Erklæringen strammer skruen og 90–90–90-målene blir til 95–95–95. Dette betyr at 95% av alle som lever med hiv skal kjenne sin status, 95 % av de som kjenner sin status skal motta antiretroviral behandling og 95 % av disse skal lykkes med full virussuppresjon.  I tillegg innfører erklæringen 10–10–10-mål for personer som lever med hiv, utsatte og andre prioriterte grupper. Målsettingene er:

• at mindre enn 10 % av jenter og kvinner, personer som lever med eller er berørt av hiv, eller har forhøyet risiko for å få hiv opplever forskjellsbehandling på grunn av kjønn eller kjønnsbasert vold. 
• at mindre enn 10 % av landene har restriktive juridiske eller politiske rammer som fører til at personer berørt av hiv nektes eller ikke får tilgang til tjenester. 
• at mindre enn 10% av personer berørt av hiv opplever stigma og diskriminering. 

Det er helt nytt at slike samfunnsmessige mål innføres, ved siden av de kjente medisinske målene. Dette er blant punktene som har krevd mye tid og mange kompromisser under fremforhandlingene av erklæringen.  

Erklæringen peker på at det viktigste grepet for å nå målene er å redusere ulikhetene i verden. Tilgang til beskyttelse og behandling, og jenters og kvinners rett til å kontrollere sin egen kropp og sin egen seksualitet er helt sentrale virkemidler for å nå målene.  

— Det er store ulikheter mellom de forskjellige landene når det gjelder både 95- og 10-målene. De samfunnsmessige målene er viktige virkemidler for å få bukt med hivepidemien. Men det er ikke nok med lov- og holdningsendringer. Det er helt nødvendig med forbedret finansiering av hivtester, PrEP- og hivbehandling i lav- og middelinntektsland, om vi skal nå målene. Dette er et spørsmål om fordeling og bistand, sier Halvor Frihagen.

Uenighet og motstand

Erklæringens fokus på de særlig utsatte gruppene, key populations, er blant temaene som har ført til lange forhandlinger i forbindelse med erklæringen. På dette området er det kommet omfattende endringer som følge av forhandlingene frem mot erklæringen. — Noen stater har motvilje mot å nevne utsatte grupper, som seksuelle minoriteter. Det har også vært sterk motstand mot avkriminalisering av å leve med hiv og rusmisbruk. Motstanden synes å være bygget på moral og ikke kunnskap om hvordan man best beskytter forskjellige grupper mot hiv og aids, sier Frihagen.