Silje fikk vite at hun var hivpositiv 18 år gammel. Hun har stått foran flere titall av årets russ og fortalt sin historie. – Da de så meg så de ut som om de hadde falt ned fra månen, ler hun. – De trodde ikke hiv kunne ramme så tilfeldig. Det var en vekker for dem at det kunne skje en på deres egen alder og det til og med en ung jente som var veldig bevisst på sikrere sex og bruk av kondom.

Hun ble smittet på ferie i utlandet. Kondomet sprakk. Hun ble engstelig og tok en hurtigtest. Den var negativ, men ingen fortalte henne at det kunne ta opp til tre måneder før hiv slo ut på testen. Dermed slappet hun mer av. Hiv var jo ikke noe problem i hennes gruppe, blant heterofile ungdommer som henne. Da hun kom hjem igjen til Norge fortsatte hun derfor livet som før. Hun fikk seg sågar en ny kjæreste og hadde ubeskyttet sex med ham i flere måneder. Hun visste jo ikke at hun var smittet. Det var først da telefonen kom fra utlandet om at partneren var hivpositiv at hun ble redd for alvor og tok en ny test. Denne gangen var den positiv.

Silje mener selv hun er et eksempel på at hiv rammer helt tilfeldig, at viruset verken kjenner kjønn eller alder. Men Silje er ikke alene. Venninnen Jennifer er 25 og også hun er hivpositiv. Jennifer ble smittet her i landet av sin faste kjæreste. Hun oppdaget sin status helt tilfeldig. Jennifer var nemlig den i venninnegjengen som snakket med de andre om hiv og behovet for sikrere sex. Jennifer var den som minnet venninnene om at de måtte bruke kondom, alltid!

– Men jeg tenkte jo at dette ikke egentlig gjaldt meg selv. Jeg levde jo i et fast forhold og selv om kjæresten var mye ute på reise, var hiv aldri noen aktuell problemstilling oss i mellom.

Jennifer jobber i helsesektoren og tok en test for å finne ut hvordan det var å vente på resultatet, men hun var helt sikker, og legen hennes var fullstendig sikker på at testen kom til å være negativ.

Desto større ble sjokket. Spesielt fordi hun var gravid da hun fikk beskjeden. Kom hun nå til å smitte sønnen? Kom han til å dø? Kom hun til å dø selv? Hvordan skulle hun fortelle det til familien? Disse spørsmålene fikk Jennifer til å reflektere over at flest mulig bør kjenne sin status, sier hun ellers risikerer de å smitte de de er mest glade i, kjæresten eller sågar barna i magen. Og forholdet til kjæresten som smittet henne er nå over. Også det oppleves med en vis sorg.

De to kvinnene ser at unge trenger flere rollemodeller når det gjelder hiv. – Vi er eksempler på at «det skjer ikke med meg»-tanken må bort, sier Silje. – Derfor er det viktig med åpenhet rundt hiv og at  flere unge står frem. Det er den eneste måten vi kan få vist at hiv rammer tilfeldig og det rammer alle og derfor også angår alle. Hun legger til at hun er sjeleglad for at kjæresten ikke ble smittet og at de to har klart å holde fast ved hverandre til tross for den krisen de har gjennomlevd sammen. – Men folk må få vite at det kan ta opp til tre måneder før smitte vises på testen, sier hun – hvis de ikke vet det, har de heller ikke forutsetninger til å opptre ansvarlig. Og det er mange unge som ikke er klar over det!

Verken Silje eller Jennifer føler seg helt klare for å fronte hivsaken blant unge ennå. – Men vi har veldig lyst, sier Jennifer. – Det er viktig å drive med bevisstgjøringsarbeid slik at færrest mulig opplever å havne i vår situasjon. For henne er ikke familien noe problem. Hun opplever sterk støtte og at hennes hivstatus på mange måter har brakt dem nærmere sammen. Sønnen ble heller ikke smittet, men hun måtte vente ett år etter fødselen før hun kunne være helt sikker. – Det er et mareritt jeg ikke unner noen, sier hun.  Siljes mor vet ingen ting og derfor føler hun at hun foreløpig må være forsiktig med å stå frem i media.

Begge har litt blandete opplevelser i forhold til helsevesenet. Silje tok med seg kjæresten og gikk på Olafiaklinikken i Oslo. Der fikk de god hjelp og god opplysning om testen og testresultatet, at det kunne ta opp til tre måneder etter smittetidspunkt før testen slo positivt ut og at ventetiden kunne bli stri. Kjæresteparet oppsøkte også en privatklinikk, bare for å finne ut at legen der var nokså uvitende. Silje følte seg ikke tatt på alvor. – Han trodde jeg ikke kunne norsk og han turte nesten ikke ta meg i handa, sier hun og rister på hodet.

– Vi var litt panikkslagne og spurte om vi kom til å dø nå, om vi kom til å bli syke begge to, om vi nå måtte begynne på medisiner, men han kunne ikke svare oss, han klarte ikke en gang å fortelle at det ikke var sikkert at kjæresten min var smittet. Og det er han heldigvis ikke. Vi ble mer skremt enn trøstet av denne legen, sier Silje.

De to unge kvinnene tror det må en innsats til for å forebygge at hiv sprer seg til ungdom. Jennifer frykter at det kan være flere som henne som aldri tar en test fordi de har en opplevelse av at hiv ikke angår dem. Hiv rammer bare middelaldrende homser og narkomane.  Det er det inntrykket de fleste ungdommer sitter med. Derfor er de heller ikke så flinke til å beskytte seg som de burde være. Så lenge ungdom føler at hiv ikke er deres problem, er risikoen til stede for at de bringer smitten videre uten å være klar over det. Det er Jennifer veldig glad hun ikke har gjort. – Mitt største mareritt er at jeg skal smitte andre, sier hun.

Silje tror helsetjenestene må tilrettelegges bedre for ungdom dersom man skal forebygge hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer i denne gruppen. Hun tror ikke det er noe stas for en ungdom å gå til samme fastlegen som foreldrene har og så fortelle om sine seksuelle opplevelser eller eventuelle problemer. Hun tror mer på et helsetilbud på unges egne premisser og med åpningstider slik ungdom kan komme seg til legen uten for store vansker. Der bør de også kunne drøfte de helseproblemene som angår dem.

– Legene må ta de unge på alvor når de kommer og vil ta en hivtest, og de unge må lære seg å bruke kondom for å forbygge hiv, sier de to. – Det er håpløst når legene begynner å forklare for ungdom at de ikke trenger å ta en hivtest fordi de ikke befinner seg i risikogruppene, mener de. – Det er risikoadferd som er viktig, ikke hvilken gruppe man tilhører!

For dem begge er forebygging viktig. Det er viktig å sørge for at andre ungdommer ikke havner i samme situasjon. De tror derfor det er viktig at flere unge hivpositive står frem, og de tror det er viktig å ikke underkommunisere hvor vanskelig det kan være å leve med en kronisk sykdom, spesielt når man er ung. Selv har de nærmest blitt en slags privat opplysningsklinikk for vennene sine. Silje og Jennifer går alltid med kondomer i veska, deler dem ut til venninner, de pusher informasjon og de vil veldig gjerne møte andre i samme situasjon. I fellesskap har de to nemlig funnet ut at det tross alt går an å leve et godt liv med hiv. Det er en styrke å ha et støttende miljø rundt seg.

Les også:

Stoler på partneren