Homser har en tendens til å glede seg mer over livet, mener artisten Heine Totland. Av den grunn blir han sterkt smigret over at jeg forteller at flere homovenner, blant annet kjæresten min, omtaler ham, litt spøkefullt, som et homoikon! – Så koselig! er Totlands kommentar, jeg tror jeg kunne vært en god homo sjøl!

Homo er han imidlertid ikke. Heine Totland er gift med jazzartisten Silje Nergaard og har to døtre. I disse dager forbereder han seg på rollen som Buddy Holly i musikalen om hans liv. – Det medfører at jeg må bli skikkelig god på gitar, forteller Totland, jeg øver minst to timer per dag, men så krevde jeg også, og fikk, en Fender Stratokaster, for å ta jobben! Heldigvis har jeg et talent for hardt arbeid!

Stratokasteren er en legendarisk gitar og var ved siden av de store hornbrillene, Buddy Hollys varemerke. Totland har dessuten hatt suksess som Harry i Abba-musikalen ”Mamma Mia”, han har utgitt to solo-cd-er og dessuten turnert land og strand rundt med Gisle Børge Styve, kjent fra NRKs Beat for Beat.

– Poenget med turneen er at den skal være ”off-radar,” forteller Totland, derfor har vi i det hele tatt ikke vært i Oslo.

Det du kanskje ikke visste om Heine Totland er at han som 19-åring valgte bort en karriere som fotballspiller. – Fotball var mitt virkelig store talent her i livet, sier han. Man han valgte kulturen i stedet.

Totland begrunner ”off-radar”-turneen med at han liker å være en slags frontsoldat i kulturlivet, han liker seg aller best ”like under overflaten”. Leserne av dette bladet husker sannsynligvis Totland best for hans rolle som konferansier under HivNorges store jubileumsfest i august i 2008. Da ba han blant annet noen i publikum om å reise seg og spille luftgitar under Åge Sten Nilsens Queen-nummer. Ingen i publikum våget å leke Brian May i full flombelysning, så Totland gjorde det sjøl. Den samme smittende sjølironien og manglende sjølhøytidelighet gjør seg gjeldende gjennom hele samtalen vår. Heine Totland byr på seg selv.

Det betyr ikke at han ikke kan være alvorlig. Når han skal begrunne sitt engasjement i kampen mot hiv og aids og årsaken til at han takket ja til å stille som konferansier under HivNorges galla-aften, kommer både alvoret og den kulturelle frontsoldaten til syne. Engasjementet flommer nesten over:

Ansvar og etikk– Artister, jeg, har et ansvar for å stille meg til disposisjon, mener han, det har noe med etikk å gjøre. Jeg føler det i hvert fall sånn. Dette handler ikke kun om hivsaken, men om en rekke gode saker. Sånn må det være. Vi lever en femstjernes tilværelse her i landet, så det er viktig å få vist frem at ikke alt er perfekt. Det er så lett å glemme at andre kan utsettes for stigmatisering og diskriminering når alt tilsynelatende er så bra.

Ansvar og etikk

Dermed stiller Totland opp for en rekke ulike formål, fra hiv og aids, til SOS-barnebyer og til Varmestua i Asker. Det blir mange veldedighetskonserter av slikt, ikke minst i desember da opplevelsen av å være ekskludert har høysesong.

Totland innrømmer at også artistene kan tjene på å stille opp for veldedige tiltak. De får flere ”vinduer” mot verden å vise seg frem i. – Det er bra, sier Totland, for artisten får en mulighet til å si: Hallo, jeg er her ennå, husk meg fortsatt!

Det synes han er som det skal være og mener det er tarvelig å mistenkeliggjøre artister som gjør en innsats.

Engasjementet for hiv og aids har også en viss bakgrunn i Totlands lidenskapelige forhold til all slags musikk. – Det finnes ikke musikk som er bedre enn annen musikk, sier han. – Jeg nekter å gå med på at opera skal være mer verdifullt enn country. Det finnes bare to typer musikk, god og dårlig.

Freddie Mercury og Miles DavisDerfor har heller ikke Totland noe imot å nevne to så ulike artister som Freddie Mercury, rockeren fra Queen og jazzmusikeren Miles Davis i samme åndedrag. Begge døde av aids-relaterte sykdommer. Mercury var åpen om sin status, Davis bekreftet aldri sin, men ifølge mer eller mindre pålitelige kilder skal dødsårsaken også for ham kunne relateres til aids.

