– Fra 1990-99 var jeg tilknyttet Diakon-hjemmets internasjonale Senter som konsulent, og var blant annet rådgiver for Kirkens Nødhjelps internasjonale aids-arbeid. Senere jobbet jeg ved Heso, Senter for helse og sosial utvikling, i hovedsak med konsulentoppdrag knyttet til hiv og aids: utredninger, evalueringer og undervisning. Og jeg koordinerte arbeidet i Aidsnett, som ble grunnlagt i 2001. Til Norad kom jeg for ni måneder siden, og herfra har jeg deltatt i det som har blitt til «Norsk hiv- og aidspolitikk», et styringsdokument for det internasjonale arbeidet, som nettopp er ferdig.

– Hvilke generelle trekk ved Norges innsats ute ser du?

– I norsk hiv- og aidspolitikk viser vi vilje til å se hiv og aids i større sammenhenger, og mener at forebygging må sees inn mot større agendaer, som ulikheter mellom kjønnene. I vårt arbeid må vi søke også å gjøre noe med disse dypereliggende tingene. Vi må også ha en helhetlig tilnærming, og aldri miste forebygging og støtte av syne selv om de senere år har hatt et økt fokus på behandling. Det er også viktig å arbeide med aids på tvers av ulike sektorer, men dette er det i praksis vanskelig å få til skikkelig.

– Hvilket forhold har du til ABC som i «Avholdenhet, være trofast, kondom»?

– ABC-strategien har jeg lyst til å tie ihjel. Det er en individualistisk strategi, den gjør kvinner særlig sårbare og hele resten av alfabetet mangler! Og, «Hvis det var så enkelt som en ABC, hvor dum er vel ikke jeg, da?» som Gideon Byamugisha, presten fra Uganda som selv er hivaktivist, sa. Forebygging i direkte, bred forstand er viktig, og det må være vilje til å snakke om seksualitet, og hjelpe folk til å forstå mer om seksualitet og respekt, slik at man kan unngå press. Når mange hiv-smittede lever sammen med partnere som ikke er smittet, er jo det mest trofaste å bruke kondom! Det må være tilgang til kondomer, men også trygghet i forhold til å bruke dem. Norge er jo ikke noe foregangsland i kondombruk, vi får ikke til det der – og det på tross av at vi har alt. Når ikke vi får det til i andre deler av verden, er det for meg en nyttig påminnelse.

– Hvordan har de mer enn 15 årene i feltet rørt ved dine egne standpunkt?

– Min personlighet har òg vært på en reise gjennom disse årene, dels fordi jeg har lært nye ting, og dels fordi landskapet endrer seg. Jeg har alltid vært opptatt av rettigheter og av å motvirke stigmatisering og diskriminering, og det står fortsatt fast. Til å begynne med ville jeg unngå å løfte homseagendaen i de afrikanske landene, fordi her var kvinnene særlig utsatt og stigmatisert, og aids måtte i denne fasen normaliseres. Men jeg ser i dag at afrikanere selv begynner å bli opptatt av utsatte grupper, som menn som har sex med menn, eller hva man velger å kalle det, og da er det viktig å støtte dette arbeidet. I arbeid i Asia er det lettere å snakke om msm, men her er ikke minst fokus på injiserende rusmisbruk viktig, for dette har vært en viktig del av epidemien i Sørøst-Asia.

– Personlig vinning disse årene?

– Møter med mange fantastiske personer og fargerike mennesker. Det er på mange måter en unik dugnadsånd. Vi arbeider med svært nære og følsomme temaer som samtidig er faglig interes-sante. Det blir et fellesskap som både kan bety tårer og glede, og som gir ny innsikt på mange plan. Feltet gir nærhet, og det oppstår sterk kontakt mellom mennesker. Personlig berørte og profesjonelle fagfolk skaper et sterkt samhold og stort engasjement. Og her er masse hivpositive helter, som viser at hiv må bekjempes med kreativitet, livsglede og håp.

– Kan vi lære av land som vi yter støtte til?

– Det er utrolig mye kraft ute, som vi i Norge kunne ha glede av å lære av. Både i Afrika og Asia er det sterke, kreative tiltak og mye å ta etter når det gjelder systematisk arbeid for å fjerne stigma og støtte for åpenhet. Det nylig opprettede Nasjonale Aidsråd her hjemme kan bli et organ for å hente inn slik kunnskap, og HivNorge er en viktig partner. I det hele tatt er inkludering av hivpositive en viktig premiss.