Kriminalisering av hivsmitte har helt siden starten av hivepidemien vært tatt i bruk som et middel til å stansen den. Ideen har vært at en trussel om straff ville få folk fra å avstå fra smittefarlig atferd. Tanken om straff for hivsmitte kom også som resultat av at mange så hivpositive som uansvarlige mennesker. En rekke land har dessuten innført bestemmelser som hindrer hivpositive innreise eller opphold. Hiv blir sett på som en trussel som kommer «utenfra,» fra «de andre,» de som ikke er som oss.

Dette er en behagelig virkelighetsoppfatning for det store flertall, ikke minst fordi de gruppene som har vært og er særlig utsatt for hiv selv rammes av straffeforfølgelse og forbud: I mange land gjelder dette homofile, stoffbrukere og prostituerte.

Unaids mot kriminalisering-Tiltak av denne typen ser ikke ut til å ha noen bremsende effekt på hivepidemien, sier styreleder i HivNorge, Per Miljeteig (bildet). – Tvert i mot viser Unaids og andre at forbud og trusler om straff rammer det forebyggende arbeidet.

Unaids mot kriminalisering

– Dette skjer fordi homofile, prostituerte og stoffbrukere presses til å skjule seg. De tør ikke ta kontakt med helsevesenet av frykt for å bli fengslet, fortsetter Miljeteig. På den måten mister de tilgang til behandling, rådgivning og informasjon som kan bidra til at de endrer adferd og dermed unngår å smitte andre.

At straffeloven anvendes på folk som har smittet andre, fører like gjerne til at folk unnlater å teste seg som at det begrenser utbredelsen av hiv, mener HivNorges styreleder. – Til tross for dette er det en tendens internasjonalt til at flere og flere land tar i bruk straffeloven og trusler om straff som forebyggende tiltak.

Norsk lov Her til lands fikk paragraf 155 i straffeloven ny ordlyd i 1994. Denne bestemmelsen gjør hivoverføring og det å utsette et menneske for hivsmitte til en straffbar forbrytelse. Paragrafen ble endret for å beskytte samfunnet mot almennfarlige smittsomme sykdommer, heriblant hiv, og var dermed ment å ha en forebyggende effekt. – Det vi ser, hevder imidlertid Miljeteig, er at bestemmelsen ikke har medvirket til å bremse smittespredningen. Ifølge bestemmelsen ligger alt ansvar for å hindre smitteoverføring hos den hivpositive, og sikrere sex eller partnerens samtykke fritar ikke for straff.

Norsk lov

80-tallforståelsen av hiv – I dommene framgår det at dommerne mener det å bli utsatt for hivsmitte er det samme som å bli utsatt for en drapstrussel. Dette er 80-tallsforståelsen av hiv. Nyere viten om smitteoverføring og smittefaren til hivpositive som er under behandling viser noe helt annet, noe medisinske sakkyndige uttaler, stort sett for døve ører, også i rettsalene.

80-tallforståelsen av hiv

Miljeteig mener også at bestemmelsen er uklar og vanskelig å forstå. Det skaper stor usikkerhet og engstelse hos hivpositive som gjerne vil opptre ansvarlig, men føler at loven nærmest gir et forbud mot sex. – Kunnskapsmangelen rundt hiv og praktiseringen av paragraf 155 har svært negative konsekvenser for hivpositives livskvalitet, understreker han.

– Hivpositive presses tilbake i skapet og de presses til å skjule seg. Forbud og kriminalisering gjør dermed vårt arbeid som interesseorganisasjon for hivpositive vanskeligere og det gjør forebyggingsarbeidet tyngre, understreker Miljeteig.

anbefalinger

Sexforbud

Brynjar Meling

Som om ikke det var nok sier konst. avdelingsoverlege Vidar Ormaasen ved infeksjonsmedisinsk avdeling ved Ullevaal Universitetssykehus til Positiv at norske leger har ansvar for å formidle at en hivpositiv pasient har et strafferettslig ansvar dersom han eller hun utsetter andre for smittefare.

Bygger ikke på medisinsk kunnskap – Dette er nok et påbud som praktiseres nokså tilfeldig, sier Ormaasen. – Norske leger er nok mer opptatt av å forholde seg til Smittevernloven som handler om smitteoppsporing og forebygging av hiv i samarbeid med pasientene enn å informere dem om et strafferettslig ansvar. En medvirkende årsak til at dette svikter er at legene vet at det strafferettslige ansvaret ikke er i overensstemmelse med medisinsk kunnskap.

Bygger ikke på medisinsk kunnskap

Det betyr at en hivsmittet som er under medisinsk behandling i praksis er smittefri. I tillegg er beskyttelse og praktisering av sikker sex er det ingen risiko for smitte.

Også professor i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, Kristian Andenæs, mener § 155 og praktiseringen av den baserer seg på foreldet kunnskap, den kunnskapen vi hadde på 1980-tallet da det ikke fantes behandling og det å få en hivdiagnose var ensbetydende med å få en dødsdom.

