når vi har samlinger tilbyr vi hivtester, forklarer Gumede, — og da viser det seg ofte at mer enn fem av ti er smittet uten å vite det, så det er store mørketall blant oss.

Da hun ser hvor bestyrtet jeg blir over disse tallene, forsikrer Gumede at det faktisk er riktig og mer regelen enn unntaket.

Men de to forklarer at paraplyorganisasjonen Disabled People South Africa har tatt saken i egne hender. De driver med det de kaller Community Based rehabilitation i egen regi. De driver ikke bare med «rehabilitering» av egne folk, de tar også for seg folk som jobber innenfor helsesystemene slik at de bevisstgjøres på funksjonshemmedes behov, for opplysning, for hjelpemidler og for tilgang på tjenester og behandling.

— Dette er det som fungerer best, fortsetter Zulu, men vi trenger flere slike programmer og vi trenger å øke kompetansen hos oss slik at flere kan drive med denne typen arbeid.

— Det dette strander på er penger. Vi har mye av kompetansen, vi har kapasitet, men vi har ikke penger til å gjennomføre nok kurs. Det betyr at funksjonshemmede er ekstra utsatt for hiv og har dårligere levekår enn det vi bør ha fordi dette landet er fattig og ikke makter å fylle alle utfordringer, avslutter Gumede.