Han var også den første ansatte i Helseutvalget for homofile. Øie karakteriserer denne perioden av epidemien som en tid for irrasjonalitet og redsel. Det handlet ikke bare om personlig redsel for å bli smittet og for å dø, men også om en politisk redsel. Hva skjer med homofrigjøringen nå? Hvilke grep er strategisk kloke for at den begynnende frigjøringen ikke skal spore av og ende i ny usynlighet på grunn av at hiv og aids knyttes så nært opp til homofile miljøer? Sykdommen ble jo først kjent som «homopesten». Tross alt skulle man både forebygge smitte og dødsfall og sørge for at homofrigjøringen ikke stoppet opp i kampen mot dem som ønsket strammere tiltak mot de utsatte gruppene.

Om den rent personlige redselen forteller Øie blant annet: – Jeg var, sammen med psykolog Ragnar Kværness, med på å starte den første støttegruppen for hivpositive homser midt på 1980-tallet. Etter en prosess full av hemmelighetskremmeri ble første møte holdt hjemme hos meg på Grünerløkka i Oslo. Det var et sterkt og godt møte, men etter at alle hadde gått hjem, lot jeg kaffekoppene ligge lenge i kokhett vann og kastet håndkleet på badet i søpla.

– Dette er ikke noe jeg er stolt av i dag, slår statssekretæren fast. – Heldigvis tok det ikke lang tid før vi hadde mer kunnskap og slik at denne typen redsel slapp taket.

Rent politisk overvant Øie og kollegene i homobevegelsen redselen ved å gjøre noen strategiske valg. I ettertid har disse valgene vist seg å være både kloke og fornuftige, og de holdt homofrigjøringen på sporet mot synlighet og like rettigheter for LHBT. Det viktigste var at de ansvarlige homomiljøene gikk inn i et samarbeid med helsemyndighetene. I denne prosessen ble Øie kanskje den fremste talsmannen for homsene på hiv- og aidsfronten.

– Forbundet var kjempesentrale i dette arbeidet, sier Øie, vi var med på å sette premissene både for debatten og for samarbeidet med helsemyndighetene. Det var i felleskap at vi kom frem til at epidemien måtte møtes med frivillighet og samarbeid, ikke undertrykkelse og tvang. Det tjente både oss og samfunnet som helhet.

– Vi fikk mange dramatiske situasjoner på grunn av hiv og aids på åttitallet, sier Øie. – Homofile ble synlige på en måte samfunnet aldri hadde sett før. Dette bidro til større åpenhet i samfunnet. Ansvarligheten vi som gruppe møtte epidemien med, økte også selvfølelsen og selvrespekten blant homser og lesber.

Øie er ikke i tvil om at dette bidro til å sette fart i likestillingsarbeidet for homofile og lesbiske. Men i dag er han kanskje mest stolt av at han også ga sitt bidrag til å beholde stoffbrukere og afrikanere inne i varmen i det hivpolitiske arbeidet.

– Vi sørget blant annet for at støttegruppene for hivpositive homser og støttegruppa for hivpositive stoffbrukere kunne møtes. Dette ble senere ett av utgangspunktene for dannelsen av Pluss, som interesseorganisasjonen for hivpositive ble hetende.

Som en av de fremste talspersonene i den hivpolitiske debatten, ble Kjell-Erik Øie etter hvert en av landets mest kjente homofile. Han gikk av som leder i Forbundet på slutten av åttitallet og fikk seg jobb i Oslo Helseråd, etter hvert i Helsedirektoratet, og han jobbet også en periode som leder av sprøytebussen i Oslo og sørget for rådgivning, hivtester og ikke minst rene sprøyter til byens rusavhengige. Slike skadereduserende tiltak har vært med på å begrense hivsmitten i nettopp denne gruppen.

