Da HivNorge markerte sine 25 år i mai, ble spesiallege Svein-Erik Ekeid hedret med Pluss-prisen spesial for sitt helt avgjørende arbeid da hivepidemien, og ikke minst hivpanikken, traff Norge med full kraft på begynnelsen av 1980-tallet.

Ekeid var mannen Helsedirektoratet ansatte for at myndighetene kunne begrense omfanget av hivepidemien så mye som mulig. Dette var hans eneste arbeidsområde, og mye arbeid ble nedlagt i opplysningskampanjer av ulikt slag og tett samarbeid med berørte grupper. Han sto klippefast på de marginaliserte gruppenes side da ropene om tvangstiltak, straffelov og helt konkret marginalisering gjallet som verst i offentligheten. Han beveget seg verken i et ideologisk eller medisinsk vakuum og visste blant annet at både folkeopplysning og styrking av livskvalitet og selvfølelse kunne bidra til å begrense epidemier. Kampen mot tuberkulosen i Norge var et eksempel på nettopp dette.

SamarbeideDer andre ville sende hivpositive til Jan Mayen, ville Ekeid samarbeide. Han tok til orde for å samarbeide med homofile menn, sørget for å støtte skadereduserende tiltak til stoffbrukere, og han ønsket å samarbeide med den mest marginaliserte gruppen av alle: de som allerede var smittet.

Samarbeide

 Prognosene som Helsedirektøren laget i forbindelse med den første handlingsplanen mot hiv og aids fra 1986/87, fortalte om en skremmende utvikling med millioner av hivpositive i Norge innen år 2000. Det er klart dette kan ha bidratt til å skape redsel og politikerne måtte vise handlekraft i krisetider.

Etter hvert som det ble klart at hiv ikke var like smittsomt som først antatt og at Norges befolkning slett ikke kom til å bli verken hivsmittet eller dødsdømte, dalte også politikernes interesse for saken generelt. Dette ga seg flere utslag mindre årvåkenhet for hivpositive og deres livssituasjon, stadig redusere bevilgninger til hivsaken og det forebyggende arbeidet og beslutninger tatt på grunnlag av gammel, utdatert kunnskap. Politikerne tok seg ikke bryet med å holde seg oppdatert om saken.

AvvikletDette førte blant annet til at en rekke psykososiale tiltak for hivpositive etter hvert ble avviklet. Organisasjonene fikk mindre penger til å drive sitt arbeid for hivpositives politiske og menneskelige rettigheter, og tidlig på 2000-tallet vedtok Stortinget en skjerpelse av paragraf 155 i straffeloven, altså loven som krever straff for å smitte andre med hiv eller utsette andre for slik smitte. Strafferammen ble utvidet fra tre og et halvt års fengsel til seks års fengsel. Begrunnelsen var at det å smitte andre med hiv nærmest kunne regnes som et drapsforsøk. Dette til tross for at vi helt siden 1996 hadde hatt medisiner som sørget for å gi de fleste hivpositive et langt liv på linje med de fleste andre.

Avviklet

Samtidig fortsetter tallene på nysmitte å stige. Hvor høye må disse tallene bli før politikerne igjen finner det bryet verd å engasjere seg i hivsaken? I dag mangler den politiske viljen til å gjøre noe med situasjonen, både i forhold til å drive aktivt hivforebyggende arbeid og i forhold til å bedre levekårene for menneskene som lever med hiv.

HelsevesenetKunnskapsmangelen i befolkningen er stor og en viktig medvirkende årsak til at hivpositive møtes med frykt, fordommer og ofte diskriminering. – Denne kunnskapsmangelen strekker seg imidlertid langt inn i helsevesenet, sier konstituert generalsekretær i HivNorge, Arne Walderhaug. – Vi har et helsevesen som ser ut til å ha glemt at hiv kan ramme alle, og at folk ikke alltid forteller sannheten om sin egen status eller sine seksualvaner til partnerne sine. Her i HivNorge opplever vi for eksempel ofte at mennesker som har vært i risikosituasjoner blir avvist når de ber om en hivtest hos sin lege, sier han. – Legen eller sykepleieren anser det ikke som nødvendig fordi pasienten ikke har hatt sex med folk fra risikogruppene. Men hva kan de egentlig vite om det, spør han.

Helsevesenet

Manglende kunnskap– Vi opplever også til stadighet at våre medlemmer blir dårlig behandlet på tannlegekontorene landet over, og vi ser at mangelen på kunnskap i befolkningen gjør det veldig vanskelig for den enkelte å komme ut som hivpositiv overfor familie og venner. Alle disse forholdene bidrar til å svekke hivpositives livskvalitet og viser en manglende oppdatering av kunnskapen både i helsevesenet og blant folk flest, fortsetter Walderhaug.

