rapporten

I sin beskrivelse av funnene mener Fafo at denne beskrivelse av hivpositives levekår i Norge er en historie i minst to versjoner. «Den ene versjonen handler om personer som får hivdiagnosen og som av forskjellige grunner ønsker at dette skal bli en så liten del av livet deres som mulig», heter det i rapporten og i rapporten vises det videre til at «den andre versjonen handler om personer som gir det å være hivpositiv en mer fremtredende plass i livet. For dem blir det å være hivpositiv en identitet, som også involverer aktiviteter og prosesser som fyller ganske store deler av livet.» – Dette er en bekreftelse på hva vi allerede vet, sier jurist Inger-Lise Hognerud i HivNorge.

Hun legger til at rapporten viser noe av kompleksiteten i temaet levekår. – Det er viktig å skille mellom det som er viktig for enkelte personer og temaet som er viktig for gruppa som helhet, sier hun

– Rapporten viser også at den største utfordringen i dag ikke er den medisinske behandlingen, men hvordan hivpositive blir møtt i samfunnet, sier Inger-Lise Hognerud. – Frykten for åpenhet er reell, og sett i sammenheng med resultatene fra holdningsundersøkelsen som ble presentert i fjor er ikke dette så vanskelig å forstå. Den viste blant annet at seks av ti er helt eller delvis enig i påstanden om at hivsmittete vil være forpliktet til orientere arbeidsgiver og kolleger om sin status. Dessuten mener annenhver nordmann mener hivpositive må akseptere at arbeidsoppgavene endres av hensyn til øvrige ansatte på arbeidsplassen.

Rapporten viser at seks av ti respondenter har fortalt om sin status til mindre enn ti personer, og i blant personer som er smittet før ankomst til landet er det i underkant av 20 % som har fortalt det til flere enn ti.

Rapporten viser dessuten at 70 prosent av de spurte vurderer egen helse som god, og 80 prosent mener at den tilgjengelige medisinske behandlingen bidrar til å bedre allmenntilstanden. Samtidig viser funnene i rapporten at det fortsatt er store utfordringer knyttet til åpenhet og stigmatisering. Det gjelder ikke minst holdninger, tilrettelegging og informasjon i arbeidslivet. Det er også et stort udekket behov blant hivpositive for psykologisk behandling.

Sammenlignet med situasjonen i 2001/2002, da den forrige undersøkelsen ble gjennomført, viser resultatene en framgang når det gjelder somatiske og fysiske forhold knyttet til hivdiagnosen. De psykososiale forholdene er i stor grad utfordrende for hivpositive og dette er uendret fra forrige undersøkelse, Man finner videre en antydning til endring i strategien hivpositive legger opp med hensyn til å leve med sykdommen: Det ser ut til at hivpositive har et ønske om at hiv ikke skal spille en stor rolle i livene deres, særlig gjelder dette for de nysmittede.

Prosjektet er gjennomført i samarbeid med HivNorge og med støtte fra Helsedirektoratet.

Fafo