Freddie Mercury og Miles Davis

Disse dødsfallene minnet Totland om hvilken katastrofe hiv/aids er og hvorfor kampen mot sykdommen er så viktig. Han synes heller ikke det kan være noen bombe at han har mange homofile venner som på ulikt vis er berørt av sykdommen. Det kan også ha fungert bevisstgjørende.

– Dessuten er det viktig å jobbe for å holde hiv og aids på dagsordenen, mener Totland. – Med de nye medisinene er hiv ikke lenger noen dødelig diagnose og dermed forsvinner debatten fra offentligheten. Dermed blir også stigmatiseringen og diskrimineringen av hivpositive usynlig. Det er viktig at dette ikke blir glemt.

– Mine døtre vet ingenting om hiv, fortsetter han. – Det er ikke bra at hiv forsvinner ut av skolen og undervisningen. Kunnskapsnivået i skolen er på steinaldernivå! Unger trenger kunnskap, de må få vite hvordan de skal beskytte seg, også mot hiv og aids. Og de må få vite hvordan hiv ikke smitter og hvordan de skal ta vare på og inkludere dem som er smittet. Det er også en grunn til å jobbe for å holde saken på dagsordenen.

Totland sier dessuten at han støtter opp om hivsaken og andre saker fordi han beundrer menneskene som jobber med det: – Det gjør inntrykk å treffe folk som lever med hiv, sier han, og det gjør inntrykk å møte menneskene i sekretariatet i HivNorge som jobber for synliggjøring og mot diskriminering.

– Det får meg til å ønske at også jeg hadde en slik ild, et brennende engasjement for å hjelpe andre. Folk som generalsekretæren i HivNorge, Evy-Aina Røe, bruker mye av livet sitt på å ikke være likegyldig, men tvert imot hjelpe andre. Slike mennesker trekker oss så å si opp av den dundyna velstandsnorge pakker oss inn i. Det er viktig og slikt vil jeg være med å støtte, sier han med ettertrykk.

Engasjementet begrenser seg imidlertid ikke til Norge. Totland har sammen med Silje Nergaard reist og opptrådt flere ganger i Afrika, blant annet i Kenya og Angola. Han føler en sterk dragning mot Afrika som kontinent. Men det er også en del av verden som gjør inntrykk: livsgleden og livsmotet er imponerende, de enorme sosiale forskjellene mellom fattig og rik er skremmende. Og hiv/aids herjinger i store deler av Afrika sør for Sahara maner også til ettertanke og handling.

–Vi ser hva sykdommen gjør med samfunnene i Afrika og kontinentet som helhet. Også her har vi som artister et ansvar for å sørge for at temaet holdes på dagsordenen, slår Totland fast.

Engasjementet Totland legger for dagen vitner om en følelse for fellesskapet, for samfunnet som helhet. Det er også den følelsen som preger hans karriere og liv som artist, så kanskje det er en sammenheng her. – Jeg har kommet til at jeg er best i en kollektiv situasjon, slår han fast. – Når jeg deltar i en oppsetning som musikalen om Buddy Holly eller Mamma Mia-oppsetningen, så er hele gleden for meg nettopp å delta i fellesskapet. Det er en fantastisk opplevelse. Slik er det også når jeg synger med band, jeg er ikke, og føler meg ikke som solist med band, jeg er en del av fellesskapet musikerne har sammen. Det er da jeg er best, og jeg synes ikke det er noe gøy å være alene, ler han.

Han vet hva han snakker om. Sigurd Køhn, nær venn, samarbeidspartner og en viktig medmusiker i Totlands karriere, omkom i tsunamien i Thailand i 2004. Køhn spilte på Totlands første soloplate Tough Times for Gentlemen som ble sluppet til gjennomgående gode kritikker i november 2005.

–Tja, det var begge deler, sier Totland selv. Han karakteriserer likevel året 2005 musikalsk og personlig sett som et”kjipt” år.

– Men Sigurd hadde lært meg til å gi alt, alltid. Det var hans credo, og jeg bestemte meg nyttårsaften, dagen før 2006 skulle begynne, for at fra nå av og fremover skulle min karriere bygges på musikkglede!

Og slik ble det.

Da har vi som fasit en artist som kombinerer engasjement og samvittighet, fellesskapsfølelse og musikkglede. Det høres nesten ut til å være for godt til å være sant, men er det ikke. I hvert fall ikke for herværende journalist! En slik alliert kan være verdt å ha som fotsoldat i både det hivforebyggende og hivpolitiske arbeidet.