Ungass representerer også en mulighet for hivpositives organisasjoner og andre sivilsamfunnsorganisasjoner til å påvirke og bli hørt i forhold FNs politikk om hiv og aids og for å etablere forutsetningene for at denne politikken skal lykkes.

Sivilsamfunnets betydning i denne sammenhengen har vært anseelig. Sivilsamfunnet har vært med å påvirke verdenssamfunnets holdninger til hvordan hivepidemien best kan bekjempes. Dette har skjedd blant annet ved at sivilsamfunnsorganisasjonene har vært med å kreve å få gjennomslag for at menneskerettighetene må ligge som en grunnleggende forutsetning for det forebyggende arbeidet. Videre har sivilsamfunnet vært med på å gjøre det klart at verdens stater må åpne øynene for hele spekteret av menneskelig seksualitet og ikke bare anerkjenne enkelte, utvalgte deler av dette spekteret.

Det gjøres fremskritt på verdensbasis. Ifølge FN reduseres går antallet nye smittede ned. Det er oppmuntrende, men FN slår også fast at det er fremdeles ti millioner hivpositive som venter på livreddende og smitteforebyggende behandling, og for hvert eneste menneske som får tilgang til behandling, blir fremdeles to nye smittet. Fordommer, diskriminering og stigmatisering sørger stadig vekk for at de som trenger behandling og omsorg ikke får det, og at informasjon om hvordan de skal beskytte seg selv og andre mot smitte ikke når frem til dem som oftest trenger det mest. Dette gjelder ikke minst grupper som sexarbeidere, menn som har sex med menn, sprøytebrukere, transpersoner og kvinner.

Det er etter all sannsynlighet siste gangen det avholdes et slikt Ungass-møte om hiv og aids og de globale utfordringene epidemien stiller oss overfor. Etter det vi forstår er målene for det forebyggende aidsarbeidet allerede en integrert del av FNs tusenårsmål for ¨å sikre fremgang i verden og avskaffe fattigdommen. Slik vi forstår det er noe av poenget med Ungass-møtet å fortsette denne integreringsprosessen. HivNorge ser med en viss bekymring på denne utviklingen.

Synlighet og synliggjøring har vært viktige medhjelpere både i forhold til å holde epidemien på dagsordenen og i forhold til å kunne gå i dialog med stater og regjeringer som unnlater å gjøre noe eller setter i verk undertrykkende tiltak som vi vet – og som FN også mener – ikke fremmer det forebyggende arbeidet, snarer tvert i mot. På den 18. internasjonale konferansen om hiv og aids i Wien i fjor ble det gjentatte ganger understreket at kriminalisering av hivsmitte, forbud mot homoseksualitet, forbud mot kjøp og salg av seksuelle tjenester og så videre kun hadde den virkning å drive hivpositive og dermed epidemien under jorda, forhindre behandling og omsorg og dermed også bremse det forebyggende arbeidet.

HivNorge frykter at å fortsette integreringen av det globale hivforebyggende arbeidet til en del av FNs tusenårsmål, kan bidra til å usynliggjøre epidemien. Det kan dermed bli lettere for verdens stater å skjule at de gjør lite eller ingen ting for å begrense epidemien. På den annen side: En integrering kan også ha sine fordeler, for eksempel vil det bli tydeligere at hiv/aids og fattigdom henger sammen, og at å bekjempe fattigdom også kan være et bidrag til å forebygge aids og omvendt.

Vår bekymring gjelder derfor ikke først og fremst integreringen av tusenårsmålene og målene for bekjempelse av hiv/aids, men kanskje like mye debatten som følger i kjølvannet av denne prosessen. FN-systemet, både generalforsamlingen og de ulike organisasjonene og komiteene er nemlig også skueplass for en verdikamp som vil kunne få store konsekvenser for det internasjonale forebyggende hivarbeidet.

HivNorge er bekymret for denne integreringsprosessen, men vi er enda mer bekymret for om spørsmålet om likestilling, menneskerettigheter og avkriminalisering skal tapes av syne i kampen mot aids. Vi vil derfor be norske myndigheter om fortsatt å heve fanen høyt for disse spørsmålene i FN-systemet, samt å være enda tydeligere på avkriminalisering av hivsmitte – og ikke minst rydde i eget reir.