Det er, ifølge Helsedirektoratet, ingen endring i selve regelverket for refusjon ved tannbehandling, men det stilles nå et tydelig krav til at det foreligger dokumentasjon om at man fyller vilkårene i regelverket for å få refusjonen.

Dette har i praksis ført til at flere som fikk refusjon for tannbehandling tidligere, ikke lenger får det. HivNorge inviterte Per Lüdemann fra Helsedirektoratet til en temakveld for å snakke om nettopp dette, for å få avklart hvem som får refusjon og hva man trenger av dokumentasjon for å få det.

Klikk på lenken for å se streamingen fra temakvelden om refusjon for tannbehandling.

Regelverket sier at det kan gis stønad til «nødvendig infeksjonsforebyggende tannbehandling der infeksjon og/eller infeksjonsspredning fra munn/kjever/tenner kan innebære en alvorlig og livstruende risiko for en person, og der risikoen har sammenheng med personens medisinske tilstand og behandling.»

— Det som har skjedd tidligere, er at det ikke forelå noen faglig vurdering fra tannlegen, utover at det er var gitt informasjon om at pasienten var hivpositiv, om at tannbehandlingen var infeksjonsforebyggende og nødvendig for pasienten, sier Lüdemann.

For å få refusjonen må dette nå dokumenteres. I praksis betyr det at man trenger en legeerklæring fra fastlege/infeksjonsmedisiner som både bekrefter en hivdiagnose, men som også sier noe om at dersom personen får en infeksjon i munn/kjeve/tenner så kan det innebære en alvorlig og livstruende risiko for vedkommende. Hvorvidt behandlingen som gis er infeksjonsforebyggende, er det tannlegen som skal vurdere.

Mange opplever at deres infeksjonsmedisiner ikke vil skrive en slik erklæring, fordi deres immunforsvar er velfungerende og legen vurderer at en infeksjon ikke vil være alvorlig eller livstruende for dem. Tannlegene får ikke søkt om refusjon med mindre det er en legeerklæring som sier dette med alvorlig skade ved en infeksjon. Selv om munn- og tannhelse er tannlegens kompetansefelt, har ikke tannlegene mulighet til å overstyre legene/infeksjonsmedisinerne.

Helsedirektoratet er tydelige på at dette er det opp til legene å vurdere, og det vil variere fra person til person om en infeksjon vil kunne bety alvorlig skade. – Mulighetene for å få refusjon vil også kunne endre seg hvis en persons helsesituasjonen forandrer seg, sier Lüdemann. — Man kan både miste og oppnå retten til refusjon alt etter hvordan den enkeltes helsesituasjon er på det tidspunktet man får den infeksjonsforebyggende behandlingen, avslutter han.