– Vi ønsket å presentere mulige løsninger for myndighetene i Bolivia, sier Ross (bildet). – Ikke bare det, vi ønsket å få dem til å innse at dersom de handler nå, har de mulighet til å stoppe hiv-epidemien i landet før den har begynt. Hun er selv hivpositiv etter en voldtekt og det er gjennom nettverket hun selv tilhører at hun har dokumentert leveforholdene for hivpositive i landet.

Ifølge Ross er bare 0,2 prosent av befolkningen i Bolivia smittet med hiv. Det er de offisielle tallene, men Ross hevder at 80 prosent av tilfellene er urapporterte. Dermed kan det allerede være for sent. En av tre smittede i Bolivia er kvinner og denne andelen øker. Men myndighetene har altså ikke vært villige til å handle. De frykter det blir for dyrt og dessuten står landet overfor andre store utfordringer:

Barn dør – Når 200 barn dør av diaré eller underernæring hver dag i en by som La Paz, synes aids som et lite problem, sier Ross, men legger til: – Myndighetene ser ikke de langsiktige problemene aids vil føre til. Av de 209.000 menneskene vi vet var smittet i 1994, lever bare 400 i dag.

Barn dør

Da Unaids ba om aidsstatistikk for Bolivia, kunne myndighetene ikke etterkomme dette ønsket. Oppdraget gikk i stedet til Ross som grep sjansen, ikke bare til å skape statistikk, men også til å muliggjøre en levekårsundersøkelse blant ulike grupper av hivpositive i Bolivia. Dermed skulle myndighetene ha et grunnlag for å handle.

– Poenget var å finne ut hvilke grupper som var rammet og hvilke levekår og krav til forbedring de ulike gruppene hadde. Vi lagde grupper for menn som har sex med menn, kvinner, migranter, folk på landsbygda osv. Vi hadde til sammen 12 ulike grupper over hele Bolivia, forklarer Ross.

Utradisjonell metodikkMetoden de tok i bruk var utradisjonell og kreativ, for å si det mildt. Siden en rekke av deltagerne ikke kunne lese og skrive, eller bare kunne dette i begrenset grad, ble metoden å lage tegninger av historier om hvordan livene deres artet seg. På den måten fikk de bokstavelig talt illustrert hvordan de ble møtt av helsevesenet, hvordan de ble sykere av byråkratiet der, hvordan de ble sendt fra instans til instans. De illustrerte også stigmatisering og diskriminering både i dagliglivet og hos myndighetspersoner, for bare å nevne noen elementer.

Utradisjonell metodikk

– Mange klagde over at det tok to år å få stilt diagnosen hivpositiv, forteller Ross. – Flere døde unødvendig mens de ventet på diagnosen. Dette sier noe om kunnskapsnivået om hiv/aids blant helsepersonell i Bolivia.

Myndighetene ble forlegne – Vi klarte å stille landets myndigheter i forlegenhet da vi presenterte disse funnene for dem, og vi formulerte ti krav som myndighetene burde etterkomme for å bedre vår livssituasjon og menneskelige rettigheter og forebygge hiv på en mer effektiv måte. Noen av disse kravene er allerede innfridd, mens andre venter vi stadig på. Dessuten er kravet vårt om et eget juridisk rammeverk for hiv/aids blitt innfridd, men ikke implementert ennå, et år etter at rammeverket ble vedtatt. Dermed står vi fremdeles maktesløse i forhold til diskriminering.

Myndighetene ble forlegne

Violeta Ross` arbeid i Bolivia ble presentert som et eksempel på hvilke ressurser hivpositive representerer i kampen mot hiv og aids og konsekvensene av epidemien. Hivpositive må ta tilbake sine liv og sikre seg en sentral plass i kampen mot hiv, for hvem vet bedre enn hivpositive selv hvor skoen trykker?

Dette var en av hovedkonklusjonene på en forkonferanse for hivpositive ledere som gikk av stabelen fra 31. juli til 1. august. Konklusjonene ble presentert på et seminar tirsdag under Aids 2008-konferansen i Mexico. Andre konklusjoner handlet om at den ressursen hivpositive representerte måtte opprettholdes og fornyes. Hvordan skal dette gjøres?

Forkonferansen hadde også definert fire ulike områder som det skal fokuseres strategisk på i de kommende årene. Disse er: Hiv-positives rolle i forebyggingsarbeidet, tilgang på omsorg, behandling og støtte, kriminalisering av smitte og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Alt dette er tematikk som også er høyaktuell i Norge, ikke bare i et fattig land som Bolivia. HivNorge jobber konkret med straffelovens paragraf 155 som gjør det straffbart å utsette en annen for hivsmitte, HivNorge jobber også med opplysning i forhold til helsepersonell i Norge som ofte vet skremmende lite om hiv og konsekvensene av denne, for bare å nevne noe.

Les