– Jeg jobbet som bioingeniør for en italiensk immunolog hos kreftforsker Georg Klein på Karolinska Institutet i Stockholm. Da italieneren flyttet tilbake fortsatte jeg jobbet med Georg Klein og kunne dermed jobbe parallelt med forskningen samtidig som jeg studerte medisin.

Men så valgte du å komme til Norge? – Ja, jeg kom fra Stockholm til Bergen i 1992, fordi jeg søkte og fikk den eneste professorstillingen i Europa som var øremerket hiv- og aidsforskning. Meningen var å bygge opp et forskningsmiljø omkring hiv/aids og være et komplement till Gunnar Haukenes, Karl-Henning Kalland och Dag Helland. Jeg hadde som krav å få midler til en doktorgrads-kandidat og en postdok-stilling. Hittil har jeg veiledet tre ferdige doktorgrader innen hivforskning i Bergen, den fjerde står for tur mot sluttet av året og den femte er midtveis.

Hva syns du er størst utfordring i dag? – Å få bukt med spredningen, å få trent inn forholdsregler i hele befolkningen. Også pasienttid og verbalisering er viktige tiltak. Hvis du hører deg selv formulere kunnskap fremfor andre, så innser du også enda bedre selv hva som er situasjonen, Men det må finnes tilstrekkelig rom for dette i konsultasjonen, våre poliklinikker setter ikke av nok tid til pasienten om ikke de får mer enn 20 minutter på seg. Det er tiden det tar bare å komme til kjernen, og derfra må man kunne prate gjennom tingene med legen sin.

Syns du hiv er aktuelt nok i Norge? – Det må satses mer på opplæring til ungdom. Budskapet må utformes av ungdommen selv, på deres egne premisser. Seksuelt overførbare sykdommer øker mye og i enkelte aldersgrupper er chlamydia-tallene dramatiske. Her syns jeg det råder en strutsementalitet i dag, man er blitt redd for å mase. Risikopraksiser finns mange steder. Myndighetene må gå mye sterkere ut å si fra at alle kan få hiv. I enkelte miljøer oppfattes det som «en ekstra kikk» om noen er hivpositiv. Ser man i statistikken er det ikke ungdom men voksne som hovedsaklig smittes Men hver og en av oss er ansvarlig for sitt liv, og må selv se til ikke å bli smittet – vær egoistisk, tenk at «Valget er mitt».

Hvor trekkes grensene for sikrere sex? – Oralsex: bruk kondom, fordi der er det en risiko. Men også svært dype kyss kan smitte, hvis man er veldig uheldig.

Når møtte du første gang en aidspasient? – Det var helt i begynnelsen på 80-tallet, da en mann på 30 år hadde utvikklet aidsdemens, og derfor så ut som han var 90 år, ble innlagt. Vi visste jo ikke hva som feilte ham da, men siden forstod jeg at denne pasienten var mitt første møte med hiv og aids. Og på en måte var det heldig at homsene var blant de første som utviklet sykdommen, for ellers hadde vi ikke oppdaget hivinfeksjonen tidlig! For hivsmitte fantes jo blant rusmisbrukere på Manhattan samtidig som det kom ut blant San Fransiscos homser, men siden homsene var mye mer opptatt av helsen så ventet man ikke å se slike symptomer i dette miljøet. Homsene utgjorde også et sterkt «påtryckningsmiljø» og har reist krav om og fått fokus på medisiner og forskning.

Arbeidet ditt kjennetegnes av en hands-on tilnærming? – Ja, det er viktig å ha god dialog med pasientene, det viste blant annet den viktige Tonsil-studien (mandelkjertel-studien, red. anm) som vi startet i 1993. Den gang var det nærmest hysteri rundt alt som dreide seg om beskyttelse og tiltak når vi møtte pasienten. Men det som var viktig her var at vi selv tok alle vevs-prøvene fra pasientenes mandler. Foruten at vi har «underbara» pasienter på Haukland, viste denne studien at det finnes CD4-celler «på lager» i kroppen selv om antallet celler som måles i blodet synker dramatisk.