– Bestemmelsen har sin bakgrunn i frykten på åttitallet og kom som et etterslep for å tekkes visse velgergrupper, på et tidspunkt da man egentlig satt med bedre kunnskap, sier Andenæs.

Jusprofessoren sier at denne lovparagrafen har en ordlyd som også gjør det staffbart å spre andre typer smittsomme sykdommer, men at loven bare har vært brukt på hiv. Dét mener han gir HivNorge rett når organisasjonen hevder at loven fungerer både stigmatiserende og diskriminerende.

Flere forhold har fått Andenæs til å snu fra å være tilhenger til å bli motstander av denne paragrafen, forklarer han. Det viktigste er at bestemmelsen anvendes på en skjev måte. Alle tilfellene som har ført frem mot domsfellelse har vært tilfeller som involverer heterofile forhold. Ingen homofile har vært anklaget for overtredelsen av § 155. Det i seg selv er diskriminerende og neppe i tråd med lovens intensjoner, mener Andenæs.

– Paragrafen skal også kunne anvendes på andre smittsomme sykdommer, for eksempel på syfilis, fortsetter professor Andenæs, men det kan virke som om påtalemyndigheten har mistet interessen for å se disse sykdommene i et strafferettslig perspektiv siden de nå lar seg behandle medisinsk.

Også her ser vi med andre ord at hiv står i en strafferettslig særstilling siden det idømmes straffer som ikke er i overensstemmelse med dagens medisinske kunnskap mens dette ikke gjelder for andre farlige og smittsomme sykdommer.

Andenæs slår fast at den norske dommerstanden mangler oppdatert kunnskap på hiv/aids og er avhengig av å få dette fra påtalemyndigheter og sakkyndige i de tilfeller der § 155 skal brukes. Når heller ikke påtalemyndighetene sitter inne med relevant kunnskap er det vanskelig å få bestemmelsen til å fungere etter intensjonene, mener han.

Reagerer på dommerOlav Gunnar Ballo, stortingsrepresentant for SV, har forståelse for at det bør finnes en paragraf som straffer mennesker som med vilje overfører hiv til et annet menneske. Men han reagerer på at folk kan bli dømt uten at smitteoverføring har funnet sted, og han reagerer på at påtalemyndighetene kun har funnet det riktig å reise tiltale i saker som utelukkende gjelder heterofile forhold.

Reagerer på dommer

SV-eren finner det også betenkelig at paragrafen bare er brukt på hiv og at hivpositive opplever at den fungerer stigmatiserende. Han synes det er meningsløst at noen blir dømt når smitteoverføring ikke har funnet sted.

– Disse forholdene kan umulig være i tråd med bestemmelsens intensjoner, sier han og varsler at han vil drøfte disse problemene med justisminister Knut Storberget og dessuten ta saken opp med SVs stortingsgruppe.

– Hvis kunnskapsnivået er for dårlig må vi også sørge for å ta et krafttak for å bedre dette og sørge for at det kommer opp på en nivå som er i overensstemmelse med den dagens medisinske kunnskap.

Straff må tjene en hensiktBallo får langt på vei støtte i sine synspunkter fra Høyres André Oktay Dahl. Også Dahl har forståelse for at det finnes straff for med vilje å smitte en annen med hiv, men sier at med hensyn til § 155 kommer Høyre til å vurdere dette i forbindelse med revideringen av straffeloven som skal fremlegges for Stortinget, men legger til: – Høyres utgangspunkt er at straff må tjene et formål i denne type spørsmål, sier Dahl, og vi er villig til å vurdere effekten av någjeldende lovgivning. Vi har på det nåværende tidspunkt ikke noe mål om å fjerne den såkalte hivparagrafen. Det foreligger ingen sak til behandling i Stortinget, men Høyres stortingsgruppe skal drøfte dette skikkelig når den tid kommer.

Straff må tjene en hensikt

Dahl er også enig i at kunnskapsnivået er et element som må tas med i betraktning når man vurderer nytten av denne bestemmelsen: – Det er viktig at vi bygger på relevant kunnskap når vi behandler ny straffelov. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere hvorvidt dommere er «gammeldagse» i sine begrunnelser, men kan det dokumenteres vil dette være et av flere momenter som må vurderes.

Trenger et ansikt En viktig forutsetning for at det skal skje noe på dette området, tror Dahl, er at hiv får et ansikt, at hivpositive kan vise at det går an å leve gode, ansvarsfulle liv med hiv. – Dessuten tror jeg det er et stort problem at hivarbeidet er så fragmentert som det er i Norge, med mange ulike aktører på banen. Det er også uheldig at det ikke finnes noen skikkelig og helhetlig nasjonal strategi med klare resultatmål.

Trenger et ansikt

– Holdningsarbeid er ikke gjort på en, to, tre men vi bør lære noe av den innsatsen som ble gjort på 80-tallet. På samme måte som med all mulig annen forebygging, blir ikke problemene permanent borte. Prosjekttyranniet i samfunnet gjør at mye fungerer så lenge prosjektene er der, men så faller det sammen igjen når man har oppnådd målet med det enkelte prosjekt, avslutter Dahl.

Les også: Sexforbud for hivpositive.

Les også: