I kolonitiden ble det regelrett drevet jakt på dem, i moderne tid ble barna deres tatt fra dem og satt bort til hvite familier, og de fikk først fulle rettigheter som statsborgere så sent som i 1967. Vi treffer Michelle Tobin på standen for den australske urbefolkningen i The Global Village på AIDS 2014 i Melbourne. Hun er talsperson for en nasjonal (AFAO) og en regional interesseorganisasjon, PATSIN – for personer som lever med hiv. Hun er en av svært få kvinner fra urbefolkningen i Australia som er åpen om sin hivstatus. Men hun legger til at kvinnene i denne delen av befolkningen er mer usynlige politisk og organisasjonsmessig enn sine menn.

Tobin representerer en gruppe som aldri har vært synliggjort på en internasjonal aidskonferanse tidligere.

Hun forteller at rundt regnet en halv million mennesker regner seg for å tilhøre urbefolkningen i Australia og ifølge AFAO (Australian Fedreation of AIDS Organisations) er antallet nye tilfeller litt høyere i urbefolkningen sammenlignet med den øvrige befolkningen. – Særlig kvinner er utsatt, slår Tobin fast.

– Økningen av smitte vi ser blant urbefolkningen skjer først og fremst i den heteroseksuelle delen av befolkningen, fortsetter hun. – Og hver eneste gang vi får nye tall, ser vi en økning.

Til tross for at urbefolkningen ikke har vært blant de prioriterte gruppene for hivforebyggende arbeid, mener Tobin at dette ikke skyldes gammel rasisme eller diskriminering. – Det har vært begrenset med midler til dette arbeidet, så menn som har sex med menn, stoffbrukere og til dels sexarbeidere har vært prioritert, i Australia som andre steder.

– Dessuten har nok urbefolkningen hatt en tendens til å tenke at hiv skjer ikke hos oss. Her er det ingen homser, dette er noe som angår de hvite i de store byene.

– Slik er det jo ikke, slår Tobin fast. Men det finnes altså kulturelle barrierer som får oss til å tenke at vi er annerledes, dette skjer ikke hos oss. Og i mellomtiden får sykdommen og smitten innpass.

Tobin sier at de ble nødt til å bruke de mulighetene som kulturen ga om de skulle få innpass med hivinformasjon på ulike nivåer i samfunnet. – Det vi gjorde var å nærme oss samfunnet eldste, forklarer hun, vi fikk dem til å innse hvor alvorlig situasjonen faktisk er og at forholdene for vårt folk absolutt kan bli verre om vi fortsetter å lukke øynene for realitetene.

– De eldste har sentrale posisjoner i våre samfunn og når de gav oss sine anbefalinger og sin velsignelse og kalte arbeidet vårt nødvendig for å bevare urbefolkningens liv og kultur, ble det lettere å få innpass.

Dermed lå forholdene til rette for å drive utstrakt informasjonsvirksomhet blant både ungdommer og kvinner og menn, og vi ser at en bevissthet om sikrere sex, at hiv kan ramme alle filtreres ned til stadig flere lag av befolkningen.

Imidlertid finnes det flere utfordringer.  – Skam kan man dø av, sier Tobin, for hun mener det er skam snarere enn stigma som hindrer hivpositive å søke hjelp, rådgivning og behandling.

Så ser hun på meg og sier: – Pluss noen strukturelle forhold: Våre folk bor ofte isolert og langt fra de store byene eller regionale sentra. Det er dyrt og tidkrevende å komme seg til behandlingsstedene, for de finnes stort sett bare i de store sentraene.

– Dersom de oppsøker den lokale helsetjenesten mangler den ofte både kompetansen og kunnskapen som skal til for å gi det tilbudet som trengs, og folk frykter også, med god grunn har det vist seg, brudd på taushetsplikten. Det er derfor nødvendig med en stor innsats blant de helsearbeiderne som betjener urbefolkningssamfunnene også, sier Tobin til slutt.

Selv har hun vært hivpositiv siden 1990, forteller hun, men lever godt med medisiner. Hun har to døtre. Den ene ble født etter at hun ble smittet, men datteren er negativ.

– Hun er mirakelbarnet mitt, sier Michelle Tobin og smiler stort.