Pablo Fuentes, en av kuratorene ved Office of Contemporary Art i Oslo og en av dem som har hatt hovedansvaret for det norske bidraget til årets biennale i Venezia, er tydelig i sin uttalelse til Positiv: – Det er nødvendig å ta aids tilbake og gjøre det til vestens problem igjen.

Det bidro den kontroversielle norske kunstneren Bjarne Melgaard til i forkant av kunstbiennalen tidligere i sommer. På mange måter kan kunstmønstringen i Venezia og kunstverdenen stå som et eksempel på det Fuentes snakker om: – Biennalen er en konservativ institusjon, den har en tendens til å trekke kunsten ut av hverdagen og henge den på veggen og unngå delikate eller kontroversielle temaer, hevder Fuentes.

Han legger til: – Kunstverdenen er et underlig sted. Den er konservativ, samtidig som alt er tillatt. Du kan si hva du vil, men du blir like raskt nøytralisert. Så når vi, av ulike praktiske årsaker, ville at det norske bidraget til årets biennale skulle vise eller bidra til kunstens relevans i samtiden, fant vi ut at hiv og aids er viktige temaer, som i vår tid er blitt usynliggjort, gjort til ”de andres” problem. – Kunstverdenen svarte på aidskrisen på 1980-tallet med massiv mobilisering, men etter hvert som tiden har gått, har hiv og aids blitt usynliggjort. Vi ønsket å bringe debatten om hiv og aids tilbake, trekke frem nye aspekter ved sykdommen og hvordan vi snakker om den frem i lyset og sette disse temaene under debatt ved hjelp av kunst. Aidskrisen er annerledes nå enn på åttitallet og trenger en ny type debatt og andre tilnærminger.

Fuentes mener at Bjarne Melgaard var et naturlig valg i en slik sammenheng. Ikke bare er bildene og installasjonene hans direkte og konfronterende, kunsten hans blander det billedlige og det verbale og bildene inneholder direkte referanser fra diskursen omkring hiv og aids og kommenterer den både verbalt og billedlig.

En annen premiss, forteller Fuentes, var at det norske bidraget på et eller annet vis skulle involvere lokalmiljøet i Venezia. Ikke bare skulle det skape et svar på aidskrisen, det skulle også i størst mulig grad ha en varig effekt. Et kurs for studentene ved Fakultetet for design og kunst ved Università IUAV di Venezia ville bidra til å bevisstgjøre fremtidige kunstnere om aidskrisen og ha en varig effekt fordi studentene ville trekke ideene fra kurset inn i sin kunst og som en respons på sin situasjon, sin samtid og sin virkelighet.

– Det er ikke uten grunn at flere av studentene har brukt teoriene og kunnskapen som ble formidlet på kurset til å si noe for eksempel om katolisismen, hiv aids og Italia, sier Fuentes.

Også i forbindelse med et slikt opplegg var Melgaard et naturlig valg. Han er en person som trekker mye oppmerksomhet og skaper overskrifter både i forhold til sin kunst og til dels om sin egen person og livsstil. Men langt viktigere har det vært at Melgaard er en person som har lest og reflektert mye rundt hiv og aids som utfordring for samfunnet, hivpositive og ikke minst i forhold til den homofrigjøringen som har kommet i stor grad i kjølvannet av hiv- og aidsepidemien.

Bjarne Melgaard har derfor fungert som gjesteprofessor på universitetet i Venezia og har gjennomført et kurs med tolv studenter fra februar til midten av mai i år. Han har selv lagt opp kurset under navnet: ”Beyond Death: Viral Discontents and Contemporary Notions about AIDS.” Han har trukket inn ulike kunstnere, teoretikere og filosofer som på ulikt vis har arbeidet med samme tema. Ikke minst har filosofen Leo Bersani stått sentralt i opplegget, han har også deltatt i undervisningen i en uke.

Dermed bruker Melgaard hiv og aids som en viktig brille for å undersøke hvilke utfordringer og forandringer verden i dag står overfor, spesielt i forhold til temaer som identitetsdannelse, bruken av vold og mulighetene for kollektiv handling/motstand. I en e-post til Positiv forteller Melgaard at andre kilder til refleksjon som er brukt på kurset er blant andre David Wojnarowicz, Martin Wong, Hervé Guibert, Guillaume Dustan og forfatteren James Robert Baker, for bare å nevne noen.

– På samme måte som spenningsfeltene mellom ”queerness”, sosial aksept kontra sosial eksklusjon, vold, selvhat og individuell og kollektiv handling på mange måter har preget Melgaards kunst, har de samme temaene preget forelesningsrekken, forteller Fuentes.

