Nilsen synes det er en skam at dette fremdeles skjer når vi etter hvert har fått mye kunnskap om hvor lite smittefarlig hiv er. – Det er ingen dokumentasjon for at tannleger har fått eller gitt videre hivsmitte under tannbehandling her i landet, slår han fast. Nilsen slår fast at avvisning av pasienter bare kan skje av tre årsaker: Dersom tannlegen ikke er til stede kan han eller hun selvsagt ikke ta imot pasienter. For det andre er det god nok grunn for å avvise en pasient at tiden ikke tillater noen konsultasjon. Men hvis det er tilfelle skal pasienten få tilbud om time senere. For det tredje kan en tannlege avvise en pasient dersom sistnevnte har uteblitt fra tidligere timer i urimelig grad eller unnlatt å betale regningene sine.

Andre oppgitte grunner er uetiske, men Nilsen understreker at det må utvises et visst skjønn. Viderehenvisning kan være en løsning for eksempel dersom pasienten er rullestolbruker og kontoret ikke har ankomst for rullestol.

– Det er ikke avvisningsgrunn at kontoret ikke er utstyrt for behandling med smittevern. I så fall kan tannlegen heller ikke behandle alminnelige «hverdagspasienter», påpeker han.

Fagsjefen opplyser at Tannlegeforeningen – som organiserer rundt 95 prosent av alle landets 5,500 tannleger – anbefaler de sikkerhetstiltakene som Folkehelsa og De odontologiske fakultetene anbefaler. Grunnregelen er at alle pasienter i utgangspunktet skal behandles likt. Dernest er det viktig for Nilsen å slå fast at hivpositive ikke er i noen særstilling, også andre pasienter møter et smittevernregime i tannlegestolen.

– Personer med MRSA-infeksjoner må for eksempel tannbehandles på sykehus, forklarer Nilsen. – MRSA er infeksjoner med antibiotika-resistente stafylokokker. Pasienter med Hepatitt B og C krever lokale smitteverntiltak. Hivpositive er altså ikke i noen særstilling på tannlegekontorene, andre pasientgrupper møter også smitteverntiltak, sier Nilsen.

Tiltak som anbefales av Folkehelsa og de odontologiske fakultetene er alminnelige smitteverntiltak som hansker, munnbind og øyenbeskyttelse. Dette er forholdregler som skal tas i forhold til alle pasienter. De spesielle tiltakene hivpositive og andre i pasientgrupper i en lignende situasjon kan gjøres til gjenstand for er at tannlegene henter fram utstyret han eller hun skal bruke før behandlingen starter. Da unngår man å måtte hente frem utstyr fra skuffer og skap og reduserer dermed en eventuell smitterisiko. Det andre er at pasientene blir bedt om å komme sent på dagen fordi blant annet Folkehelsa anbefaler at kontoret rengjøres etter behandling av pasienter med infeksjonssykdommer.

– Dette er en spesiell rengjøring som må virke i minst én time, og er absolutt ikke ment som noen stigmatisering fra tannlegenes side, mener Nilsen. Et vesentlig problem er at hivvpositive på mindre steder føler seg utsatt og nesten avslørt ved å måtte gå til tannlegen på ugunstige tidspunkter. Det er vanskelig å leve med en hivdiagnose i bygdenorge, man føler seg både brennmerket og frykter for å bli en sosial paria.

Nilsen ser dette «bygdedyret» fra tannlegenes synsvinkel. Også tannlegene frykter denne utstøtelsen, om enn på en annen måte: De er engstelige for hvordan hans eller hennes andre pasienter får vite at en hivsmittet behandles på denne klinikken.

Men fagsjefen blåser av rigorøs plastinnpakking. – Dette er helt unødvendige tiltak i forhold til den kunnskapen vi sitter med i dag, sier han. – Utfordringen er å heve kunnskapsnivået og skape trygghet også for tannlegene slik at de har kunnskap nok til ikke å utsette seg selv eller andre for smitte. Samtidig må de unngå å diskriminere enkelte pasientgrupper.

Nilsen ser behovet for informasjon til tannlegene og tror at kursvirksomhet kan være en vei å gå. Han kan godt tenke seg å ta initiativ til et kurs i samarbeid med Folkehelsa og HivNorge for å legge en strategi for hva slike kurs skal inneholde. – Men samtidig må HivNorge informere sine medlemmer om hva tannlegene fremdeles er anbefalt å gjøre for å sikre smittevernet, og at ikke alt smittevern må oppfattes diskriminerende.

Les