Det har ikke nødvendigvis alltid vært slik: Positiv har snakket med to hivpositive mødre som har kjempet for å bli mor: «Gro» ble rett og slett anbefalt å ta abort da hun ble gravid som hivpositiv. «Lene» mistet sin førstefødte til aids bare litt over ett år etter han ble født. Han responderte ikke på behandlingen, og da han som en siste mulighet fikk nye og uprøvde medisiner, ødela det den lille guttens lever. Han døde etter bare noen dager. Lene snakker fremdeles om dette som en stor sorg i livet hennes, kanskje den største hun har gått gjennom.

Gro, på sin side, sier hun var ”tigermamma” fra første øyeblikk: – Jeg forsto at dette var min eneste sjanse, jeg fikk beskjed om at hvis jeg gikk på medisiner så var sjansene for at barnet skulle bli smittet fire prosent. Det var tøffe fire prosent, men jeg tok sjansen og så meg aldri tilbake. Jeg trodde ikke et øyeblikk at hun kom til å bli hivpositiv. Det ble hun heller ikke.

Både Gro og Lene ble gravide før den antiretrovirale behandlingen var helt på plass i 1996, men allerede på den tiden visste man at AZT kunne hindre overføring fra mor til barn. Begge de to vordende mødrene fikk denne behandlingen, altså med godt resultat for den ene og det verst tenkelige for den andre. Det forhindret imidlertid ikke Lene fra å forsøke igjen.

– Andre gangen var det aldri noe snakk om abort. Første gangen ble jeg hivpositiv og gravid med samme mann. Denne gangen visste jeg at faren var negativ og jeg var på vellykket behandling, så sjansene for at jeg skulle smitte barnet var mindre enn én prosent.

Dét er den største forskjellen på før og etter 1996. Sjansene for at mor skal smitte barnet når hun i praksis er uten målbare virusmengder i blodet er under én prosent.

Gutten til Lene er nå i tenårene og har aldri vært annet enn fullstendig hivfri, kan hun fortelle.

Samtlige tre forløsninger ble gjennomført med keisersnitt. Ingen av de to mødrene har noe å utsette på informasjonen de fikk underveis om nødvendigheten av å ta medisinene, om risikoen graviditet og fødsel medførte for barnet eller at de to mødrene ble frarådet å amme sine nyfødte.

– Vi fikk klar og tydelig melding om at hiv også smitter gjennom morsmelk, forteller Gro.

Lene fikk rett og slett tabletter som forhindret kroppen i å produsere melk. Det gjorde også Gro. Det hun derimot ikke fikk, var noen som helst hjelp til å forklare hvorfor hun ikke hadde melk. Alle andre fikk jo beskjed om å forsøke å amme selv om de ikke hadde melk. Vennene spurte naturligvis hvorfor hun ikke engang prøvde. – Da kom jeg til kort, sier Gro i dag, jeg ante ikke hva jeg skulle si og hadde trengt en “hvit løgn” noe jeg ikke kunne be om på forhånd. Jeg visste jo ikke at spørsmålene ville komme.

Gro er fremdeles ganske irritert på dette, selv etter så mange år.

Det begge de to mødrene føler litt på, er at fødeavdelingene ikke alltid var like godt orientert om smittefare og smitteverntiltak. Det var mye gule frakker, gummihansker og sågar gule lapper på dørene inn til rommene der de lå, med beskjed om at her var det smittefare. Dette skjedde ikke bare på småbysykehuset som Lene sognet til, men sågar på Ullevål hvor Gro både fikk behandling for hiv og hvor hun fødte.

Lene ble intet mindre enn rasende da personalet på sykehuset strøk hennes førstefødte over håret iført gummihansker da han lå og bokstavelig talt var i ferd med å dø. – Da skjelte jeg dem ut, forteller hun, og ga dem beskjed om at det fikk være måte på irrasjonelt smittevern. Etter det ble det litt bedre.

Særlig Gro klager også på det hun oppfattet som trakassering fra sykehusets side: – Jeg fikk spørsmål om jeg var prostituert, om jeg hadde sex med afrikanere og så videre, forteller hun, og stemmen avslører at hun blir sint og såret over denne behandlingen ennå. – De tenkte altfor ensidig innenfor forestillingene om risikogruppene og hvem som ble smittet av hiv, slår hun fast.

Begge de to har betalt en pris for sin graviditet. Gros datter vet ingenting om moren, og Gro er selv åpen bare for noen svært få utvalgte. Lene gikk høyt ut og var åpen. – Holdningen min var at om man hadde spørsmål, var det bare å spørre, jeg skulle svare på alt det sto i min makt å svare på.

– Problemet var bare at det kom ingen spørsmål, forteller Lene. – I stedet begynte folk å gå over på andre siden av gata når de møtte meg i byen. Det var ikke så hyggelig.

Sønnen vet om hennes status, men han liker ikke at hun er åpen. Han har fått problemer i den utvidete kameratflokken på grunn av dette. – Så av hensyn til ham, har jeg gått tilbake i skapet som hivpositiv, forteller hun.

Sønnen vet om hennes status, men han liker ikke at hun er åpen. Han har fått problemer i den utvidete kameratflokken på grunn av dette.