– Noen av utfordringene som har vært drøftet har vært hvordan få synliggjort disse diskusjonene og problemene, hvordan få disse temaene til å manifestere seg i kunst, for det er tross alt kunst, ikke vitenskap dette har handlet om, fortsetter Fuentes.

Melgaard har tatt utgangspunkt i queer theory og stilt spørsmål ved om ikke homofrigjøringen og mangelen på en voldelig respons både på undertrykkelsen av homofile og hivpositive, ikke må bære noe av ansvaret for at vi har fått destruktive motkulturer blant hivpositive i dag, fortsetter Fuentes og presiserer at dette er hans fortolkning før han legger til: – Homofile blir fremdeles undertrykt og marginalisert i dagens vestlige samfunn. Men aldri på noe tidspunkt har dette ført til en voldelig reaksjon på linje med for eksempel Black Panthers reaksjon på undertrykkelsen av afro-amerikanere i USA på 60- og 70-tallet. På samme måte har det vært med reaksjonene på hivepidemien. Stillheten ,som etter hvert utviklet seg til å bli øredøvende og undertrykkende, har heller ikke avstedkommet noen voldelig reaksjon. Kanskje med unntak av Act-Up, fortsetter Fuentes. Act-Up var ingen stillferdig reaksjon, den var kollektiv og nærmet seg det voldelig. Og viktigst av alt, den førte til mer oppmerksomhet rundt hiv og aids, hivpositives levekår og mer midler til forskning.

– Etter hvert har også denne reaksjonen, dette opprøret forsvunnet, sier Fuentes. Jeg tolker Melgaard dit hen at han ønsker å utforske hvorfor det har blitt slik, og hva resultatene er av at volden har uteblitt, hva kunne volden ha gitt, og hva er omkostningene ved normaliseringen av homofiles liv?

Selv sier Melgaard til Positiv at ”jeg tror ikke vold nødvendigvis løser noen problemer i seg selv, men tenker mer i retning av at vi må finne andre måter å leve som homofile på enn i en alminneliggjort homofil kopi av heterofil kultur, hvor homofile bare gjør det heterofile forventer av dem. Jeg tror mer på betydningen av den homofile outsiderens rolle.”

Det kan bety at homofile har gitt fra seg muligheten til frihet, muligheten til å være outsidere og et alternativ til heteronormativiteten. Det kan med andre ord settes spørsmålstegn ved om homofrigjøringen har vært en reell frigjøring, om den har åpnet opp for mer eller mindre mangfold, for eksempel. – Man kan også spørre seg om denne ”frigjøringen” kan være en medvirkende årsak til at det oppstår destruktive motkulturer, blant (hivpositive) homofile. Motkulturer hvor risikofylt seksualitet blir et uttrykk for en intimitet som er frarøvet oss, hvor det å våge å utsette seg for smitte blir et uttrykk for frihetslengsel og selvstendighet som aksepten av heteronormativiteten har tatt fra oss. – Dette er baksiden av medaljen homofrigjøringen har ført med seg, mener Fuentes. Han mener det er nødvendig å stille disse spørsmålene og utforske mulige svaralternativ om vi skal komme videre i forståelsen av hiv og aids og hvordan viruset kan spre seg.

– Det er ikke bare slik at barebacking er et ønske om å dø, sier Melgaard om dette til Positiv, jeg tror mer på at det er slik at denne formen for risikosex er – som Bersani hevder – også er et uttrykk for en kollektiv, anonym intimitet, en frihet som synes å være det eneste vi har igjen i et samfunn hvor homofile mister mer og mer av sin egenart og frihet.

– Jeg mener det er enda mer stigma og skam knyttet til det å få hiv i dag enn tidligere, for nå skal du vite nok til å unngå smitten. Og likevel utsetter folk seg for denne smitten til tross for at det er dumt å ødelegge helsen sin for et eneste seksuelt møtes skyld. Dette fortsetter å skje uansett hvor mye informasjon som foreligger. Derfor må vi slutte å se på det å utsette seg for smitte som bare et uttrykk for dødsdrift. Vi er nødt til å begynne å stille nye spørsmål om hvordan samfunnet fungerer, og hvordan samfunnet og forholdene er med på å legge premissene for menneskelig oppførsel, fortsetter Melgaard. – Det er nettopp disse spørsmålene Melgaard drøfter i noe av sin kunst og har drøftet i sin forelesningsrekke i Venezia, sier Pablo Fuentes.

Forelesningsrekken ble avsluttet med en utstilling av studentenes arbeider sammen med noen arbeider av Bjarne Melgaard.