Menneskerettighetsperspektivet hadde liten plass i disse diskusjonene. Sosialdepartementet avviste å gå inn for å gi hivpositive beskyttelse mot diskriminering så sent som i stortingsmeldingen om epidemien i 1987. Deler av det medisinske fagmiljøet sto imidlertid klippefast i opposisjon til panikken og kravene om å støte hivpositive ut av samfunnslivet.

– Det fantes medisinere som var på linje med de politiske haukene, sier Svein-Erik Ekeid, daværende leder for Aidsenheten i Helsedirektoratet, men det toneangivende medisinske miljøet rundt helsedirektør Torbjørn Mork, sto fast på prinsippet om samarbeid.

– Tvangstiltak, en restriktiv politikk og utidig inngripen i enkeltindividets privatliv ville bare støte bort dem vi var helt avhengige av å samarbeide med, nemlig risikoutsatte grupper og de som allerede var smittet, fortsetter Ekeid.

At det var denne linjen som ”seiret” mener Ekeid har sammenheng med at Mork var øverste myndighet for den helsepolitikken som skulle føres i landet. Å ta fra ham denne makten ville ha krevd en ny lov. To forhold gjorde Mork spesielt rustet til denne oppgaven, mener Ekeid. For det første sto han i en seksualpolitisk tradisjon som blant annet hans forgjenger Karl Evang hadde gjort seg til talsmann for. Her var seksualiteten vurdert som en ressurs i menneskenes liv, en forutsetning for god psykisk og fysisk helse. I stedet for å gripe inn og prøve å kontrollere denne delen av menneskenes liv, gikk helsemyndighetene heller inn for å bedre levekårene til de utsatte gruppene.

– Men også erfaringene fra tuberkulosebekjempelsen tidligere i århundret spilte inn, mener Ekeid. – Det var folkeopplysning og bedrede levekår som vant kampen mot tuberkulosen, ikke tvangstiltak og trusler om isolering. – Den samme linjen skulle redde Norge fra hiv og aids, sier Ekeid. Han er like overbevist i dag som da om at dette var det rette valget og er glad for at det ikke var politikerne og andre tvangstilhengere som vant maktkampen om hiv.

Ekeid er imidlertid ikke villig til å gå med på at Helsedirektoratets prognoser og aktiviteter var med på å skape panikk i befolkningen, en panikk som avfødte en redsel for og stigmatisering av hivpositive som er levende også i dag. – Panikken skyldes i stor grad mediene, mener han, de lever av å skremme opp folk. Mange av journalistene hadde dessuten lite eller ingen fagkunnskap på feltet. Pressen bidro i høyeste grad til å skape et klima i den offentlige debatten om hiv og aids som fikk enkelte til å tro at det var godt jordsmonn for undertrykkende tiltak.

Helsemyndighetenes mottiltak var ”opplysning, opplysning, opplysning,” samt samarbeid med de berørte gruppene i samfunnet. – Vi opplevde at de politiske miljøene hadde stor respekt for helsemyndighetene og vi var derfor svært opptatt av å være så sanndruelige som mulig, understreker den tidligere lederen for aidsenheten.

– Av den grunn jobbet vi også bevisst med både Henkisaken og det å få flere hivpositive til å vise ansikt. Det var den letteste måten å få publikum til å spille på lag med oss og ha tillit til oss, slik at vi unngikk å skape grobunn for tvangstiltak.

Om utfordringene i dag sier Ekeid at den største handler om å skape nok oppmerksomhet omkring hiv og hivsmitte. Hiv er blitt så ”dagligdags” at vi ikke lenger gidder å ta et personlig eller samfunnsmessig ansvar for å beskytte oss mot smitte. Kunnskapsmangelen er et tankekors. Den er verre nå enn den var da. – For å bøte på dette trengs mer opplysning blant folk flest, sier Ekeid. – Det vil også være et vesentlig bidrag til å redusere stigmatiseringen hivpositive opplever.

– Myndighetene får heller oppleve det som utidig mas, og gjentagelser av hva vi har sagt tidligere, sier han, men 30 år etter at epidemien startet er folkeopplysningskampanjer om hiv og aids fremdeles nødvendig.

For Tove Strand, som var sosialminister under den verste hivpanikken mellom 1986 og 1989, er det et paradoks at utfordringene på mange måter er de samme i dag som da epidemien tok av for mer enn 25 år siden. Det er fremdeles behov for myndiggjøring, informasjon og å beskytte hivpositives rettigheter. Hun mener at den største utfordringen den gangen først og fremst var å gi folk informasjon slik at de fikk den nødvendige kunnskapen til å beskytte seg. Tove Strand er stolt av kampanjene som ble gjennomført den gangen hvor både humor og et svært så direkte virkemidler ble tatt i bruk for å få folk til å skjønne hva det dreide seg om. Ikke alle var enige. Boards og plakatkampanjen hvor kondomkledde seigmenn ga folk klar beskjed om at kondom gir beskyttelse falt enkelte tungt for brystet.

– Jeg måtte stå skolerett for den konservative Kristelig Folkepartirepresentanten Kåre Kristiansen, forteller Strand. – Det gjorde jeg gjerne. Jeg hadde ingen problemer med å forsvare det vi her hadde gjort.

Rettighetsarbeidet bidro til å bremse epidemien i Norge. Den tok aldri av slik helsemyndighetene hadde fryktet. I stedet for hundretusenvis av hivpositive har vi i dag i overkant av fire tusen. Disse har imidlertid betalt en høy pris for den utviklingen epidemien har tatt i Norge og mange sliter med utestengelse og diskriminering. Det er en utfordring i dagens Norge Tove Strand mener må tas på alvor:

Tove Strand understreker at folk, ikke minst innenfor helsevesenet hvor kunnskapsmangelen om hiv og aids er et problem, har et ansvar selv for å holde seg oppdatert, men at dette ikke må bli noen sovepute for myndighetene. Når folk tror hiv smitter gjennom kyss og ved at man drikker av samme brusflaske eller kaffekopp, trengs det mer opplysning.

– Dette må myndigheten her i landet ta på alvor, understreker hun.