Det er imidlertid Helse- og omsorgsdepartementet som vil ha et overordnet ansvar og skal sikre at de andre departementene fyller sine oppgaver. Hivpositives interesseorganisasjon kan dermed notere seg for en hivpolitisk seier.

Myndighetene har dermed gjennom strategiplanen tatt et langt steg i retning av å synliggjøre hiv og hivpositives livssituasjon som et politisk og menneskerettslig problem, og ikke bare et spørsmål om medisin, hivforebygging og behandling. Målsettingen denne gangen er todelt, nemlig forebygging av smitte og god behandling og oppfølging av alle hivsmittede. Det innebærer også å arbeide for å redusere stigmatisering og diskriminering knyttet til hiv. En viktig forutsetning for arbeidet og strategiene er den levekårsundersøkelsen som Forskningsstiftelsen Fafo presenterte i samarbeid med og på oppdrag fra HivNorge tidligere i år.

I levekårsrapporten Fra holdning til levekår, liv med hiv i Norge 2009, avdekket Fafo en rekke områder hvor hivpositive møter diskriminering og utstøtelse, blant annet i arbeidslivet, i helsevesenet og i ulike nærmiljø. Det viser seg også at den generelle befolkningens kunnskap om hvordan hiv ikke smitter dessuten er ganske mangelfulle.

Med en interdepartemental strategiplan åpner myndighetene for flere kommunikasjonskanaler og flere fora for diskusjon og innspill fra hivpositive, noe som også er ment å skulle sette fart i arbeidet mot diskriminering.

Strategiplanen har en rekke målsettinger for arbeidet med å redusere stigmatiseringen og bedre levekårene for hivpositive. Spørsmålet er hvor effektivt dette blir, og hvilke konkrete planer de ulike departementene har for å ta tak i disse forholdene?

Skal vi dømme etter responsen på spørsmål vi har stilt til de ulike departementene, er det korte svaret at foreløpig det foreligger svært få konkrete tiltak. Som Barne- og likestillingsdepartementet sier det: ”Målene og strategiene i planen skal gjelde i mange år – fram til 2014. Konkretiseringen av planens overordnede intensjoner og grep vil ta til i tiden framover, men også foregå over flere år.”

Det betyr i klartekst at tiltakene ikke er konkretisert ennå. Det bekrefter også statssekretær Ellen Pedersen i Helse- og omsorgsdepartementet. – Vi er i gang med å jobbe konkret, sier hun, men uten å ville utdype nærmere hva det innebærer. Pedersen understreker imidlertid at kampen mot stigmatisering skal stå høyt på dagsordenen. – Her er det mye igjen å gjøre.

Den foreløpige mangelen på konkrete tiltak betyr imidlertid nye muligheter for interesseorganisasjoner som HivNorge til å påvirke utformingen av tiltakene. En slik utvikling vil bli hilst velkommen om vi skal tro Karl Otto Thorheim, konstituert lovrådgiver i Justisdepartementet når vi spør om straffelovens paragraf 155 som i innhold er videreført i den nye straffeloven om enn med noen vesentlige endringer i forhold til hiv: – Denne paragrafen er ikke skrevet i stein, sier Thorheim. – Av tekniske årsaker vil det ta omtrent tre år før den nye paragrafen trår i kraft. I den perioden er det avgjørende at Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet får innspill fra interesseorganisasjonene om fordeler og svakheter ved den nye loven.

– Det er Stortinget som har bestemt at vi skal ha denne loven, men det er ikke gitt at den er den optimale løsningen. Det er politisk

uenighet om dette. Her er vi avhengig av innspill fra aktørene. Endringene må eventuelt vedtas i Stortinget. Men også her er det viktig at en organisasjon som HivNorge kommer med sine innspill og bidrar til å få satt i gang en politisk beslutningsprosess for å utrede ønskeligheten av denne paragrafen på nytt.

Barne- og likestillingsdepartementet sier mye av det samme i sine skriftlige svar til Positiv: ”Når det gjelder de […] punktene BLD har et ansvar for vil vi i løpet av høsten 2009 invitere frivillige organisasjoner og relevante fagmiljøer til å delta i utvikling av mer konkrete mål, tiltak/prosjekter på de punktene der vi har et ansvar, og vi vil også involvere berørte myndigheter i denne utviklingsfasen. Hva disse tiltakene/prosjektene skal inneholde, hvordan de skal gjennomføres og når, må vi imidlertid få komme tilbake til.”

Strategiplanen ser derfor ut til å være preget av et ønske om dialog og at veien skal bli til mens myndighetene går den, sammen med samarbeidspartnere og interesse- og frivillige organisasjoner. Det kan være noe av årsaken til at Positivs etterlysninger av konkrete og planlagte tiltak for å bedre det hivforebyggende og hivpolitiske arbeidet blir møtt med nokså vage svar og henvisninger til allerede vedtatte lover fra de ulike departementenes side. Slik svarer for eksempel Arbeids- og inkluderingsdepartementet på spørsmålet om hvilke konkrete tiltak som kan settes inn for å motvirke utstøting av hivpositive i minoritetsmiljøer:

”I den nye strategiplanen er det en rekke tiltak knyttet til hivpositive med innvandrerbakgrunn. En utfordring vil være hvordan man får en dialog med utsatte innvandrergrupper, uten at det framstår som stigmatiserende. Tiltakene i planen er som følger:

– Bidra til å motvirke utstøtningsmekanismer mot hivpositive innad i minoritetsmiljøer.

– Styrke formidlingen av kunnskap og mestringsstrategier til særlig utsatte innvandrergrupper

– Oppfordre trossamfunn og frivillige organisasjoner til å drive forebyggende arbeid også i innvandrerbefolkningen

Vi vet allerede at enkelte innvandrerorganisasjoner arbeider med dette. Blant annet Internasjonal Helse- og Sosialgruppe. De kan nå ut til den aktuelle målgruppen på en annen måte enn myndighetene ofte kan, derfor er de viktige aktører for oss.”

Igjen gis det uttrykk for nødvendigheten av samarbeid med organisasjonene som står de berørte gruppene nær.

Ønsket om samarbeid er gjennomgående i svarene vi får. Kunnskapsdepartementet har utarbeidet et hjelpemiddel til bruk i seksualundervisningen: Et ressurshefte for lærere i grunnopplæringen. Heftet er ment som en veileder for lærere og helsesøstere som underviser i de aktuelle temaene. Ressursheftet tar utgangspunkt i relevante kompetansemål på 4., 7. og 10. årstrinn og berører temaet seksualitet som etikk og seksualitet, kulturelle og religiøse normer, seksuell orientering, seksuell trakassering, seksuelle overgrep samt likestilling mellom kjønnene. Heftet skal trykkes i 10.000 eksemplarer og også gjøres tilgjengelig over Internett.

Det er Helseutvalget for bedre homohelse som har fått i oppdrag å belyse spørsmålene om hiv i dette materialet og Kunnskapsdepartementet understreker at flere andre sentrale aktører har vært inne i bildet som bidragsytere.

Det er dermed samarbeidets ånd som preger den nye strategiplenen mot hiv. Dette betyr at myndighetene forplikter seg til å ta frivillige- og interesseorganisasjoner med på råd. Dermed bør rapporten også kunne bli et aktivt redskap for interesseorganisasjonene. Den vil kunne brukes til å ansvarliggjøre myndighetene i forhold til sine ulike målsettinger. Også hivpositive bør kunne få en stemme som blir hørt i dette arbeidet.