Bakgrunnen for høringen er voldtektsutvalgets vurdering av myndighetenes arbeid med å forebygge voldtekt, tilby hjelp og støtte til voldtektsutsatte og å straffeforfølge voldtektssaker. Utredningens del to handler om voldtekt som fenomen, og beskriver omfang, konsekvenser og årsaker. Del tre handler om forebygging av voldtekt, del fire handler om støttetjenester til voldtektsutsatte og del fem handler om straffeforfølgning av voldtektssaker.

På bakgrunn av funnene i utredningen foreslår utvalget 30 tiltak for å styrke arbeidet mot voldtekt. Tiltakene er rettet mot forebygging, helse- og støttetjenester, straffeforfølgning, forskning og en helhetlig og samordnet politikk mot voldtekt. Her kan du lese høringsbrevet og utredningen i sin helhet.

Stigma

HivNorge finner grunn til å påpeke at utredningen ikke tydelig nok tar opp temaet stigma.

Stigma, internalisert stigma og forventet stigma har omfattende betydning både når det gjelder hvorfor noen mennesker blir sårbare for å bli utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep, hvorfor noen mennesker forblir i relasjoner med mishandling, og gjør at personer som har vært utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep blir sårbare for nye overgrep og fører også til en ytterligere reduksjon i deres livskvalitet. Stigma rammer mange av de av oss som lever med hiv, men også mange andre grupper i samfunnet. Det er også et negativt stigma knyttet til å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep. Hertil kommer at det internaliserte stigmaet og det forventede stigmaet er minst like alvorlig og hemmende i livsutfoldelsen som de reelle negative reaksjonene mennesker møter. Stigma blir for mange en barriere for å oppsøke bistand og hjelpetiltak.

Samarbeid mellom sivilsamfunnet og offentlige myndigheter

HivNorge registrerer at NOU’en i liten grad, om i det hele tatt, peker på sivilsamfunnets rolle og frivillige organisasjoner. HivNorge vil peke på at, sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner kan komme med viktige bidrag, både når det gjelder forebygging av voldtekt og oppfølging av personer som har opplevd voldtekt og andre seksuelle overgrep, selv om dette er et offentlig ansvar, og hovedansvaret for både forebygging og for å yte helsehjelp må ligge hos det offentlige. Likefullt har sivilsamfunnet en rolle når det gjelder opplysningsarbeid og ivaretakelse av personer som har vært utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep.

Likepersonstiltak er et godt eksempel på et område der sivilsamfunnet og frivillige personer kan bidra og vår erfaring fra hivfeltet er at likepersonstiltak har en viktig funksjon for å hjelpe folk til å komme videre i livet etter en traumatisk hendelse. Dette kan imidlertid ikke komme i stedet for god helsehjelp og bistand fra psykolog og andre fagfolk, men som et tillegg.

Behov for nye friske midler

HivNorge, som Nasjonalt SRHR-nettverk, kan stille oss bak tiltakene som er foreslått. Tiltakene vil kreve omfattende nye midler over offentlige budsjetter. Kommunene må øke kapasiteten i primærhelsetjenesten dramatisk for å kunne møte behovene som skisseres i utredningen og det vil også være behov i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig at dette ikke tas fra budsjettet som allerede går til seksuell helse, som har mange viktige prosjekter, som allerede bidrar til å forbedre den seksuelle helsen i samfunnet, og der mange tiltak allerede bidrar i samme retning som forslagene i utredningen.