Vi spør om hva mer hun vet om dette. Hun trekker pusten dypt, forbereder seg på et lengre foredrag og sier: – Veldig lite! Og puster godt ut igjen. Men hun kommer med en rekke navn på forskere og musikkpedagoger som har forsket på fenomenet.

Ikke minst peker hun på Margrethe Ek, lektor i musikkfag, som i boken Korsang og helse har uttalt at ”Korsang er ren medisin.”

– Lærere som forteller sine elever at de ikke kan synge og at de derfor ikke får lov til å delta i skolekoret, burde slås i hjel, sier Bjørnov muntert. – Alle burde begynne å synge i kor, sier pianisten og sangeren som i en alder av 48 år har 32 år som artist bak seg. Hun begynte som 16 åring i duoen Dollie sammen med Benedicte Adrian. I begynnelsen sto hun litt i bakgrunnen på scenen. Det var Adrian som sang, og tok det meste av spotlighten. Det er det slutt på. Med sin humor, sin muntre blanding av klassisk og populærmusikk og sin evne til å skape sceneshow som mange mennesker kan identifisere seg med og se seg selv gjennom, har Bjørnov forlengst inntatt sentrum av scenen. Der liker hun seg: – Jeg ble levert med et ego, slår hun fast.

Vi spør ikke etter Ingrid Bjørnovs immunforsvar da vi treffer henne til et intervju, vi bare går ut fra at det er sterkt, og konstaterer at hun selv kan ha bidratt til å styrke hivpositives immunforsvar gjennom sin sang og musikk. I en årrekke har hun stilt opp på Aksepts hagekonserter, hun har flere ganger deltatt på HivNorges støttekonserter – for eksempel i fjor i regnværet under Skeive dager, og i 2008 sammen med Fagottkoret under markeringen av HivNorges 20-årsjubileum.

– Hvorfor det?

– Engasjementet har definitivt en personlig side, forteller hun: – Jeg tror det er miljøet jeg jobber i. I teatermiljøet er det mange homser. Bevisstheten om hiv og aids kom tidlig. Mange av oss ble rammet og berørt. Men samtidig med at bevisstheten kom tidlig, kom også kunnskapen om hvordan man skal beskytte seg og erfaringene med diskriminering og stigmatisering av dem som lever med hiv.

Bjørnov sier hun har flere venner som lever med hiv. Hun mener det går for sakte her i Norge, det går for sakte å få bukt med nettopp diskriminering og stigmatisering. Hun slår fast at det ikke kan være uten grunn til at vi ser så få åpne hivpositive her i landet og at grunnen heter stigmatisering og diskriminering.

– Det trengs en konstant påfyll av opplysning, sier artisten. – Jo mer vi snakker om det, jo mer kunnskap vi opprettholder om at folk kan leve gode, aktive og lange liv med hiv, jo mindre farlig vil viruset forekomme oss og jo mindre diskriminering vil vi få. Men det at hivpositive kan leve lange gode liv har ikke trengt inn i Ola Nordmanns bevissthet ennå.

– Derfor må vi opprettholde informasjonstrykket. Ikke minst mot leger. Det er skremmende hvor lite allmennleger vet om hiv, smitteveier og medisinering og ikke minst hvem som er utsatt, sier hun.

Bjørnov tror på mer åpenhet, jo flere som blir kjent med hivpositive, jo færre vil føle frykt for smittede. – Jeg tror dessuten at det er viktig hva det offisielle Norge sier i denne sammenhengen, slår hun fast og peker på at Kongehuset har hatt en viktig rolle i å bearbeide opinionen.

For egen regning opprettholder Bjørnov trykket. Hun har i årevis hatt en hektisk timeplan: I slutten av april lanserte hun boken Se Norges Blomsterdal, – med undertittelen Livet, døden og koret – en slags kjærlighetserklæring til korsang, korbevegelsen, familien som oppdro henne til å elske både musikk og korsang, og til husmødrene og kvinnene som gjør korbevegelsen mulig og… Det er i det hele tatt et ganske omfattende og inkluderende kjærlighetsbegrep Ingrid Bjørnov legger opp til i den tredje boken sin. Men hva så? Det er et slik inkluderende samfunn vi vil ha, er det ikke?

I tillegg til å skrive bok er Bjørnov også nyslått småbruker og pendler ofte til og fra Oslo på jernbanestrekningen over Indre Østfold. Der har hun ofte følge med hivaktivisten Kim Fangen og får på den måten stadige hivpolitiske oppdateringer, noe hun setter stor pris på.

Men overgangen frå byliv til småbrukerliv har gått forholdsvis smertefritt, sier Bjørnov, så smertefritt at den svært så aktive – hun avviser ordet hyperaktiv når hun skal karakterisere seg selv – artisten ikke fikk noen bok ut av det. Men ektemannens lidenskap for laksefiske ble det både bok og show av. Et show hun tok med seg til samfunnene nær lakseelvene ektemannen bokstavelig talt vasset i og gjorde suksess med.

– Det er lett for ektefolk å identifisere seg med, mener hun, alle som har en kjæreste med en altoppslukende hobby vil møte de samme utfordringene.

Ingrid Bjørnov har dessuten jobbet med prosjektet ”Hør Hær” i vår, sammen med Forsvarets stabsmusikere. Det var en sjelden anledning til å jobbe med 40 profesjonelle musikere, forteller hun og sier hun synes det var deilig å måtte strekke seg, øve intenst og tillate seg en god del musikalsk påfyll.

Det stopper imidlertid ikke der. Hun jobber hele tiden. Tilfeldige bemerkninger i løpet av intervjuet får frem notatboken. Hun noterer seg ideer der. Noen kommer til nytte andre bare samler støv. – Jeg har omtrent førti slike idébøker hjemme, betror hun oss, de fleste av dem blir ikke brukt fordi jeg aldri rydder i dem. Men nå har hun innsett nytten av alle begynnelser og ufullførte prosjekter. Noen av dem skal bli en del av hennes neste show som åpner i Oslo 19. september: ”2012-Ouveruren” som like godt kunne hett 2012 Ouverturene, for det skal handle om begynnelser og ikke fullførte prosjekter.

– Ouverture betyr start, sier hun, og jeg starter og starter igjen hele tiden.

Den skapende prosessen mener Bjørnov er en av grunnene til at hun har et høyt tempo. Hun forsøker å respektere ideene. Hun er redd den kreative åren skal gå tørr dersom hun ikke gjør det. Kreativitet skaper mer kreativitet, så å si. Derfor blir det viktig å ta ideene på alvor. Derfor får ideene, inklusive de ufullendte, sin hyllest i hennes neste show, som tradisjonen tro også blir en hyllest til både klassisk musikk og populærmusikk.

Hun innrømmer at hun bruker mye av privatlivet som utgangspunkt både for bøker, show og musikk. – Jeg tøyser mye med mor, slår hun fast og ler. – Det jeg knoter med privat er det mange andre som også sliter med, og som de kjenner seg igjen i. Det skaper en god opplevelse.

Men Bjørnov passer på ikke å bli for privat. Middelet hun bruker er overdrivelse. Hvite løgner og det hun kaller ”katastrofefantasi” – altså hva som kan skje om hun åpner opp for de mest private tingene. Hvis jeg juger meg litt ut av balanse på scenen, føles det ikke så privat.

– På den annen side, hvis noen skal eksponere mitt private jeg, så er det jeg som skal gjøre det. Da har jeg kontroll og klarer balansen mellom det private og det personlige. Det er det ikke sikkert en hjemme hos-reportasje på småbruket ville klare. Derfor sier jeg alltid nei til slikt.

Positiv møtte Ingrid Bjørnov på restaurant i Oslo.