Jeg får i og for seg ”god” omtale for åpenheten min, men mest fordi det er viktig for ”samfunnet” og ”saken”. Ellers omtales hivdiagnosen min av andre som noe som bare MÅ være problematisk og vanskelig.  Jeg pleier å si flåsete at jeg alltid har ønsket meg en hivnegativ kjæreste da jeg vil styre ”hivprosjektet” selv.

Jeg skulle av og til ønske jeg ikke hadde valgt å fortelle ”alle” om hivdiagnosen. Samtidig vet jeg at det ikke hadde vært mulig for meg å gjøre det på noen annen måte. Men misunnelsen på kjæresten min som kan sole seg i glansen av å være ”hivnegativ” er sår. Jeg ser at han får en annen oppmerksomhet fra homser enn hva jeg får. De fleste i homomiljøet vet at jeg er hivpositiv. Det hender også de spør han spesifikt om han har hiv siden han er sammen med meg. Han nekter da selvsagt, og får ha sex med blåøyde deilige homser som prøver å sortere ut hivpositive. Det er vanskelig å holde motivasjon oppe for å være åpen utad, og det tærer på forholdet at han nekter å si noe annet enn at han er negativ når noen spør.  Jeg føler at han nærmest snylter seg gjennom min kamp for at hivpositive skal ha det bra. Opplever at han unngår sannheten eller fører folk bak lyset. Han får alt, jeg får dritt. Jeg har lyst til å oute han, men vet jo at det er et tillitsbrudd forholdet ikke tåler.

Kan man strekke åpenheten for langt? Bør man bare holde hiv for seg selv? En ting er par med ulik hivstatus, men hvordan håndtere ulik åpenhet om hivstatus?Hilsen Jens.

Kan man strekke åpenheten for langt? Bør man bare holde hiv for seg selv? En ting er par med ulik hivstatus, men hvordan håndtere ulik åpenhet om hivstatus?

Hei Jens.Ja, jeg tror man kan strekke åpenhet for langt. For eksempel hvis man føler seg forpliktet til åpenhet av hensyn til ”saken”, men ikke er helt med på det selv. Samtidig er det bra, nettopp for ”saken” og ”samfunnet” at noen tør og klarer å være åpne om hivstatusen sin. Slik du gjør. Derfor fortjener du den rosen du får for nettopp det. De, foreløpig få, åpne hivpositive gjør en uvurderlig innsats for å avmystifisere, og for å vise at mange lever innholdsrike og gode liv, der hivstatusen ikke får lov å dominere tilværelsen.

Hei Jens.

Men ingen har rett til å kreve av andre at de skal ta den kampen. Og som hivpositiv skylder du ingen, heller ikke andre hivpositive, å stå frem. Det må helt og holdent være opp til den enkelte å balansere eget behov for å fortelle opp mot reelle eller innbilte belastninger med å stå frem. Mange velger å få hjelp av profesjonelle i en slik prosess, mange tar det opp i samtalegrupper eller med venner.

Du har kommet forbi det stadiet. Du har stått frem, og nå vet ”alle” at du er hivpositiv. Du forteller om skryt for samfunnsinnsatsen, men at du på det personlige plan opplever å bli mindre attraktiv for andre homser. Samtidig får kjæresten skryt for å være sammen med deg til tross for at du er hivpositiv. På toppen av det må du, av lojalitet til ham, bidra til løgnen hans ved å omtale ham som ”hivnegativ”.

Det du peker på er nettopp de personlige omkostningene ved å stå frem. For eksempel å oppleve at andre synes du er mindre interessant eller attraktiv. Problemet – eller egentlig fordelen – er at det kan du jo ikke vite. Vi tolker hverandre når vi samhandler – du tolker den andre som at han trekker seg unna, det er ikke sikkert han ville gitt den samme beskrivelsen av det som skjedde hvis han ble spurt. Og hvis han gjorde det, er det ikke sikkert han trekker seg fordi du har hiv. Mange åpne hivpositive forteller om det samme: de føler seg stigmatisert. Noen ganger fordi de faktisk blir det, noen ganger fordi de, med god grunn, i manges fordommer tatt i betraktning, er redde for å bli det. Uansett er opplevelsen av å bli behandlet annerledes en del av omkostningene med å stå frem. Omkostninger som for de fleste heldigvis blir mindre med tiden, og som for mange erstattes med stolthet over eget mot.

Kjæresten din har valgt annerledes. Han har ikke bare valgt å tie, men også aktiv løgn. En løgn du er tvunget til å delta i – fordi det motsatte ville vært illojalitet mot ham. Løgn har også omkostninger. Jo mer man benytter den, jo vanskeligere blir det å komme ut av den.

Du vurderer å ”oute” ham, men har kommet til at det skal du ikke, forholdet vil ikke tåle det. Jeg er enig: ”Outing” er et dårlig alternativ, det at kjæresten din velger å lyve, tar ikke fra ham retten til selv å bestemme når og om han skal fortelle sannheten.

Du skriver ikke hvor mye du og han snakker om dette, eller om hvor mye han vet om dine følelser og reaksjoner. Har du fortalt at du har vurdert å ”oute” ham og hvorfor? Har du fortalt at du føler han ”snylter” på åpenheten din? Du skriver at løgnen hans, og det den medfører, tærer på forholdet. Vet du hva du vil gjøre med det? Jeg oppfatter at det ikke er noe alternativ for deg å gjøre det slutt med ham – du er jo redd for å belaste forholdet. Er da det eneste alternativet at han skal endre seg? Hvis det er det, har du valgt å gi fra deg kontrollen. For det kan jo hende han endrer seg, men det høres minst like sannsynlig ut at det ikke vil skje. Hva gjør du da?

Jeg antar at om dere har snakket om dette, har samtalene vært vanskelige, og kanskje vært preget at aggresjon og anklager, den ene og den andre veien. Noe annet ville vært overraskende, de vanskelige temaene tatt i betraktning.

Kanskje blir det i en slik situasjon vanskeligere for deg å anerkjenne dilemmaet hans, der han maler seg stadig mer inn i et hjørne med løgnen sin, samtidig som han kanskje lett kommer i forsvar, og blir blindere for ditt perspektiv, fordi han føler seg angrepet. I et slikt klima er det vanskelig å få til en samtale preget av respekt og åpenhet for samtalepartnerens verden.

Klarer dere å gjennomføre en god, og åpen samtale, med eller uten profesjonell assistanse, blir det kanskje lettere å komme videre. Kanskje det blir lettere å sortere hverandres og egne følelser og hensikter. Og kanskje blir det også lettere å beslutte om forholdet skal reddes, og hva det i så fall skal innebære for hvordan dere skal være sammen fremover.

For du har ikke rett til å kreve av kjæresten din at han skal stå frem som hivpositiv, eller gjøre andre ting han ikke vil, men du har rett til å gå ut av forholdet hvis det ikke lenger kjennes bra å være der. Lykke tilHilsen Ragnar.

For du har ikke rett til å kreve av kjæresten din at han skal stå frem som hivpositiv, eller gjøre andre ting han ikke vil, men du har rett til å gå ut av forholdet hvis det ikke lenger kjennes bra å være der. Lykke til