Måten Hulback ble smittet på var dramatisk. En gang i 1997 var han på fest og havnet kraftig på fylla sammen med en gammel venn, en heroinbruker med langtkommen aids. Jeg vet ikke helt hvorfor vi slo oss sammen akkurat den kvelden, fortelle Hulback.

Jeg husker jeg syntes synd på han som skulle dø, han trengte noen å prate med. Vi blei veldig fulle. Til slutt gikk vi tom for varer. Hva skulle vi gjøre?

Kameraten foreslo å skaffe litt heroin. Han kjente en langer som bodde noen etasjer over. På det tidspunktet hadde Hulback vært nykter i ti år. Han hadde utdannet seg til psykoterapeut med psykodrama som spesiale. Han var i full jobb på en institusjon for misbrukere. Han hadde samboer og to døtre som han elsket over alt i verden.

Hulback ble narkoman etter en bilulykke i 1985 hvor han knakk nakken. På sykehuset fikk han morfin som smertestillende, men ble utskrevet før legene fikk satt i gang et nedtrappingsopplegg. Da han kom ut opplevde han sterke abstinenssmerter. Broren tilbød seg å hjelpe ham. Han kunne skaffe heroin. Det ville fjerne smertene. Dermed ble Hulback raskt hekta. Men han aksepterte ikke sin skjebne, kom seg inn på Veksthuset et behandlingstilbud for stoffbrukere og ble rusfri etter to og et halvt år. Helt frem til den skjebnesvangre fyllekula i 1997.

Det var en helt absurd situasjon, forteller Hulback, men det var for sent å trekke seg. Jeg måtte bare sette skuddet.

Gammel kjærlighet ruster ikkeHan hadde heller ikke noe i mot det, ifølge sin egen beretning. Hulback opplevde gjensynet med ritualet, nåla, kokingen, duften av heroin, forventningen om å kunne gli inn i en egen verden av glemsel, som gjensynet med en gammel kjæreste. Min første, min egentlige kjæreste, sier han selv. Heroin ga deg muligheten til lykke uten å måtte ta ansvar. Jeg hadde ikke en snøballs sjangs i helvete til å stoppe det.

Gammel kjærlighet ruster ikke

Hulback hadde satt nåla i armen. Han hadde fått blodsvar og skulle akkurat til å skyve stempelet inn i en lykksalig berusende forventing om lykke og beruselse da kameratens stemme lød langt borte fra:

Steinar, du må hjelpe meg. Blodet mitt koagulerer.

Så jeg hadde ikke annet å gjøre enn å trekke nåla ut av armen min, trekke den ut av hans og hjelpe han med å sette skuddet. Jeg la sprøytene våre ved siden av hverandre, men var veldig klar over at jeg måtte være forsiktig. Det ville være skjebnesvangert å ta feil. Så jeg hjalp kameraten med å sette sitt skudd. Deretter satte jeg mitt eget, lente meg tilbake og kjente rusens frihet begynne.

Jeg ble nykter i løpet av et øyeblikk! For plutselig gikk det opp for meg: Herregud, Steinar du har tatt feil!

Nesten dødHan hadde tatt feil. Kameraten døde to måneder etter denne episoden. Hulback holdt på å stryke med selv. Han fikk akutt immunsvikt og ble lagt inn på sykehuset. Kiloene rant av. Han gikk ned fra 74 til 52 kilo i løpet av to uker.

Nesten død

Han skulle dø, men overlevde. Heldigvis for Hulback ble han smittet på et tidspunkt da trippelcocktailen begynte å bli mer og mer effektiv i forhold til å holde viruset og sykdommen i sjakk. Samboerforholdet gikk i oppløsning, ikke så mye på grunn av hans hivstatus, men på grunn av valget han gjorde om å være åpen om det. Han fortsatte heldigvis å ha kontakt med barna sine. Paradoksalt nok var det akkurat det nærmest å ha ligget for døden som ga Hulback livslysten tilbake.

Det ble veldig viktig for meg å få formidlet til andre at verken heroin eller hiv er noe å leke med. Du kan faktisk daue av det!

Hulback fikk et kall om å være åpen og ærlig om sin hivstatus, forteller han. Han har fått orden på livet sitt. Han går på metadon, har egen leilighet og klarer seg bra, men han unner ingen å leve med de problemene det medfører å ha hiv. Han opplever stigmatiseringen nesten daglig når han forteller folk om sin hivstatus. Det er så enkelt som det flakkende blikket folk får i øynene nå jeg forteller det, sier han. De blir livredde, det vet ikke hva de skal gjøre. Kanskje har de allerede tatt meg i hånda, kanskje har de, Gud forby, gitt meg en klem.

Det blir slitsomt og nedverdigende å forholde seg til, denne daglige angsten hos folk. Den er like vanskelig å forholde seg til som åpen diskriminering, synes Hulback. Men han minner om at han som stoffbruker også blir stigmatisert blant sine egne, altså blant andre hivpositive. Det er et fenomen som miljøet burde ta seg selv i nakken og få endret på, synes han.

