Utgangspunktet for panelsamtalen var krigen og ødeleggelsene i Ukraina, og belyste hvordan slike situasjoner kan avdekke hvor sårbare samfunn kan være om man ikke har et helhetlig og inkluderende beredskapssystem. Deltakerne diskuterte også hvilke erfaringer og lærdommer fra Ukraina som kan være relevante for arbeid med krise- og helseberedskap i andre land.

I panelet deltok Andriy Klepikov, leder i Alliance for Public Health i Ukraina, Anna Korobchuk, leder for mobile klinikker i Alliance for Public Health, Emanuel Karlström fra fra Hiv-Sverige og Sini Pasanen fra Positiiviset ry/ HivFinland. Ordstyrer var Berge Andreas Jenvin-Steinsvåg.

I sin velkomsttale fremhevet HivNorges styreleder, Knut Roger Dybedahl, hvor viktig sivilsamfunnet og sivilsamfunnsorganisasjoner er i møte med uforutsette kriser. – Vi har sett dette tydelig under Covid-19-pandemien, da organisasjoner som HivNorge mobiliserte raskt og viste handlekraft, påpekte Dybedahl. – De står nærmest de som lever med hiv og er mest utsatt, og spiller en avgjørende rolle i å sikre støtte og hjelp der behovet er størst. 

Panelsamtalen ble innledet av Merja Rapeli, med bakgrunn fra Helsedepartementet i Finland og Den nordiske helseberedskapsgruppen, via videolink. I tillegg til å oppdatere om hvordan finske myndigheter organiserer sitt beredskaparbeid, poengterte Rapeli  at vi har en avtale mellom de nordiske landene om at vi er forpliktet til å hjelpe hverandre i en eventuell krisesituasjon. 

I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) og European Center for Disease Prevention and Control (ECDC) har Ukraina den største hiv-epidemien i Europa etter Russland, men landet har samtidig vært et foregangsland i bekjempelse av hiv. Forebygging og medisinering har ført til at antall nye hivtilfeller gått ned hvert år siden 2012, i følge European AIDS Treatment Group.

Etter Russlands fullskala invasjon i februar 2022 har imidlertid mer enn 50 prosent av landets budsjett blitt brukt på forsvar, og flere internasjonale aktører, som WHO og Det globale fondet for bekjempelse av hiv, malaria og tuberkulose, har understreket at krigen har gjort helsesystemet i Ukraina avhengig av internasjonal finansiering og støtte.

Alliance for Public Health har, med bistand fra Det globale fondet og andre støttespillere, fortsatt sitt arbeid med å forebygge hiv og tuberkulose, samt sikre andre helsetjenester. Dette har de gjort via improviserte innovative løsninger, fra å organisere medisinske mobile enheter til krigsherjede regioner nær frontlinjene til nye forebyggende medisiner som kan beskytte folk mot viruset over lengre tid. – Vårt mål har hele tiden vært å opprettholde tilgang til kritiske helsetjenester selv under svært krevende forhold, sa leder i Alliance for Public Health, Andriy Klepikov.  

Mobile klinikker 

Alliance for Public Health startet arbeidet med å etablere mobile klinikker kort tid etter at Russland innledet sin fullskalakrig mot Ukraina. Varebiler utstyrt som mobile klinikker kjører til frigjorte og frontlinjeområder på landsbygda der det ikke finnes sykehus eller apotek. 

Arbeidet omfatter de regionene som er hardest rammet av krigen, blant annet frontlinjeområder i Kharkiv, Zaporizjzja, Kherson, Donetsk og Mykolajiv. Leger og sykepleiere i de mobile enhetene tilbyr befolkningen legekonsultasjoner, undersøkelser, medisiner og annen nødvendig behandling.  

– De som jobber på klinikkene har gjort et personlig valg, fortalte Anna Korobchuk, leder for mobile klinikker i Alliance for Public Health. – De har valgt å reise til frontlinjen for å gi omsorg og helsehjelp til mennesker i en svært vanskelig livssituasjon, mennesker som ikke har noe valg, kun håp.  

Alliance for Public Health gir et bredt tilbud av helsetjenester via de mobile enhetene. 2481 sykehus og klinikker i Ukraina er per i dag helt eller delvis ødelagt, og for mange mennesker i de mest utsatte områdene er de mobile klinikkene eneste tilgang de har til helsehjelp. – Mennesker som bor i disse områdene har ulike behov. Vi kan for eksempel tilby primærhelsetjenester, diagnostisering, blodprøver, screening for tuberkulose og gynekologiske undersøkelser, sa Korobchuk.  

