Som vanlig har det vært fargerikt, spennende og lærerikt. For den som har ork og pågangsmot er det fantastisk mye å lære.

Og likevel. Denne skribenten kan ikke underslå at det for ham har dukket opp en undertone av pessimisme. Kanskje er jeg rammet av den likegyldigheten og den utmattelsen flere av delegatene har advart mot. «Vi er nær 2020, vi har mål vi skal nå, vi kan ikke gi oss nå.»

Men man må likevel spørre seg hva er det som skjer?

37 år inn i hivepidemien er det fremdeles mer enn 70 land som kriminaliserer homoseksualitet. Vi på feltet har snakket om det siden begynnelsen at menn som har sex med menn må sikres likeverd og lik tilgang på helsetjenester og informasjon om vi skal få bukt med en viktig del av epidemien. Men fremdeles er det altså slik at for eksempel i Kenya – som hadde en stor delegasjon på konferansen — risikerer to menn som har sex 14 års fengsel og et liv som utstøtte dersom de blir tatt og tiltalt. I åtte land er det dødsstraff for den samme «forbrytelsen.»

Etter 37 år med krav om likestilling for homofile har vi ikke oppnådd noe av dette. Hvor har vi feilet? Er det vilje til å diskutere dette? Hvilke strategier vil være virkningsfulle i fremtiden? Sosiale endringer tar lang tid. I Norge tok det nesten 60 år fra den første homoorganisasjonen og til full likestilling. Men har vi som jobber med hiv i det hele tatt tid til å vente på fremtiden? 2020 er nå!

På samme måten forholder det seg med sexarbeid og sexarbeidere. I stedet for å sørge for selvbestemmelsesrett og menneskerettigheter og likeverd for de som velger sexarbeid, går verden motsatt vei – med Skandinavia som ideologiske ledestjerner – og kriminaliserer sexarbeid i økende grad. Hvorfor får vi ikke gjennomslag for kravene våre når vi vet at om de tas tilfølge vil de faktisk sørge for at en aidsfri verden kommer et skritt nærmere.

For jeg kunne fortsatt denne tiraden og snakket om krigen mot narkotika, kriminalisering av hivsmitte og så videre. Poenget er at verden og verdens politikere ikke har lyttet. Det er gjort store fremskritt, men vi er langt fra i mål og vi trenger politikerne og lovgiverne med på laget. Men det må handle om opplyste, ikke moralistiske politikere. Men vil de noensinne lytte? Det hjelper ikke om vi klarer oss fint her i Vesten. Viruset må utryddes over alt, for som mange av delegatene på konferansen gjentok: Et virus kjenner ingen grenser og hiv diskriminerer ikke.

Og – og dette er bare en ubestemmelig følelse – jeg fikk en følelse av at samhørigheten på det internasjonale hivfeltet står i fare for å brytes. Disse konferansene har som regel vært en idyll av et samrøre mellom aktivister, vitenskapsfolk, politikere og andre. På denne konferansen synes jeg demonstrasjonene var mer konfronterende, at tålmodigheten er i ferd med å ta slutt og – og dette har jeg aldri hørt før på en slik konferanse – folk anklaget andre for å lyve. På et møte om menneskerettigheter for homofile hevdet en av aktivistene at IAS og UNAIDS hadde lovet pengestøtte til dette arbeidet, men at denne støtten aldri kom. «De løy! De lovet oss støtte de ikke hadde tenkt å gi oss!» ble det sagt.

Joda, en detalj, men likevel en liten varsellampe i et miljø hvis største ressurs alltid har vært samhørigheten og fellesskapet i kampen for et felles mål.

Gjennom alle de fem dagene lå det dessuten to spørsmål som en slags mørk sky over konferansen. Det ene handler om penger. Det er ikke lenger nok penger til å gjennomføre tiltakene og strategiene som trengs for å nå målet om en hivfri verden. Bevilgningene uteblir. Det globale fondet mot hiv, tuberkulose og malaria slo fast at de hadde tatt feil. Det trenges mye mer penger enn deres estimater hadde tydet på. Fondet snakker om i underkant av 18 milliarder dollar årlig på hivfeltet alene. Og så mye penger har man ikke.

Det andre spørsmålet som bekymrede delegater stilte ved gjentatte anledninger handlet om penger og politikk. For med Trump i Det hvite hus og Putin i Kreml, hvordan går det da med viljen til å bevilge penger til støtte for prosjekter som de begge hevder bygger opp om umoral og livsfarlig fri seksualitet? Burde vi ikke heller stramme inn slik at vi får kontroll med uvesenet?

Men det «alle» på en slik konferanse vet og er fullstendig enige om, er at settes undertrykkelsesmekanismene i gang er det mange som rett og slett kommer til å dø.

Som sagt vi klarer oss bra i Europa. Her er mange slag og rettigheter vunnet. Så derfor ble det også luftet tanker om det ekstreme høyres fremmarsj i Europa. Hva skjer om de får makten eller i det minste større makt?  De har lite til overs for homoer, sexarbeidere, afrikanere, migranter og annen subb – som de ville kalle oss.

I en slik verden er spørsmålet hvilke strategier som vil bringe oss videre? Hvilke motkrefter er det vi har å sette inn mot en slik utvikling? Kanskje dagens fatigue skyldes at vi skulle ønske vi hadde fått gjennomslag for kravene vår tidligere, at vi hadde satt mer makt bak dem, for dersom de udemokratiske kreftene vinner frem kommer det til å bli mye vanskeligere. Det var den frykten jeg følte var til stede på konferansen i Amsterdam.

Apropos: Hver dag demonstrerte en gruppe amerikanere mot at den neste konferansen skal holdes i USA, som vist på bildet øverst.

Les også:
Et redskap for endring
Manglende kunnskap i Europa
Mørke skyer på horisonten
Null er lik null 
Sinne mot legeindustrien 
Fikk fengsel for å bite politimann
Behandling er forebygging