HivinformantHiv gir mange grunner til å leve. Døtrene er en. Hans liv som hivinformant i HivNorge er en annen. Han er stolt av den jobben han gjør i den forbindelse. Hulback er opptatt av å informere ungdom. De må få den kunnskapen som trengs, den ballasten som må til for å sette dem i stand til å unngå den byrden det er å leve med hiv.

Hivinformant

Jeg har kallet om å informere fra menneske til menneske, sier han, og jeg når frem. Jeg klarer å gjøre hiv forståelig og både forebygging og kondom ufarlig i tillegg til forståelig.

Så han reiser rundt på skoler og i organisasjoner og foreninger, ungdomsklubber og institusjoner for å fortelle om kondom, hvordan hiv smitter og ikke minst hvordan det ikke smitter, at folk må ta ansvar for seg selv, de må skjønne at de har et eget ansvar for å unngå å bli smittet. Det har vært mange sterke opplevelser, men det å fortelle hele Tromsø sin egen historie forut for Mandela-konsert i 2005, står som et av Hulbacks sterkeste minner.

Ny kjærlighetI slike sammenhenger legger han ikke bare vekt på den hivnegatives ansvar for å unngå å bli smittet. Men han er også krystallklar på at den hivpositive har et minst like stort ansvar for ikke å smitte andre. Akkurat den holdningen gjorde ham en stund livredd for å skaffe seg en ny kjæreste. Han syntes det ville være vanskelig om han ble kåt og urasjonell og glemte seg og hun lot det skje, det man ikke skal, men som likevel skjer så mange: Det å ha sex uten å beskytte seg. Han ville føle en stor skyld dersom han påførte noen andre hiv. Heldigvis har det aldri skjedd.

Ny kjærlighet

Hulback har klart å løse problemet med kjæreste. Han har funnet en dame å være glad i. Hun er også hivpositiv og dermed slipper han å leve med frykten, selv om de også må være forsiktige for ikke å utsette hverandre for resmitte. Vi bruker kondom uansett, sier han.

Du ufarliggjør hiv når du er åpen, mener Steinar Hulback, du bygger ned murer som finnes i huene på folk. Du får folk til å se mennesket og ikke bare viruset. Det er et viktig bidrag for at vi skal få vårt likeverd og bli respektert som mennesker og hivpositive. Men det at vi er mennesker kommer først.

Åpenheten har imidlertid sine omkostninger. Den medfører ensomhet. Familien hans har delt seg. De som stigmatiserer hivpositive er jeg ikke i familie med lenger, slår han fast. Jeg er blitt ganske kompromissløs sånn.

Men også venner og andre hivpositive kan såre: Folk er ikke alltid like åpne og Hulback opplever at andre er redde for å bli sett sammen med ham. Tenk om andre trekker den slutningen at fordi jeg blir sett sammen med Steinar Hulback, så tror de at også jeg er hivpositiv, sier Hulback og rister på hodet. Det får så være, han kan ikke gjøre noe annet, synes han. Jeg kan og vil ikke være noe annet enn åpen. Vi har fått dette livet, må gjøre det beste ut av det for ikke å skade andre. Det er først etter at jeg ble smittet at jeg virkelig skjønner hvor kort livet er, og at jeg har kastet bort store deler av mitt på rus. Å være hivinformant er noe jeg kan gjøre for å forebygge at andre gjør det samme, bidra til å forebygge at enkelte havner på kjøret eller får hiv.

Hell i hivDet er i neste åndedrag at Steinar Hulback sier noe som kanskje kan få mange til å steile: — For meg har det vært et slags hell å få hiv, sier han rolig. Jeg ble ydmyk av det, fikk kolossal respekt for livet. Jeg var en bråkemaker og en slåsskjempe. Jeg trente karate og brukte styrken og teknikken min på å banke folk. Jeg ble den som holdt ut alt, den som fikset alt. Han som aldri gråt. Det var å leve en løgn, sier han. Hiv og det å ligge å skulle dø endret på det.

Hell i hiv

Jeg var for eksempel opplært til å ha sterke fordommer mot homser. Hiv endret på det. Nå har jeg mange svært gode venner som er homo, og jeg opplever dem som store ressurser i det hivpolitiske arbeidet.

Det er likevel ikke bare det forebyggende arbeidet Hulback ser på som viktig. Også hivpolitisk er det mye som bør gjøres. Han mener HivNorge driver et viktig arbeid for å sikre hivpositive de samme rettighetene som andre i dette samfunnet, og for å informere hivpositive om hvilke tilbud, muligheter, rettigheter og plikter de har.

Men jeg skulle ønske det var større tilnærming mellom de ulike aktørene, for eksempel mellom HivNorge og Aksept, sier han med et litt trist smil.

Steinar Hulback vil dessuten slå et slag for stoffbrukerne. Det er viktig at HivNorge engasjerer seg blant innsatte, mener han. De må gis den kunnskapen som trengs for å unngå å komme i risikosituasjoner og de må få kunnskap nok til å se nødvendigheten av å teste seg dersom de har vært i slike situasjoner. Dessuten må ordningen med sprøyterom fortsette. Det har en forebyggende effekt på ulike nivåer, mener han.

Her bør HivNorge engasjere seg for å sikre stoffbrukerne at den tjenesten fortsetter, sier han.