– Selv om både homoseksualitet og det å leve på penger tjent på sexarbeid er ulovlig i Kenya, hørermyndighetene nå omsider på våre argumenter om at man ikke får bukt med hivepidemien om man ikke ser på behovene til marginaliserte og sårbare grupper, sier Magoko.

Han forteller at han først og fremst jobber med msm, menn som selger sex, kvinnelige sexarbeidere, stoffbrukere og langtransportsjåfører.

For den siste gruppa handler det mest om bevisstgjøring gjennom informasjon, forklarer Magoko, mens de andre gruppene har tilleggsproblemer som vi er nødt til å løse. – Det handler om stigmatisering, diskriminering og vold, forklarer han.

Dette gjør at det er vanskelig for dem å få tilgang på kondomer og glidemiddel. En sexarbeider som har med seg kondom kan bli arrestert og kondomet brukt som bevis. Homofile menn trenger kondom og glidemiddel for å beskytte seg best mulig og sørge for at kondomene ikke sprekker. Stoffbrukerne trenger tilgang på rene sprøyter og annet brukerutstyr for å redusere smittefaren. Magoko kan sågar opplyse at den kenyanske regjeringen i forrige uke også godkjente mulighetene for legemiddelassistert rehabilitering som et av de første landene i Afrika.

– Universitetet i Nairobi driver et titalls drop in-sentra, forklarer Magoko, hit kan folk komme og få den hjelpen de trenger uten å møte hån og fordømmelse. Vi sørger for kondom og glidemiddel, vi tilbyr tester og vi sørger for at folk kommer i behandling så raskt som mulig. Vi behandler 20 000 klienter kvartalet, forklarer han.

Myndighetene i Kenya har nylig vedtatt at kravet for behandling ikke lenger skal være CD4-tall på under fem hundre, men at en som tester positivt skal kunne komme på behandling med en gang.

Metoden Magoko og kollegene hans jobber etter handler om myndiggjøring av enkeltpersoner, kapasitets- og kompetansebygging innad i de gruppene de jobber med, og gjennom å oppmuntre dem til å lage sine egne sosiale nettverk eller organisasjoner.

– Da kan de nemlig skape sine egne organisasjoner, forteller Magoko, og søke om økonomiske midler fra staten. Selv om det for eksempel er en ren homogruppe, trenger de ikke søke som det, men som en sosial gruppe for hivpositive ungdommer for eksempel. Det er vanskelig å danne lovlige, registrerte homoorganisasjoner i Kenya.

Som en homofil mann vet Magoko mye om hva det har kostet å få kampen for like rettigheter opp å stå i Kenya. Kriminalisering er ett hinder, manglende opplysning og kunnskap både i ledersjiktet og befolkningen har vanskeliggjort arbeidet, men Magoko er likevel optimistisk. – Pressen omtaler oss penere enn før og myndighetene er villige til å samarbeide med oss på enkelte områder som hiv og aids. Og de lytter til det vi sier, slår han stolt fast.

Selv er han halvveis ute av skapet. Kollegene vet at han er homo, men familien og foreldrene vet ingenting.

– Det er en stor risiko å ta, sier han, jeg prøver å finne ut av hvordan de vil ta det, men vet ikke noe sikkert ennå. Flere av dem jeg kjenner har blitt kastet ut hjemmefra eller blitt tvunget til å gifte seg. Hvis ikke, vil de miste all støtte til utdanning, så det er vanskelig. Men opinionen er i langsom endring, avslutter han.