– Mr. Mdluli reddet livet vårt. Etter at foreldrene våre Miriam og Thomas døde i 2015, døde også mors yngre søster av tuberkulose. Jeg var den eldste datteren i familen. Jeg var 14 og jeg måtte ta meg av de tre søsknene mine, Angel på åtte, Bathabile på fem og Siyabonga på halvannet år.

– Jeg er helt sikker på at vil ville ha vært døde om ikke Mdluli hadde hjulpet oss. Han blir nærmest betraktet som en slags frelser i Tsakane fordi han nå bruker så mye tid på å hjelpe familier som er rammet av hiv og aids, sier Sbongiseni Khumalo, som nå er blitt 16 år.

Mdluli forklarer at han erkjente at jo mer han engasjerte seg i arbeidet med hiv og aids, jo klarere ble det for ham at han måtte ta seg av barna som var blitt foreldreløse på grunn av hiv og aids. De klarer seg ikke selv og mange slutter på skolen fordi de er for fattige til å betale skolepenger. Khumaloene var naboene mine tidligere, så det føltes naturlig at de var den første familien jeg begynte å hjelpe, sier han.

Sbongiseni gråter når hun forteller om tanten som døde i desember i fjor. Sbongiseni hadde omsorgen for henne: – Jeg prøvde å ta meg av henne, men vi var så fattige at det var veldig, veldig vanskelig. Vi hadde ikke engang penger til mat. Hun måtte ta medisinen sin på tom mave mer enn en gang. Det var forferdelig, men det var ikke noe jeg kunne gjøre, sier hun.

Mens hun snakker stopper en liten bil utenfor huset deres og en middelaldrende mann kommer inn med handleposer. Ansiktene i rommet lyser opp. – Det er Mdluli som kommer med mat, sier Bathabile på fem. Før han får satt seg ned, så stormer barna rundt ham, oppsatte på å få klemmer. – Dette skjer hver gang jeg kommer, forteller Mdluli som selv har to barn.

Mdluli er 35 og eier et lite rengjøringsfirma. Det er dette som setter ham i stand til å drive med veldedighetsarbeidet sitt. Han finansierer det hele selv, uten noen form for donasjoner fra andre givere.

– Med det jeg tjener gjennom firmaet mitt klarte jeg å skaffe mat, klær og skolepenger slik at ungene kunne komme seg på skolen. Jeg prøver å være litt far for dem også, og kona mi behandler dem som om de skulle være hennes egne barn. Jeg synes det er vanskelig når de snakker om hvor mye de savner mor og far. Jeg vet at det jeg gjør bare strekker til et stykke på vei. Jeg kan ikke erstatte foreldrene, men jeg kan hjelpe dem med å se virkeligheten i øynene. Det at de er blitt foreldreløse er ikke nødvendigvis slutten på livet for disse ungene. Det jeg prøver å hjelpe dem med, er å få dem til å forstå at de kan sette seg mål og ha en fremtid likevel. Og når jeg ser smilene deres, så opplever jeg en veldig glede. Det at jeg er i stand til å gjøre dette gir meg en stor glede, og jeg takker Gud for at jeg kan det, sier han og gir to av ungene en varm klem.

Disse ungene er ikke de eneste Mdluli støtter. En av naboene, Msindisi Mabuza (42) ble diagnostisert med hiv i 2008, kona hans døde av en aidsrelatert sykdom, selv går han på vellykket behandling, men han er arbeidsledig.

– Han jobber i rengjøringsfirmaet sammen med meg, og på den måten tjener han nok til å skaffe seg mat og klær, forteller Mdluli.

Arbeidsledigheten er høy i Sør-Afrika, i enkelte townships går så mye som 80 prosent av arbeidsstokken uten arbeid, mens landsgjennomsnittet er på mellom 30 og 40 prosent, avhengig av hvordan man måler. Hivpositive er ikke de mest attraktive på arbeidsmarkedet.

Mdluli sier at han gjerne ansetter folk som lever med hiv, slik at de blir bedre i stand til å ta vare på seg selv og sørge for egne behov. Han har også bestemt seg for å motta donasjoner om noen skulle ønske å bidra. – Det jeg ønsker meg aller mest er å kunne skape et senter hvor folk som lever med hiv kan komme og få den hjelpen de har behov for, sier han optimistisk.