Korobchuk fortalte også at det er et bevisst valg fra Alliance å gi et bredt tilbud av helsetjenester. De har erfart at det er vanskelig å ha en klinikk som kun tilbyr bistand til mennesker som lever med hiv, eller står i fare for å få hiv. – Dette er landsbygda, der mange har begrenset eller ingen kunnskap om hiv. En slik klinikk ville, på grunn av frykt for stigma, trolig ikke fått noen pasienter. Vi har derfor lært at vi må kunne tilby et bredt spekter av helsetjenester, for på den måten også nå de som har hiv.   

Helsearbeid som motstandsarbeid 

Alliance for Public Health ser også sitt arbeid som en del av motstandskampen mot den russiske invasjonen i hjemlandet. – Vi er svært stolte av våre militære styrker som kjemper mot den russiske angriperen, sa Klepikov. – Vi har alle et ansvar for å bidra på den måten vi kan. Leger, sykepleiere, hjelpearbeidere og frivillige, dette er måten vi kan bidra til kampen på.  

På spørsmål om hvordan det er for mennesker som lever med hiv på motsatt side av fronten, i de okkuperte områdene, fortalte Klepikov at det er en svært vanskelig situasjon. – Vi har eksempler på at lagre med medisiner har blitt ødelagt og brent av russiske militære og politi. Vi står overfor en brutalitet som er vanskelig for alle, og mennesker med hiv er ekstra sårbare, sa han.

Klepikov peker på at begreper som «LHBT» (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er forbudt i Russland av myndighetene og at personer som kjemper for LHBT-rettigheter omtales som ekstremister. – Når staten karakteriserer LHBT-bevegelsen som ekstremister så fører det til konsekvenser, potensielt livstruende konsekvenser. Vi har hørt historier fra okkuperte områder, blant annet fra Butsja, om at mennesker med hiv har blitt drept, sa Klepikov, og la til at dette er forhold han mener bør etterforskes som mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Klepikov sa videre at krigen har endret holdninger i Ukraina. – Jeg vil si at krigen har styrket samholdet i Ukraina. Vi opplever mer tolerante holdninger, selv om det fortsatt er utfordringer, fortalte han, men var likevel tydelig på hvor viktig sivilsamfunnet er i en unntakstilstand som den Ukraina nå opplever. Særlig mente Klepikov at det var viktig for å nå særlig sårbare grupper, som skeive og personer i LHBT-miljøer, personer som bruker rusmidler, og personer som på grunn av stigma eller andre årsaker kan ha problemer med å benytte seg av offentlige helsetilbud. – Staten og utenlandske organisasjoner gir tilbud til majoritetsbefolkningen, men de er ikke i stand til å gi et tilrettelagt tilbud til sårbare grupper, understreket Klepikov.

Fortsatt utfordringer i Norden 

Sini Pasanen fra Positiiviset ry, HivFinland beskrev hvordan helsesystemet i Norden fungerer, og hvilke utfordringer som fortsatt finnes. – Til tross for at vi har et godt fungerende helsevesen, så er det ikke alltid tilgjengelig for alle. Hvis du for eksempel ikke snakker språket, hvis du ikke har digital kompetanse, er sexarbeider eller aktiv rusbruker, så kan det være vanskelig å få den hjelpen man har krav på, forklarte hun.  

Pasanen pekte på at den nordiske modellen fortsatt har mangler. – Vi vet at enkelte fortsatt opplever diskriminering og stigma i helsesystemet i alle de nordiske landene. Hvis du for eksempel selger sex så kan du oppleve å bli sett på først og fremst som sexarbeider, og ikke som en som trenger helsehjelp. Hvis du tilhører en seksuell minoritet, så kan din legning definere hvordan du blir møtt og behandlet. Dette skjer fortsatt i de nordiske landene.

Hun henviste til flere undersøkelser om stigma, som tydelig viser at fortsatt mye å ta tak i. – I en europeisk undersøkelse om stigma i møte med helsevesenet, rapporterte 29 prosent av ansatte i helsevesenet å ha overhørt diskriminerende kommentarer eller negativ omtale av mennesker som lever med hiv, sa Pasanen. – 22 prosent sa de ville vegre seg for å gi omsorg for mennesker som lever med hiv.

