Det har vært gjennomført to anbudsprosesser siden finansieringsansvaret for hivbehandling ble flyttet fra blåresept til helseforetakene i 2018. Dagens Medisin inviterte tirsdag til fagdagen DM Arena om hiv. 

Et samlet panel bestående av infeksjonsmedisinere, en representant fra Legemiddelindustrien og generalsekretær i HivNorge kan enes om at det nyeste anbudet fra 2019 tross alt er bedre enn det første. Hvem LIS gruppens (LIS – ekspertgruppen til legemiddelinnskjøpssamarbeidet) prioriterte liste over hivbehandlinger skal gjelde for og hvordan den skal anvendes i praksis er det derimot stor uenighet om. Brukermedvirkning har vært under enhver kritikk under begge anbud og generalsekretær Anne-Karin Kolstad etterlyser at både Sykehusinnkjøp og spesialistgruppen tar Stortingets krav om reell brukervirkning på alvor i videre arbeid.

Marius Trøseid, infeksjonslege ved Oslo Universitetssykehus (OUS), kritiserer anbudsprosessen for å være et rent prisanbud der pasientens beste, resistensproblematikk og andre medisinske hensyn har fått liten plass. – Det er ikke bærekraftig for kronikergrupper å bytte behandlingsregime hvert 2. eller 3. år, sier han.  Han får støtte av Vidar Ormaasen, overlege ved infeksjonsmedisinsk avdeling, OUS.  Han poengterer at det ikke er beskrevet i anbudene hvilke grupper som bør skjermes fra hyppige medisinbytter.  

I prinsippet er føringene lagt i LIS-gruppens anbefaling slik at alle pasienter bør bytte til anbudsvinner etter hvert nye anbud. Det har til nå vært opp til den enkelte lege å vurdere hvordan anbefalingene skal implementeres. Ormaasen påpeker at i mange tilfeller vil det å bytte ut hivbehandling med generika, altså kopimedisin med samme virkestoff, gi en like god innsparing som det å bytte til anbudsvinner. Generalsekretær i HivNorge Anne-Karin Kolstad kan vise til en rekke personer som har henvendt seg til organisasjonen etter å ha blitt presset til et medisinbytte som ikke er fordelaktig for dem selv. Det å få servert et medisinbytte som ikke er ønsket og som utelukkende handler om en økonomisk innsparing har for flere vært svært ødeleggende for tilliten mellom pasient og behandler.

Infeksjonslege Rafael Alexander Modahl Leiva ved Haukeland sykehus og medlem av LIS spesialistgruppen, stiller seg uforstående til kritikken. Leiva uttrykker at tvert imot har spesialistgruppen etterlyst rammer for hva anbudet kan tillate seg fra fagmiljøet siden de begynte å jobbe med dette i 2018. Han er veldig glad for at dette nå har kommet i de reviderte nasjonale retningslinjene av året og understreker at det hadde vært fordelaktig om revisjon av retningslinjene og anbudsprosessene hadde vært bedre koordinert. Revisjonen av de nasjonale retningslinjene foregår på bakgrunn av revisjonen av de europeiske retningslinjene som publiseres mot slutten av hvert år. Leiva tar til orde for at det er ønskelig å flytte anbudsprosessen til etter at reviderte retningslinjer er publisert, for å unngå at motstridende signaler sendes ut i fagmiljøene.  

Leiva understreker at LIS-anbefalingen ikke skal overstyre de nasjonale retningslinjene for hivbehandling. Erik Hviding, seniorrådgiver i Sykehusinnkjøp, kommenterer også fra publikum at det er viktig å huske anbudslisten er en anbefaling, ikke et krav til hvilken behandling som skrives ut. Der andre alternativer velges skal dette begrunnes i pasientens journal. Sykehusinnkjøp er innkjøpstjenesten til helseforetakene og ansvarlig for å anskaffe medisiner på bakgrunn av LIS spesialistgruppens anbefaling. 

Line Walen, seniorrådgiver i Legemiddelindustrien etterspør en beskrivelse av hvilke kriterier som gjør at behandlinger vurderes som likeverdige. Det at vurderingene innad i spesialistgruppen ikke dokumenteres gjør at det er umulig å gjette seg til hvilke kriterier som vurderes og på hvilket grunnlag industrien bør levere sine tilbud. Hun påpeker også at anbudsprosesser skjærer alle legemidler over en kam. Anbud kan bidra til å få en god pris der medikamenter er på vei av patent og det finnes generika tilgjengelig, men for nye preparater uten konkurrenter kan direkte prisforhandlinger være et mer konstruktivt verktøy.  