At han gikk av som leder i Forbundet betød imidlertid ikke at han ga opp det homopolitiske arbeidet, tvert imot. Øie kastet seg inn i lobbyvirksomheten for å få vedtatt partnerskapsloven som regulerte homofile samlivsformer. Det viktigste signalet denne loven sender ut, sier han, var at dette var den første loven som signaliserte at homofilt samliv var noe positivt, noe samfunnet kunne oppmuntre til og nyte godt av. Den bygget på helt andre holdninger enn loven som beskyttet mot diskriminering og opphevelsen av straffelovens paragraf 213 som inntil 1972 forbød sex mellom menn. Både opphevelsen av forbudet mot sex mellom menn og antidiskrimineringsparagrafen var selvsagt viktige fremsteg, men med partnerskapsloven fikk vi i Norge en helt annen holdning til homofilt samliv enn det vi tidligere hadde hatt, sier Øie. Partnerskapsloven ble innført i 1993.

En periode ble det brukt som argument til fordel for partnerskapsloven at den også ville være et bidrag til å begrense hivsmitten. Dette argumentet ble snart forlatt, i hvert fall blant dem som drev lobbyvirksomhet for loven: – Det ble feil å snakke om at ekteskapslignende forhold ville føre til at homsene kom til å ha mindre tilfeldig sex, sier Øie og ler, det ville være en negativ begrunnelse for loven. Det viktigste var, og måtte være, at en anerkjennelse av homofile parforhold som noe positivt var snakk om menneskerettigheter, likeverd og likhet for loven, for eksempel i form av pensjonsordninger og lignende.

Med sin bakgrunn i homobevegelsen hadde Øie lært seg mye og godt politisk håndverk. Riktignok hadde han en slags gjesteopptreden i Høyre, han var blant annet med å starte partiets første homogruppe, men likevel var det til Arbeiderpartiet han gikk til slutt.

– Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet i 92/93. Jeg følte meg veldig hjemme i AUF-miljøet, sier han når han ser tilbake. I 1999 ble han spurt om at ville stå som kandidat for Arbeiderpartiet til Oslo bystyre. Øie sa ja under forutsetning av at han ble plassert langt nede på lista. Men selvsagt gikk homsene til aksjon og sørget for å få kumulert ham inn i bystyret. Allerede året etter fikk han spørsmål fra Karita Bekkemellem om han ville bli hennes politiske rådgiver. Det var han til Arbeiderpartiet tapte valget i 2001. Deretter ble det mer arbeid blant rusbrukere i Kirkens bymisjon før han igjen gikk inn i politikken etter valgseieren i 2005, denne gangen som statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet.

Ved neste valg stilte Øie ultimatum til Arbeiderpartiet: Han ville bare stå på listen til stortingsvalget i 2005 om han fikk sikker plass. – Slikt gjør man ikke i Arbeiderpartiet, sier statssekretæren med et smil, og jeg havnet utenfor listen, uten mulighet til å komme på Stortinget.

Øie syntes dette var et greit tidspunkt til å hoppe av politikken.– Jeg ville tross alt ha et normalt liv, sier han i dag. Han fikk seg jobb i Plan Norge under Helen Bjørnøy, men det normale livet varte ikke lenge. I juni 2011 fikk han tilbud om posisjonen som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet og siden har han hatt sin jobb i Teatergata 9.

Øie syntes dette var et greit tidspunkt til å hoppe av politikken.

Det hivpolitiske arbeidet i departementet har han imidlertid overlatt til kollegaen i statssekretærstolene Nina Tangnæs Grønvold, men det betyr ikke at han har mistet sitt gamle engasjement. Om hivsaken i dag sier han at den befinner seg i et vakuum.

– Vi lever i et samfunn hvor hiv og aids får mindre oppmerksomhet, på godt og vondt. Men i denne stillheten ligger det også en neglisjering av at hiv fremdeles er et problem, både for dem som rammes på ulike måter og for samfunnet.

– Det trengs mer kunnskap om hiv ute i samfunnet, mener statssekretæren, men det er også et paradoks at åpenhet skaper kunnskap, som skaper mer åpenhet og dermed bedre liv for dem som lever med viruset. Så vi har en utfordring når det gjelder å skape et samfunn hvor hivpositive våger å stå frem, men jo flere som gjør det, jo lettere blir det.

– Men ingen kan pålegge hivpositive å velge å stå frem, avslutter Øie, det er et valg den enkelte må ta selv.