Beredskap handler ikke bare om medisinlagre 

Pasanen presiserte at de utfordringene vi opplever i Norden kan bli langt mer alvorlige. – Vi har i Finland utarbeidet en stigma-indeks som viser at 1 av 10 vegrer seg for å oppsøke helsehjelp. Dette er i en normalsituasjon. Hvordan vil marginaliserte grupper bli ivaretatt i en krisesituasjon, når vi ikke klarer å fange dem opp i dag?, spurte hun.

Samtidig påpekte hun at erfaringene fra Ukraina gir håp. – Vi er redde for at det i en krisesituasjon er grupper vi ikke vil være i stand til å ivareta. Derfor gir det håp når vi ser det dere får til i Ukraina, at samfunnet tilpasser seg. Men det får meg samtidig til å innse at vi må legge planer for å sikre at alle får et godt tilbud også i en framtidig krise.  

Hiv-Sverige publiserte i februar i år rapporten «Om hiv när krisen eller kriget kommer», som undersøkte hvordan hiv kan håndteres i en krisesituasjon. Emanuel Karlström fra Hiv-Sverige fortalte at dette er ikke en fasit på hvordan vi håndterer krisen, men en sammenfatning av utfordringer vi må være forberedt på å håndtere. – Vi vet at tilgang til medisiner vil være et sentralt tema. Men beredskap handler ikke bare om medisinlagre. Det handler også om følelser, adferd, tillit mellom folk, organisasjoner og institusjoner, fortalte Karlström.

Klepikov fra Alliance for Public Health påpekte at deres erfaringer fra krigen startet i Ukraina, er at beredskapsplaner ikke fungerer som forventet. – Dette er viktig lærdom, det er kritisk viktig å ha ikke bare plan A, men også plan B, C og så videre. Han mener det først og fremst handler om å utarbeide scenarier, sa han. – I vårt tilfelle skisserte vi ulike scenarioer, der det første scenarioet var cyberangrep og mindre terrorhendelser mens siste alternativ var fullskala invasjon. Vi anså det siste som et urealistisk alternativ, vi trodde ikke på det, men laget likevel en plan. Da krigen startet visste vi hva som måtte gjøres og at vi måtte være fleksible og reagere raskt.  

Et råd fra Alliance for Public Health til oss i Norden var å både være forberedt på at alt ikke går som planlagt, men også å involvere alle deler av samfunnet når det gjelder beredskap. – Myndighetene er ansvarlige for beredskap, men dette handler også om oss selv, sa Klepikov. – Hva er hver enkelt av oss i stand til å gjøre? Hvilke planer må vi legge?  

Han pekte også på at en del nedprioriterer egen helse i en krisesituasjon. – De opplever andre, mer umiddelbare trusler. Mange tenker «hva vil ta livet av meg først, en russisk rakett eller hiv?». Dette krever ekstra innsats fra oss for å sørge for at de forsetter å ta medisinene. Vi må sørge for at de har tilgang til medisiner, men også gi annen støtte, som for eksempel psykisk helsehjelp, sa Klepikov.

Viktigheten av det er å investere i nødvendige ressurser når en krise oppstår, var han også opptatt av. – For oss i Alliance har dette vært helt avgjørende. Vi sørget for innkjøp av drivstoff, biler som kunne bygges om til mobile klinikker og annet utstyr. Det er kritisk viktig å ha oversikt over hvilke ressurser vi vil ha behov for i en krisesituasjon.

Alliance har gått over til å bli en fullstendig digitalisert organisasjon, for å møte behovene i et land som nå har over syv millioner internfordrevne. – Alle helsearbeidere, frivillige og ansatte kan nås digitalt nær sagt 24 timer i døgnet, også når det for eksempel er luftangrep, sirener eller droner. Vi har også digitale konsultasjoner med personer som lever med hiv som har måttet evakuere til andre områder, forklarte Klepikov. – I en krisesituasjon må vi også være forberedt på å håndtere ting vi ikke kunne forutse. Vi må være fleksible, og vi må forberedt på at vi ikke kan være forberedt på alt. Det kan oppstå hendelser som mangel på strøm, at det ikke er mulig å bevege seg utendørs, kommunikasjon eller tilgang til internett kan bli borte over tid. Da må vi finne løsninger som fungerer.

*****

Panelsamtalen er en del av prosjektet “Integrated health services in times of war. Innovative experiences from Ukraine”, støttet av Nordisk ministerråd.