Som ny generalsekretær i HivNorge er det naturlig først å spørre hvor du står i spørsmålet om en som selv ikke er hivsmittet kan gjøre en like god jobb som en som er positiv? – Det er feil at man med hivnegative i sekretariatet ikke kan gjøre en god jobb. Det viktigste er hvilke kvalifikasjoner vi ansatte har. Diagnosen hivpositiv er i seg selv ikke en kvalifikasjon, men kvalifiserte positive styrker organisasjonen. Hivnegatives deltagelse er nødvendig i alle sammenhenger. Vi må få opinionen med oss i arbeidet om vi skal lykkes.

Men har de samme gjennomslagskraft som talspersoner for organisasjonen? – Jeg ser ikke automatikken i at en som er positiv automatisk er en bedre talsperson og har bedre representativitet. I de situasjoner vi vurderer det som vesentlig, sørger vi for at hivpositive deltar. Hivnegative ansatte må selvfølgelig ha innsikt i hva det vil si å være positiv, hva det gjør med et menneske å bli smittet, samfunnets reaksjon og alle forhold rundt diagnosen. Og heldigvis deler våre medlemmer og andre sine erfaringer med oss slik at dette er mulig.

Er du for en sterkere profesjonalisering av HivNorges arbeid? – Absolutt, på alle måter – for vi må få bedre gjennomslag i samfunnet.

Utfordringer som du vil se nærmere på umiddelbart? – Vi kan helt sikkert lære å lytte med mer ydmykhet, se det mennesket som snakker fra sitt ståsted, deler sin erfaring og viser behovene sine. Vi trenger å nå alle mennesker som lever med hivdiagnosen. Uavhengig av om en er i jobb eller ikke, om en har problemer eller ikke. Vi trenger også kontakt med de menneskene som har et ok liv, og som opplever mye bra, selv om de har diagnosen. All erfaring vi blir en del av kan benyttes i møte med andre hivpositive igjen. Vi må få bedre kommunikasjonen i hele organisasjonen. Vi bør kunne bli en mer enhetlig organisasjon, som står mer samlet i alle saker. Og vi må bedre den finansielle situasjonen vår.

Hvordan vil du gå frem for å få mer penger til HivNorge? – Jeg mener vi skal arbeide for å bli en del av statsbudsjettet. Der bør midlene som går til å dekke driften og kjernevirksomheten vår komme fra. Vi er klar til å gå inn i en dialog med myndighetene om hvilke områder som er HivNorges kjernevirksomhet og jobbe for å få våre bevilgninger inn som en fast budsjettpost.

Hvordan tildeles HivNorge pengene staten gir i dag? – Vi får hoveddelen av pengene fra Sosial- og helsedirektoratet (SH-dir) som vi søker om penger overfor hvert år. Men for de første tre månedene må vi hvert år søke forskudd på midlene fra direktoratet, for budsjettene deres er ikke klare før utpå året. Da blir ikke budsjettet vårt heller klart før ut på våren en gang, og året er alt godt i gang før vi vet hvor mye vi har fått til aktiviteter og til drift.

Hvordan ser du som leder at HivNorges helst påvirkes videre? – HivNorge er ikke godt nok profilert ennå. Det er viktig at HivNorge får satt seg som rettighetsorganisasjon, noe som er vedtatt og ligger i grunnlaget for hva vi skal være. Utfordringen nå er å komme mer ut i mediene, og informere om hvordan situasjonen er for medlemmene, og ta opp faglige temaer som berører hivpositive – og her er det jo utvikling kontinuerlig. Vi må også bedre vår posisjon overfor helseministeren og andre myndighetspersoner. Det må bli en selvfølge hos alle at når hiv/aids er tema skal HivNorge-bjella ringe i hodet på folk. Pressen er heller ikke spesielt opptatt av dette teamet og det vanskeliggjør vårt ønske om å informere samfunnet. – En annen utfordring er selvfølgelig å rekruttere både flere enkeltmedlemmer og organisasjonsmedlemmer. Til slutt vil jeg nevne at vi må få til flere treffpunkter hvor hivpositive, ansatte og styremedlemmer kan snakke med hverandre. Dette er nødvendig for å sikre en stødigere grunnmur i organisasjonen. Gjennom det håper jeg vi kan stå mer samlet i arbeidet for å bedre hivpositives vilkår i samfunnet.