Det var fire av Sveits’ fremste aidseksperter som sto bak uttalelsen: Professor Pietro Vernazza, ved det kantonale sykehuset i St. Gallen, og president for kommisjonen, professor Bernard Hirschel ved universitetet i Genéve og universitetssykehuset i byen; dr Enos Bernasconi ved regionssykehuset i Lugano og dr Markus Flepp, leder for sveitsiske myndigheters komité for de kliniske og terapeutiske aspektene ved hiv og aids.

I uttalelsen til de fire medisinske autoritetene heter det at en hivpositiv på effektiv HAART-behandling ikke kan overføre smitte forutsatt at tre betingelser er oppfylt:

• Den hivpositive må være under behandling og behandlingen må evalueres av lege med jevne mellomrom

• Virusmengden må ha vært upåviselig i minst seks måneder, og

• Den hivpositive må ikke ha andre seksuelt overførbare infeksjoner

Sveitsernes påstand kan ikke bevises i en hundre prosents vitenskapelig eller juridisk forstand. Dette innrømmer også kommisjonen. I sin uttalelse vedgår kommisjonens medlemmer at de ikke kan bevise at påstanden deres er sann, fordi det er umulig å bevise at noe som ikke skjer, ikke skjer av en spesiell årsak.

Eksempelet de bruker er at aidseksperter allerede i 1986 slo fast at hiv ikke smittet gjennom kyss, ikke en gang dype tungekyss. Selv etter mer enn 20 års erfaring, kan denne påstanden fremdeles ikke bevises, bare betraktes som svært sannsynlig! Ekspertene underbygger imidlertid påstanden sin ved å vise til to forhold: For det første en spansk undersøkelse fra 2005 blant 393 heterofile par med ulik hivstatus. Her observerte forskerne at det ikke forekom en eneste smitteoverføring når den hivpositive partneren fikk antiretroviral behandling, mot en smitteoverføring på 8,6 prosent blant tilsvarende par hvor den hivpositive ikke gjennomgikk en slik behandling. For det andre minner sveitserne om at en gravid som får antiretroviral behandling heller ikke overfører viruset til sitt ufødte barn.

Sveitserne fortsetter så med å hevde at HAART-behandlingen fjerner hiv fra kroppsvæsker som sæd og vaginalsekret og at det nettopp er mengden av hiv i disse sekretene som avgjør graden av smittefarlighet hos den hivpositive. Det er av den grunn de kan slutte seg til at en hivpositiv på effektiv antiretroviral behandling ikke lenger utgjør noen smitterisiko ved seksuell kontakt.

Igjen tar de noen forbehold:

• Det må være absolutt kontinuitet i behandlingen, selv et avbrudd på bare noen dager vil føre til at virusmengden stiger. Dermed blir den hivpositive igjen en smitterisiko.

• Hvis en pasient får en kjønnssykdom og denne ikke behandles vil virusmengden i kjønnssekretet øke. Det synker igjen så snart behandlingen har startet.

For at en lege skal kunne slå fast om en pasient utgjør en smittefare eller ei, må han eller hun kunne konstatere følgende, sier de sveitsiske ekspertene:

• At den hivpositive er under jevnlig og sammenhengende behandling.

• At virusmengden har vært upåviselig i minst seks måneder.

• At den hivpositive ikke har andre seksuelt overførbare infeksjoner.

Konklusjonene bør få følger for hivpositives levesett, mener de fire professorene, men understreker at for monogame par hvor den hivpositive er under HAART-behandling, er det så å si ingen risiko for at han eller hun skal smitte sin partner. Problemet er naturligvis tilfeldige seksuelle forhold ved siden av. Dersom dette forekommer understreker forskerne nødvendigheten av å bruke kondom for å unngå smitte av andre seksuelt overførbare sykdommer. De understreker gjentatte ganger at behandlingsopplegget må følges uavbrutt og til punkt og prikke. For hivpositive som ikke lever i faste forhold, gjelder de samme retningslinjene.

Med hensyn til HAART-behandling som et ledd i det hivforebyggende arbeidet, hevder sveitserne at en slik behandling bør forbeholdes svært motiverte pasienter. Dette sier de på grunn av at smittefaren øker dersom det forekommer opphold i behandlingen og lange opphold hos umotiverte pasienter kan føre til et motstandsdyktig virus.

Sveitserne konkluderer med at en strafferettslig forfølgelse av hivpositive som utsetter andre for smittefare ikke lenger har noen mening.

(Denne teksten er en forkortet og bearbeidet utgave av en artikkel på Aidsnet News av Edwin J. Bernard, publisert 30. januar 2008)