Alle deltakerne i debatten har som målsetting at hivbehandlingen som tilbys skal være attraktiv både økonomisk og medisinsk. — HivNorge håper at fagmiljøet i større grad kan enes om en felles praksis som tar høyde for individuelle behov først, sier HivNorges generalsekretær. Walen minner om lakmustesten for å prioritere behandling; passer den prioriterte listen av behandlinger for det store flertallet av pasientgruppen? Dersom svaret på dette spørsmålet er nei, spørs det om anbudsprosessen har vært god nok. 

— Begge anbudene bærer preg av at anbudet ikke har vært harmonisert med publiseringen av de nasjonale retningslinjene, sier Kolstad. — De burde være retningsgivende for spesialistgruppens vurderinger, men siden disse ikke kan publiseres før på vårparten, har vi opplevd at premissene lagt i anbudet har blitt endret når de nasjonale retningslinjene har kommet få måneder etter anbudet og Sykehusinnkjøps retningslinjer er sendt sykehusene. Dette burde vært endret allerede etter første anbud. Nå bør de garantert organiseres slik at de nasjonale retningslinjene kommer først slik at de kan legge grunnlag for anbudet, slår Kolstad fast, som forøvrig håper vi unngår et nytt anbud innen de neste 4-5 årene for å unngå at pasienter utsettes for hyppige bytter av medisinbehandling.   

Fremtidens behandling 

Det skjer hele tiden nyvinninger både innen forskning og produksjon av nye behandlingsalternativer for hiv. Injiserende hivbehandling ligger til godkjenning i Beslutningsforum (som godkjenner all behandling i Norge), og forventes å bli tilgjengelig i løpet av et halvt år. Avdelingsoverlege ved infeksjonsmedisinsk avdeling ved OUS, Bente Bergersen, ser for seg at dette blir et nisjeprodukt for pasienter som av ulike grunner har utfordringer med å ta tabletter. Injeksjonene vil være en depotmedisin som skal tas hver 8 uke. Dersom injeksjonene ikke gis til riktig tid kan dette føre til resistens, derfor vil dette produktet kun være tilgjengelig til enkelte som allerede tar hivmedisinen sin som foreskrevet.  

Professor og overlege ved avdeling for infeksjonssykdommer ved, St Olavs Hospital, Jan Kristian Damås, orienterte om ulike forskningsprosjekter som jobber med nye behandlingsformer og en eventuell kur for hiv. Vil fremtidens hivbehandling bety at pasienten lever med hiv latent i kroppen uten å måtte gå regelmessig på medikamenter? 

Nasjonalt kvalitetsregister 

Bente Bergersen, OUS, har i mange år jobbet for et nasjonalt kvalitetsregister for hivpasienter. Takket være gode databehandlingsavtaler for personopplysninger er registeret nå etablert og i gang med å hente inn data. Bergersen har jobbet med prosjektet i nærmere 10 år, med mål om at et slikt register kan bidra til økt samarbeid om kvaliteten på oppfølging og behandling av hivpasienter rundt om på de ulike poliklinikkene i Norge. Kvalitetsregisteret vil være samtykkebasert, da det vil kreve navn og personnummer. Flere av pasientene ved OUS har allerede stilt seg positive til et slikt register som et ledd i å kvalitetssikre den behandlingen mennesker som lever med hiv mottar. 

Digitalt pasientforløp 

Kim Fangen og Kaia Spilhaug Thorkildsen orienterte om sitt Digitalt pasientforløp som nå er tenkt forsøkt ved Sørlandet sykehus. Prosjektet er utviklet ved OUS, som har konkludert med å heller utvide bruken av allerede etablerte digitale verktøy. Det blir altså ikke aktuelt å gjennomføre piloten som tidligere annonsert. Digitalt pasientforløp er et verktøy som skal bistå pasienten til å ta en mer aktiv rolle i sin egen behandling ved hjelp av de digitale virkemidlene som helseforetakene allerede har til disposisjon. De regner med å starte opp høsten 2020 for de pasientene som i større grad ønsker å bruke digitale hjelpemidler i kommunikasjonen med behandler.

Å debutere seksuelt som 50 åring 

HivNorges styreleder Jens Harald Älgenäs-Eliassen bruker sin egen historie til å formidle hvordan hiv og behandling oppleves for pasienten. For de som har levd med hiv lenge var de tidlige rapportene om at vellykket behandling betydde at man ikke kunne smitte andre, som å tre inn i en ny verden. For mange hadde hivdiagnosen betydd at den enkelte hadde lagt bånd på sitt eget sosiale liv og egen seksualitet. — Det var som å debutere seksuelt på nytt i 50-årene, sa en energisk styreleder. — Innførselen av PrEP sørget videre for at det gikk an å beskytte seg selv mot hiv og de som lever med hiv i dag trenger ikke lenger å være opptatt av annet enn sin egen helse i møte med andre mennesker.