Jose Zuniga, fra IAPAC og Fast Track Cities institute, innledet med å fastslå at 1 500 000 er et uakseptabelt antall nye hivdiagnoser hvert år. Det er også et uakseptabelt antall dødsfall som følge av hiv/aids, med 650 000 mennesker som dør hvert år av aids. Når vi vet at vi vet at det finnes god behandling må dette utgjøre et menneskerettighetsbrudd, ifølge Zuniga.  

Meg Doherty fra WHO advarte om at selv om antallet nye diagnoser fortsatt faller, ser det ut til at grafen jevnes ut, reduksjonen i nye diagnoser har aldri vært så liten. Alt for mange personer i enkelte regioner har ikke tilgang til medisiner. For eksempel er det under halvparten av barn og unge som lever med hiv i det østlige Middelhavet som får hivmedisiner.  

Under covid har det vært en klar nedgang i hivtesting, og tilsvarende nedgang i personer som har påbegynt antiretroviral behandling. Nedgangen gjelder i større grad nøkkelpopulasjonene, det vil si gruppene som er særlig rammet av hiv, som sexarbeidere, rusbrukere og menn som har sex med menn. Men covid har også i noen land ført til innovasjon og positive utviklinger, blant annet i bruk av telemedisin, fortalte Meg Doherty. I andre land har covidpandemien ført til at PrEP-brukere og hivpasienter får legemidler for flere måneder av gangen, og det ser ut som det fører til bedre etterlevelse for disse.  

Eamonn Murphy fra UNAIDS pekte på at det er ulikhet som hindrer kampen mot hiv/aids-epidemien, akkurat som covid-pandemien. I verden er kvinner foran menn på vei mot 95-95-95-målene. Det er først og fremst barn som ligger langt bak, med bare 41% som får vellykket behandling, der voksne har over 70%. Landene med størst ulikhet er også landene med dårligst tilgang til testing og behandling. Han presenterte også tall som viste at i regionen som omfatter Sentral- og Vest-Europa, er det bare Norge og Kroatia som har oppnådd vellykket viral suppresjon av 73 % av alle som lever med hiv – og slik har nådd 90-90-90-målene.  

Eamonn Murphy pekte også på at aidsepidmeien ikke er over, heller ikke covidpandemien. Vi er heller ikke klare til å kunne stanse disse epidemiene. Det mangler penger og planer. Det er også helt nødvendig å støtte seg på sivilsamfunnet og alle frivillige og private aktører. Rettferdig tilgang til nye metoder er helt nødvendig for å oppnå kontroll over epidemier. Men alt kommer tilbake til samarbeid og medvirkning.  

Manglende solidaritet

Meg Doherty pekte på at kampen mot hivepidemien er truet av mangel på midler. Covid, krigen i Ukraina og andre kriser fører til kutt i finansieringen av de viktige programmene som virker for å begrense spredning av hiv, og dødsfall som følge av hiv.  

— Dette viser oss at den norske regjeringens kutt i støtte til UNAIDS har store konsekvenser for mennesker som lever med hiv, særlig i Afrika sør for Sahara, som her helt avhengig av UNAIDS’ programmer for testing og behandling av hiv, sier Halvor Frihagen. — På få år er bevilgningene kuttet til en tredjedel, og bare intens lobbyvirksomhet forhindret at bevilgningene ble redusert til tilnærmet ingenting i revidert budsjett i år. Kutt i bevilgningene til UNAIDS viser mangel på internasjonal solidaritet, og mangel på solidaritet med svært utsatte mennesker i fattige land.