Manglende kunnskap

Arild Knutsen, lederen for Foreningen for en human narkotikapolitikk, mener at hivforebygging blant stoffmisbrukerne her i landet ikke blir tatt på alvor. Imidlertid legger han til at det er et stort arbeid som rusler og går, – I Oslo deles det ut 6 900 sterile sprøyter hver dag. I Bergen i fjor ble det delt ut 630 000 rene sprøyter, så det gjøres mye. Det er Knutsen klar over. Arbeidet redder sannsynligvis mange liv i løpet av et år.

Når han likevel er kritisk, så har det flere årsaker: For det første er det hivforebyggende arbeidet blant stoffbrukerne overlatt til kommunene. Skadereduserende tiltak er kontroversielt og ikke alle kommunene tar det i bruk. Men det verste er likevel at staten ikke legger noen som helst føringer for at dette arbeidet skal gjøres. Dermed overlates mye til tilfeldighetene.

Knutsen bruker Fredrikstad kommune som eksempel. Der tok de to ukers sommerferie i det skadereduserende og hivforebyggende arbeidet på et tidspunkt da risikoatferden går på høygir.

– Risikoadferd tar ikke sommerferie, sier Knutsen retorisk, men det ser de ut til å tro i Fredrikstad. Dette er et eksempel på at staten bør gå inn og ta styringen på dette området, mener han.

Store beløpOgså Walderhaug mener at myndighetene har en altfor avslappet holdning til det hivforebyggende arbeidet. – Det er stor forskjell på den innsatsen og det arbeidet som ble gjort på 80- og tidlig 90-tall og det som gjøres i dag, hevder han, til tross for at det nå er flere departementer som skal dele på ansvaret for dette arbeidet her til lands.

Store beløp

I begynnelsen av epidemien ble det bevilget store beløp for å bekjempe hiv og sikre samarbeidet med utsatte og sårbare grupper. Midt på nittitallet kom det imidlertid betydelige nedskjæringer i forbindelse med at økt kunnskap om smitteveier og at tilgang på livreddende medisinsk behandling gjorde situasjonen mindre prekær. – Holdningen så ut til å være at faren var over og at vi hadde et nysmittenivå som samfunnet kunne leve med. Det var ikke lenger like nødvendig med hivforebygging, kunne det se ut som. Men det er også i denne perioden, etter nedskjæringene og at de nye medisinene kom, at tallene for nysmitte for alvor begynte å stige her til lands. Myndighetene virker ikke å ta dette på alvor. De må snarest komme på banen i forhold til å gjøre hivtesten mer alminnelig og tilgjengelig for alle, sier han.

Fagansvarlig Camilla Hammergren ved Pro Sentret i Oslo opplyser at bevilgningene til det hivforebyggende arbeidet blant sexarbeiderne i Oslo har holdt seg jevnt de siste årene. Hun konstaterer imidlertid at det er lite dramatiske tall for nysmitte blant sexarbeidere i Oslo. Pro Sentret tilbyr både testing og rådgivning i oppsøkende virksomhet og «på huset». De seneste årene har det vært en eller to nysmittede i året. I 2008 registrerte de åtte tilfeller, men da var også antall brukere av tjenestene på Pro Sentret langt høyere enn vanlig.

KondomerDet hun imidlertid føler at hun kan slå fast, er at sexarbeiderne er flinke til å ta vare på seg selv og til å bruke kondom. Det vet hun fordi antall positive chlamydiaprøver i denne gruppen antagelig er lavere enn i normalbefolkningen. – Men så deler vi også ut flere hundre tusener av kondomer hvert år, opplyser hun, også disse er betalt av det offentlige.

Kondomer

Med hensyn til forebygging ser hun flere utfordringer. Omreisende sexarbeidere tilbyr sine tjenester gjennom annonser over internett og mange oppholder seg her kun noen få dager. De reiser rundt i landet for å betjene kundene, og disse aktørene har i liten grad kontakt med spesialiserte helsetjenester. Spørsmålet er om det gjøres nok i forhold til den generelle befolkningen, eller forbeholdes nå innsatsen marginaliserte grupper? Det er naivt å tro at det er tette seksuelle skott mellom ulike deler av populasjonen i et land.

Politisk viljeWalderhaug er av den oppfatning at myndighetene ser ut til å famle i blinde når det gjelder hvilke tiltak som skal til for å få ned tallene på nysmitte blant menn som har sex med menn, tall som har fortsatt å stige til stadig nye høyder de siste årene.

Politisk vilje

– Å gjøre kondomer allment tilgjengelig ser ikke ut til å være nok, sier Walderhaug og etterlyser større politisk vilje til å ta tak i problemene. Walderhaug ser heller ikke bort fra at den kunne trenges en sentralt plassert person med myndighet nok til å skape dette trykket, slik Ekeid var i stand til.

Kanskje på tide med en ny Ekeid?