– Jeg går dessuten på behandling og har en virusmengde lik null, forteller Frode. Han bruker sin gode helse som en forklaring på hvorfor han ikke er åpen om sin hivstatus på jobben. Han er frisk og setter ingen i fare. De har ikke krav på å få vite noe, mener han. Dessuten orker han ikke. Han jobber på en kvinnedominert arbeidsplass og har ikke noe ønske om å bli stakkarsliggjort, bli syntes synd på, bli fratatt arbeidsoppgaver fordi kollegene ville ha en oppfatning av at han ikke vil kunne klare dem. Det ville Frode oppleve som krenkende. Han understreker at han trener jevnlig og er i god form.

Så jo, han mener åpenheten kan ha sin pris. For ham vil åpenheten kunne føre til diskriminering og at han blir forbigått på jobben. Paradoksalt nok føler Frode seg imidlertid allerede diskriminert og forbigått. – Det snakkes mye i korridorene, sier han, jeg har ingen opplevelse av at det er vondt ment, men kollegene mine har nok sine mistanker. Jeg er overbevist om at disse mistankene ble brukt mot meg da jeg søkte på en høyere stilling, sier han. Det føltes krenkende å bli forbigått i det stille.

Ingen innrømmelserJo, han er enig i at mangelen på åpenhet gjør det vanskelig, for ikke å si umulig å få hull på byllen som korridorpratet og forbigåelsen representerer. Mangel på åpenhet gjør det jo for eksempel umulig for en organisasjon som HivNorge å hjelpe til. Men Frode er ikke overbevist om at åpenhet hadde endret noe i hans tilfelle: – De hadde jo aldri innrømmet at forbigåelsen kom på grunn av min hivstatus, sier han.

Ingen innrømmelser

Frode føler at myndighetene ikke spiller på lag med hivpositive. Han synes ikke det er merkelig at det er færre åpne hivpositive nå enn det var for ti-femten år siden. – Hiv har forsvunnet fra offentligheten og kunnskapsnivået er gått ned hos folk flest, sier han. – Det bidrar til diskrimineringen og stigmatiseringen og til å holde hivpositive ressurspersoner i skapet.

– Myndighetene bør samarbeide tettere med HivNorge for å legge forholdene bedre til rette for å beskytte hivpositives rettigheter, sier han og mener mer dialog mellom myndigheter, organisasjoner og hivpositive er helt nødvendig. – Da jeg var syk hadde jeg et enormt behov for å bli sett, og syntes samfunnet gjorde alt for lite for hivpositive. Det synes jeg fremdeles, men behovet for å bli sett er ikke til stede i samme grad. Jeg vil ikke bli redusert til å bli en hivstatus, og bare det.

Straffeloven og sikrere sex– Det første myndighetene bør gjøre er å ta et skikkelig oppgjør med straffelovens paragraf 155 som kriminaliserer hivsmitte og det å utsette andre for slik smitte, sier han. Paragrafen er – til tross for endringene som er kommet – ikke egnet til å skape større åpenhet rundt temaet hiv eller at folk forteller om sin status til sine seksualpartnere. Paragrafen bidrar til mer hivsmitte enn den forhindrer, er Frodes klare budskap. Han sier: – Straffelovens bestemmelse skaper en deling av folk i gruppene ”oss og dem”. Har du tatt hivtesten og blitt diagnostisert som hivpositiv er du en av ”dem”. ”Vi” er de som ikke har fått påvist hivinfeksjon, men som kan være bærer av viruset og som agerer som en av ”oss”.

Straffeloven og sikrere sex

Selv går han på effektiv behandling og har en virusmengde lik null. Av den grunn føler han seg heller ikke forpliktet til å informere sine seksualpartnere om egen hivstatus. Han har opplevd at folk flykter fra ham straks de får høre det. Åpenhet er et stort hinder for å opprette både seksuelle og sosiale forbindelser, mener han. Slikt er verken helsebringende eller styrkende på selvtilliten, så Frode velger ofte å la være å si noe, men forsøker å praktisere sikrere sex, uten at det alltid lykkes.

Han er ikke fullstendig i skapet, forteller han. Frode er åpen for familien og nære venner. Han har fått dem til å forstå at hiv ikke smitter ved sosial kontakt og at man faktisk må gjøre ganske mye selv for å bli smittet. Men det er ikke en oppgave han orker eller har lyst til å påta seg i forhold til alle sine venner, enn si den norske offentligheten. En slik åpenhet har alt for store omkostninger. – Men i forhold til dem som vet, fungerer vi som før, kanskje enda bedre, sier han.

OmkostningerMen Frode er ikke av dem som underslår at det å være såpass langt inne i skapet som han er også har sine omkostninger. Å ha valgt å skjule sin hivstatus for en del gamle venner er vanskelig, sier han. – Det betyr at jeg ikke oppsøker dem så ofte som jeg kanskje ellers ville ha gjort. Og jeg er nok heller ikke så utadvendt og oppsøkende i forhold til å bli kjent med nye mennesker som jeg var før og kanskje fremdeles ville ha vært om ikke hiv hadde hendt, sier han.

Omkostninger

– Folk oppfatter meg som veldig innadvendt og det er ikke det jeg ønsker, sier han. Frode mener at om noen taper på mangel på åpenhet, så er det ikke bare ham som individ, men hele samfunnet fordi han og mange andre må bruke sine ressurser på å bearbeide og skjule sin status. – Som yrkesaktiv er jeg både ansvarsbevisst og villig til å sette fellesskapets behov foran mine egne, sier han, men – jeg orker ikke gjøre det samtidig som jeg må leve skjult. Hvis ikke levekårene for hivpositive blir bedre, hvis det ikke tilrettelegges for mer åpenhet, kommer jeg til å gå av med pensjon så snart jeg kan. Det tror jeg gjelder mange hivpositive. Dermed går samfunnet glipp av ressursene hivpositive har i form av erfaring, utdanning og kompetanse, mener han.

Relaterte artikler:

Moderat åpenhet er ikke usynlighet