Han er klar i sin tale: – Jeg kan ikke se annet enn at paragraf 155 i realiteten innebærer et sexforbud for mennesker som er smittet av hiv, sier Meling og fortsetter: – Det at samtykke ikke fritar den hivpositive for straffeansvar, det at bruk av kondom heller ikke gjør det sidestiller for eksempel unge og nyforelskede der den ene er hivpositiv med galningen som bevisst går inn for å smitte flest mulig.

Sistnevnte bør det reises tiltale mot, mener Meling, førstnevnte bør ikke straffes. – Det å ha et sexliv er en rett som burde være beskyttet i et samfunn. Så lenge bestemmelsen ikke skjelner mellom de to overnevnte tilfellene, kan man ikke annet enn hevde at paragraf 155 blir en krenkelse av grunnleggende rettigheter, hevder han.

Det at paragrafen ikke åpner for at samtykke kan frita den hivpositive for straffeansvar, altså at et par sammen velger å ta en kalkulert risiko, vitner om en lovbestemmelse og dermed et samfunn som viser liten respekt for den enkeltes rett til å ta selvstendige valg. At medisinske forskere nå mer og mer enes om at en hivpositiv under medisinsk behandling er å betrakte som smittefri ser ikke ut til å ha noen betydning i norske rettssaler.

Vi tenker oss et hypotetisk tilfelle der en hivpositiv har smittet kjæresten sin. For å unngå å bli tiltalt, anmelder vedkommende sin forrige kjæreste for å utsatt ham for hivsmitte. Til tross for at det sannsynliggjøres at han har visst om kjærestens hivstatus og brukt denne til å presse henne til å bli værende i et forhold hun ønsker seg ut av, blir hun tiltalt og dømt.

På spørsmål om dette er et realistisk eksempel på at loven også kan bli brukt til å rette falske anklager mot hivpositive eller presse en hivpositiv til å holde seg «på plass» i et destruktivt forhold, svarer Meling et enkelt, men klart «ja.»