HivNorges delegasjon deltok på dette heldagsseminaret om stigma, som var i regi av International AIDS Society. Stigma, negative assosiasjoner knyttet til hiv, er et av de mest alvorlige problemene som rammer mange av de av oss som lever med hiv i Norge i dag. Medisiner er på plass og de fleste som lever med hiv i Norge følger et enkelt medikamentregime, og kan regne med at hiv ikke påvirker deres helse eller forkorter deres liv, hvis diagnosen settes raskt og medisinering begynnes i tide. Men stigma og skam, diskriminering og trakassering, og frykt for det samme, påvirker livskvaliteten til mange av de av oss som lever med hiv negativt – og for noen kan det bli helt invalidiserende.  

Derfor er det viktig å redusere stigma. Men det er ikke lett.  

På førkonferansen «Getting to the Heart of Stigma» tok International AIDS Society opp stigma i alle aspekter. HivNorge, ved rådgiver Halvor Frihagen og styremedlem Ronda Bekkevoll, deltok og lærte om hva som skaper stigma og deltok i diskusjoner om hvordan stigma kan reduseres.  

Forskning viser at diskriminerende lovgivning og straffebestemmelser som rammer mennesker som lever med hiv i sterk grad påvirker stigma og holdninger til hiv og mennesker som lever med hiv i samfunnet, og stigma blir merkbart påvirket av endringer i lover og diskriminerende strukturer. 

Stigma umuliggjør eliminering av hiv 

Selvstigma defineres på mange forskjellige måter og har mange aspekter. Det gjelder selvtillit, selvrespekt, syn på seg selv, skam og mye annet. Det er viktig å se på hele bredden av selvstigma for å kunne motvirke det effektivt.  

Forskning viser at tilgang til medisiner og god helsehjelp er helt sentralt for å motvirke selvstigma. Det er ikke bare kvaliteten på helsehjelpen, men også holdningene man møter i helsevesenet som er viktig.  

Skam og diskriminering er viktige elementer som fører til stigma og selvstigma. Det har også stor betydning å tilhøre et miljø med andre mennesker som lever med hiv og at man kan oppsøke et miljø der man møter likepersoner og andre som gir psykososial støtte. Forskning antyder også at brede tiltak der man ser på flere aspekter av selvstigma og flere tiltak på en gang, er langt mer effektivt enn et enkelt tiltak. Det ser også ut som det er nødvendig å gå dypt inn i de mer grunnleggende kjerneverdiene til den enkelte som lever med hiv.  

Men selvstigma fører ikke bare til dårligere livskvalitet for mennesker som har fått diagnostisert hiv. Det fører også til at mennesker unnlater å teste seg så ofte som de bør, de oppsøker i mindre grad helsehjelp og det skjer oftere at de ikke etterlever behandlingsregimet. Stigma gjør det umulig å oppnå 95-95-95-målene, som er nødvendige å nå for å nå slutten på hiv/aids-epidemien. 

Lovverket påvirker stigma 

Det ser også ut som straffelover som rammer mennesker som lever med hiv øker både stigma og selvstigma, mens lover som gir vern mot diskriminering reduserer det samme. Det er likevel ikke tilstrekkelig å endre lover for å nå målet, det kreves langt bredere tiltak.  

Det er også viktig å se på interseksjonalitet, når personer utsettes for diskriminering eller risiko på forskjellige grunnlag; flere av gruppene som er særlig rammet av hiv utsettes også for diskriminering og stigma på grunn av andre aspekter ved dem selv, som rusbrukere, personer med migrasjonserfaring og sexarbeidere. Maktstrukturer og privilegier – og avmakt og mangel på privilegier, er sentrale faktorer både ved stigma og selvstigma. Personer som selger sex og personer som injiserer rusmidler er i mange land særlig rammet, gjennom dobbel kriminalisering, både fordi deres rusbruk og hivstatus kan innebære straff – og stigma blir selvfølgelig enn større.  

En forskningsgjennomgang som ble presentert under forkonferansen, viser først og fremst at vi trenger en bedre forståelse for hva som driver stigma og diskriminering i forskjellige sammenhenger og hvilke tiltak på flere nivåer som hjelper. Det er ikke nok å si at vi trenger å gjøre mer, vi må også se på hva og hvordan.